|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
www.links4students.com |
Gran
Canaria |
www.norwegen1.com |
|
Gran
Canaria
- denne
gang med Turi og Dag
Europatur
nr. 5
ved
Dag Haugaløkken
Del 5
|
|
www.otta2000.com |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Dag
10. 27/10.
Uventet
morgenbesøk - menn med stiger
Dagen
i dag skal ikke stresses bort - men dog - ”Carpe diem” som det så fint
heter, og det skal vi selv om det hovedsakelig bare blir Amadores. Ja vår
vanlige seanse ved frokostbordet blir bare avbrutt av at vi hører noen
som prater i vei bak huset, samtidig som det skrangler i noe metall. Ikke
helt sikker titter jeg rundt hjørnet, der ser jeg to karer som diskuterer
et eller annet, de har satt en stige opp mot bakveggen av huset vårt, ser
fort på meg og spankulerer ut av hagen igjen. Hvem i all verden var det ?
Har ikke peiling, - får ta en telefon hjem til Norge og spørre huseieren.
Opp i veien bak oss driver de ivrige kanarierne og graver for harde livet
med grøfta si. Turi og jeg fortsetter med frokosten vår, noe senere
kommer forsyne meg en vilt fremmed kar strenende rundt hushjørnet med en
diger dobermannpinsjer, han henger bak, hunden leder an. Han smiler og
nikker og fortsetter ned bak Kaprifolen som Maya pleier å gjøre. Vi to
ser dumt på hverandre og spiser videre, - er det vanlig her nede at alle
beveger seg fritt rundt på annen manns eiendom sånn på morgenkvisten ?
Ja jeg stiller spørsmålet i mine tanker, den som lever får se.
Under palmen
Dagen
blir som de foregående nede på stranden, herlig og avslappende. Ikke så
mye å fortelle om egentlig. I dag leier vi oss ikke solsenger, vi tenker
at vi kan ligge under en palme og la humla suse. Det er nemlig en palme
der nede på stranden, den er ikke stor men gir skygge i allfall. Vi
erfarer snart hvorfor det er ledig under denne palmen, her er det nemlig
også mye fluer som kan være temmelig irriterende.
Etter at vi har ligget
og dormet en stund der kommer flere og flere turister rundt oss, de gjør
selvfølgelig (hadde jeg nær sagt) den bommerten å legge seg nedenfor
oss, det er på denne tiden fjære sjø, og da kan du vel tenke deg deres
frustrasjon når vannet steg litt senere. Andre ledige plasser er det nå
dårlig med og resultatet, vel hva blir vel det ? Jo da, så å si alle de
som blir våte klynger seg sammen rundt oss, der oppe under palmen, som om
dette er ”den siste bredd”. Det blir folksomt etter hvert, og fluene
har det trivelig. Sanden under oss er heller ikke hva vi har håpet på,
den ligner mistenkelig mer på betong, i hvert fall virker den like
kompakt.
Utpå formiddagen pakker vi sammen og overlater palmen til fluene
og de ” forvillede”. Det er en stor halvøy og molo som beskytter
Amadoresstranden mot storhavet, vi to rusler litt støle utover for å se
på de som fisker her ute, det er deilig å kjenne den svale havbrisen mot
ansiktet. Der ute krysser det en skonnert forbi, full av turister, - de har
visst med egen discjockey, musikken gjaller innover land, det kunne vært
en opplevelse av de bedre hvis ikke den musikken etter min mening ødela
den fine stemningen.
Dagen
går og vi sysler med de små ting, rusler litt rundt og ser oss om, ja
nyter det fine været.
Ettermiddagen
kommer og vi tar en tur til ”Spar” ved Playa del Cura, hvor vi
provianterer. Om kvelden blir det atter en stille og koselig stund på terrassen. Vi er ikke såre lenger av solen, brunfargen har mer tatt over
for den lyse røde og avslørende fargen. Det er nok de helt hvite
blekansiktene og de høyrøde som alle gateselgere kaster seg over nede i
byen, vi har faktisk merket at vi for det meste har fått være i fred de
siste dagene. Gateselgerne skjønner vel at her er det lite og hente, vi
har formelig vært gjennom ”skjærsilden” før.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Amadores
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Dag
11. 28/10.
En
ny dag, morgendisen letter, og vi ser at dagen i dag også blir like fin
som i går. Ved frokostbordet hører vi kompressoren oppe i veien så øredøvende
at det er vanskelig å føre en samtale. Plutselig blir det stille og vi hører
hissig diskusjon, der oppe i veien ser jeg han som hang etter hunden sin,
gestikulerer med hendene ovenfor de som arbeider i sitt ansikts sved. En
stund senere forsvinner alle sammen og vi ser ikke noe mer til noen av
dem. Hva han med hunden har sagt til dem, må ha vært virkningsfullt.
Fjorårets
viderverdigheter
Vi
to drar nedover til stranden, det gjelder å få med seg den sola vi kan
nå. For om noen dager er det jamt slutt for denne gang. Vel hva skal man
egentlig si, - været det er helt topp og humøret er deretter, vi finner
oss to solsenger, for det vi opplevde nede ved palmen sist, vil vi ikke ha
noen gjentakelse av. Selv trodde jeg at det å ligge under en palme og la
humla suse, det måtte være toppen, - for vårt vedkommende, så ble jeg
så innmari støl, at det halve hadde vært mer enn nok. Vi har hatt en
fin fin ferie hittil, opplevelsene har så langt vært minneverdige. Ingen
uhell og heller ingen sykdom, som det jeg opplevde sist vi var her nede,
ja det var faktisk slik at jeg begynte å lure for alvor om det ble noe
reprise senere en gang. Nå skal du høre, den siste dagen vi var her nede
i fjor, ja da var vi som nå her på stranda, helt topp. Om kvelden skulle
vi ut på restaurant, den vi valgte var ”Guantànamo”, den nedenfor
Taurodalen.
Vi
var hjemme i huset vårt, hvor vi tok oss en dusj osv, alt virket til å være
ok. Kvelden på restauranten var helt topp, kjempegod mat, atmosfære og
betjeningen noe utenom det sedvanlige, et sted jeg trygt kan anbefale. Vi
opplevde en helt spesiell flambering ved bordet vårt, han var usedvanlig
beleven den unge kelneren ved bordet. Alle
så beundrende på ham, du verden, han virket til de grader proff, du
skulle se han når han helte på konjakk, og tente på. Det gikk formelig
et gisp gjennom gjestene, spesielt når alle så hvordan flammene blusset
opp mot taket, som for øvrig var overtrukket med knusktørr halm (for
stemningens skyld). Alle klappet (hysterisk av lettelse) når han trakk
seg tilbake etter endt forestilling med sin vogn og det hele.
Restauranten
står der ennå. Apropos dette halmtaket, - det var en del ubudne gjester
oppi der, sånne passelig store edderkopper, de krøp rundt omkring på
gulvet. - Ja jeg har ikke penset helt av ennå, selv om det virker slik,
dette har faktisk noe med min snarlig pådratte sykdom å gjøre (tror
jeg). Etter en særdeles vellykket aften, på alle måter, dro vi hjem
igjen.
Da vi skulle legge oss sånn utpå morgen kvisten en gang,
oppdaget jeg til min store redsel at jeg hadde et heller stort utslett på
venstre legg, det var rødfiolett, og dekket et område på ca. 10 x 5 cm,
ingen smerter av noe slag - men det var med bange anelser jeg la meg den
natten.
Dagen etter var det ikke noe bedre, vi lurte på om det kanskje
var best å dra til legen i Arguineguìn, før vi dro til flyplassen, - det
ble det ikke noe av, turen hjem til moderlandet og videre til Otta gikk
bra, ingen følelser med utslettet, - nervene mine derimot var det noe
annet med, de var i helspenn. Søndag morgen, altså dagen etter at vi kom
hjem, var utslettet rett og slett stygt, varmt og dyp lilla, fysj og fysj.
Det ble til at jeg ringte til vakthavende lege, han var for øvrig dansk,
han ba meg komme med en gang, dette kunne være Rosen. Hva i all verden er
det ? Det vet jeg nå, Legen så på det, han sa at dette så virkelig
ille ut, så nå var gode råd dyre, for å gjøre en lang historie noe
kortere, så sa han at det lignet altså på Rosen, hvis det ikke var det
så ville antibiotika kurere det uansett hva det var.
Etter et par uker
var alt i sin skjønneste orden igjen, - ikke vet jeg hva det var men
kanskje det ikke var Rosen, bare en av de edderkoppene som hadde lagt sine
arvtagere (egg) oppe under buksene mine, vi nordboere har jo ikke den
samme forsvarsmekanismen mot slike krabater som de innfødte der nede.
Vel dette var en redegjørelse om noen av de prøvelser vi nordboere må
gjennom når vi legger turen til Syden..
*
* *
Hva
er i veien med sola?
Så
er vi tilbake da, her på våre gule solsenger. Sola - den er sterk i dag,
- er den sterkere enn vanlig ? Den kan jo ikke være det, vi vet jo det,
ikke sant ? Det er allikevel noe som er uvanlig, det virker som om sola
pulserer på en måte, vi kan jo ikke se direkte på den, - men med
solbrillene og med blikket festet mer til siden av solskiven, ser det ut
som den avgir en eller annen slags ”dis”. (Senere har Turi bekreftet
mine iakttagelser) Denne observasjonen var av en slik karakter, at
det sikkert var mange andre som også så den, - noen tid senere leste jeg
at tidenes største solstorm hadde funnet sted denne dagen og at jorden
var truffet av enorme mengder med stråler, alle forståsegpåere sier at
vi mennesker ikke tar noe skade av det, kun tekniske installasjoner, vel 'time will show.'
Dagen
ble for øvrig en av de soldagene som vi husker med en spesiell tanke,
kanskje akkurat på grunn av det jeg nettopp har fortalt.
Så
er det ettermiddag da, og vi rusler opp mot bilen igjen, en ny
uforglemmelig kveld er i emning. Vi ser på den røde solen som daler ned
i havet langt mot vest, palmene står i skarp kontrast mot den røde
himmelen, du verden så vakkert alt er.
Dag
12. 29/10.
Maya
er på plass utenfor, hun er mer husvarm nå, og venter ved siden av
stolen min, hun vet at det meste kommer fra det holdet her. Vi har en
fortreffelig frokost, og været, ja det er som vanlig helt nydelig.
Stranden venter. Det er i grunnen
ikke noe vits i å kjede den ivrige leser med disse gjentagelser, kvelden
kommer og vi mener at nok er nok. I morgen vil vi ta en biltur uansett om
været er dårlig eller helt supert.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Kaktushaven i San Nicolas
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Dag
13. 30/10.
Bursdag - og
kaktushaven i San Nicolas
Det
er noe jeg skulle huske, å ja, jeg velter meg søvndrukken over på siden
og hvisker til min kjære ”gratulerer med dagen”. Turi har bursdagen
sin i dag, og det må vi feire i kveld, middag ute et eller annet sted.
Ved frokostbordet bestemmer vi oss for at i dag vil vi reise mot San
Nicolas, der er det en stor kaktushave (Cactualdea Park). - Det er
visserligen masse kaktuser overalt ellers, men der er det visstnok noen flere
enn gjennomsnittet. Vi legger i vei, oppover mot Mogan og videre forbi
Degollada de Veneguera, - har hørt av min gode venn Geir Neverdal, at denne
landsbyen har et spesielt kulturliv å vise frem til turister, det er
markedsdag her ved juletider visstnok, med julekrybber og mye tuftet på
julehøytiden, - senere en gang må vi få med oss dette.
Vi kjører videre
mot ”kaktuslandsbyen”. Som jeg før nevnte så har Gran Canaria
enormt mye viltvoksende kaktuser, - her i kaktuslandsbyen, finner du
over100000 sorter.
Det som gjør dette stedet til en
opplevelse av de virkelig store er ikke bare antall kaktuser, det er også
hele anlegget som er flott arrangert der det ligger i dalsiden nordvendt
mot San Nicolas.
Her er det scene hvor det bl.a. arrangeres kanarisk
bryting og andre severdigheter, her er kafeteriaer og suvenirforretninger. Her er for øvrig en kunstig anlagt guanchehule (den er
faktisk veldig bra laget) med en (kunstig) vulkan som romler og buldrer,
(artig, spesielt for barn), her er det et yrende fugleliv (tilhørende), ja
i det hele tatt meget bra det hele. De har også et kunstig anlagt
basseng, som inneholder masse halvedelstener og strålende steiner, som
funkler i solen. Du kan få kjøpe poser med disse i suvenirforretningen.
Vi kjøper ikke noe sånt, dumt kanskje men, men.
Turi og jeg er enige om
at alt dette var virkelig verdt turen hit. Nå har det seg også slik da
at selve turen hit også er en opplevelse - med voldsom natur,
som nesten tar pusten fra en.
Tilbake til
Amadores
Vi tenker som så at videre nordover, forbi
San Nicolas, ja der var vi i fjor og det orker vi ikke i år, vi drar
heller sydover igjen, kanskje rekker vi en tur på stranden før det er
for sent. Vi kjører sakte og stopper ofte, fotograferer mye, ja idet hele
tatt vi er på ferie.
Vi
kommer ned til stranda sånn en gang utpå ettermiddagen og vi får noen
deilige timer der før vi gjør vendereis til Taurodalen.
I morgen er det
siste dagen vår her nede, da vil vi gjerne gjøre noe vi så gjerne vil
oppleve, nemlig se øya fra sjøsiden.
Et vanskelig
oppdrag må utføres ...
Kvelden
er ennå ikke over, og så er det med middagen da, vi bestemmer oss for
”Guantànamo”. Klokken er vel ca. 18.00, og det begynner å haste,
hvis vi skal rekke ned før det blir mørkt. Det er bare en ting jeg må
ordne først, og det er noe jeg har lovt huseieren å ta meg av. Terje ba
meg kjøpe noen ukeblader og noe god sjokolade på flyplassen hjemme i
Norge, dette skulle jeg gi til naboen der nede i Taurodalen, - denne naboen
hjelper Terje med forskjellige forretningsavtaler og lignende der nede,
med andre ord en god forbindelse, hun er for øvrig norsk. Hun har bodd
her nede i mange år nå. Og er gift med en kanarier.
I
flere dager har jeg vært nede ved porten hennes, - men jeg må medgi at
fremmede, store og illsinte hunder, det er noe jeg har respekt for.
- Hun
har en slik en. Og den ligner mistenkelig på den som dro han fyren etter
seg over plenen vår.
De turene ned til naboen, har stoppet der ved
porten, det svarte utysket har hver gang gjort slutt på mine ønsker om
å avlegge et besøk der, grunnet sitt nattsvarte fjes som dukker frem bak
buskene og viser meg sine perlehvite tenner.
Ja
men nå er det gått 14 dager og jeg har ennå ikke gitt henne ukebladene.
Sjokoladen har ligget i kjøleskapet, den er faktisk like hel ennå, jeg
har mang en gang hatt lyst på en bit.
Nå
må det skje, hvis jeg i det hele tatt skal få gjort som jeg har lovet
Terje. Med blader og sjokolade under armen, slentrer jeg tilsynelatende
uberørt til sinns ned mot naboens grind. For å varsle min ankomst,
plystrer jeg en munter melodi.
Når
jeg kommer ned til porten, er det merkelig stille der, en ringeklokke som
jeg før ikke har sett (grunnet andre årsaker), fanger min oppmerksomhet.
Et lite trykk på den, og med ett stopper min muntre plystring i et åndedrag,
for ut av buskene bykser den sortøyde.
Redningen
kommer rett bak, en lyshåret smilende dame, hun sier ”fy deg lille
venn, ikke skremme gjestene”. Den sortøyde slikker henne på hånden,
før den snur seg og forsvinner inn mellom buskene igjen. Den lyshårede
og jeg hilser på hverandre, og etter presentasjonen blir jeg invitert med
inn til en prat. Noe nølende følger jeg henne hakk i hel, og føler et
intenst blikk midt i ryggraden, jo da, - den sortøyde er to fot bak meg, der
vi alle tre kommer opp til inngangen.
I inngangen står forsyne meg han
som hang etter den sortøyde, - hun er gift med ham viser det seg.
Naboene
har en helt nydelig eiendom, med svømmebasseng, terrasse med mange
fantastiske blomster rundt, - helt herlig synes jeg der jeg sitter i en dyp
kurvstol med den sortøpydes hode hvilende i fanget mitt. Den skal ha det
at den er en kjærlig skapning med et heller skummelt utseende, dette går
jammen bra.
Etter en kopp kaffe, og hyggelig konversasjon, synes jeg det er
på tide å bryte opp, derimot synes hvis ikke den sortøyde noe om den
tanken, - for hver gang jeg prøvende begynner å reise meg, høres en
gurglende lyd langt nede fra brystet på den. Så da blir jeg sittende da,
tiden går mørket har senket seg, og naboens sønn har vel og lenge kost
seg med sjokoladen.
Turi kommer anstigende, etter å ha ringt på nede ved
porten, den sortøyde forlater meg og jeg slapper av. Nabokona og Turi
prater i vei, tiden flyr og det blir selvfølgelig ikke noe av den før
omtalte middagen, for når vi smått om senn rusler opp til huset vårt
igjen, bestemmer vi oss for å steke en hamburger hver istedenfor.
Ja jeg
fikk i alle fall holdt løftet mitt til Terje, dessuten blir det en koselig
kveld igjen her på terrassen i måneskinn, vår nest siste for denne gang.
Dag
14. 31/10.
Puerto Rico
Det
er litt stusselig å tenke på, dette er siste dagen her nede, i morgen er
det bare å komme seg tidsnok frem til flyplassen. Ja ja i dag derimot så
gjelder det å få med seg mest mulig.
Frokosten
inntar vi i ro sammen med Maya, en ting jeg fikk med meg kvelden før hos
naboen, var at den samtalen mannen til nabokona hadde med de som gravde i
sitt ansikts sved oppe i veien, jo den endte med at han truet med
anmeldelse hvis de ikke umiddelbart stanset arbeidet, de hadde visst ikke
ordnet med det formelle på forhånd, så da så.
Parkoppleveleser
Ja
etter frokost, så setter vi kursen mot Puerto Rico. Det er som før her,
helt umulig å oppdrive en parkeringsplass. Så vi drar opp dit vi var
sist, helt oppe på den byggetomta, - her setter vi bilen omtrent på samme
sted.
Vi vandrer nedover mot playaen, det er om mulig et enda mer
pulserende liv her i dag enn sist vi var her.
Vi går konsekvent ikke
gjennom parken. Det gjorde vi i fjor, jeg sier aldri igjen. Ja du lurer
kanskje på hvorfor ! jo du skjønner det at der mellom de store løvtrærne,
der lurer det store farer for enhver turist. Faren består i faren for å
treffe på innfødte fra fastlandet mot nordøst, nemlig Afrika. De er
noen smartinger disse damene derfra, de vi møtte hadde sågar talegavene
i orden, de hadde ingen vanskeligheter med å overbevise meg (ja jeg har hørt
det fra Turi, i lang tid etterpå), litt spådom og rulling med øynene, så
var det gjort, de festet et flettet bånd med to små ”perler” på
rundt mitt høyre håndledd, mens de pratet og gestikulerte. De fortalte
meg at jeg hadde en lysende fremtid foran meg, - at alt så lovende ut og at
familien ville bli tallrik, med andre ord alt kom til å gå i boks. Det
var ingen forpliktelser for meg og absolutt ikke når det gjaldt penger.
Turi dro meg i armen, hun skjønte nok hvor det bar, jeg derimot var helt
på tyttebærtur, og smilte overbegeistret. Etter at snoren rundt håndleddet
var surret og knytt med blåknuter, kom det en utstrakt hånd frem, de
ville gjerne ha en liten donasjon, helst ville jeg gått videre, men for
syns skyld dro jeg frem lommeboka, det skulle jeg ikke ha gjort.
Da
kom det forsyne meg enda flere utstrakte hender frem, en større euroseddel forsvant ut av mitt synsfelt. Da tente jeg, med mitt norske
milde temperament. Min pekefinger virket nok truende da jeg pekte mot en
uniformert mann og kvekket frem: ”Ayuda policìa”. Euroseddelen kom
frem igjen, i min lykkerus over dette fenomenet, fikk den ferme spådama,
en liten haug med mynter til takk, jeg lurer litt i etterkant på hvor mye
det egentlig var. Turi og jeg vandret videre, Turi lett hoderystende og
noe irritert (på meg).
Det var i fjor det, i år derimot kastet jeg bare
et stjålent blikk inn mellom de skyggefulle trærne der borte…. - joda
der var de fordundre meg i år også, nå iført tunikaer og hodeplagg i
samme farger, forretningene deres gikk etter all sannsynlighet glimrende,
i fjor gikk de i dongeribukser. I mitt stille sinn tenkte jeg ”lykke til
videre mine damer”, jeg sa det ikke høyt til min hulde viv.
Vi
gikk nedover Doreste y Molina, snart var vi nede ved Puerto de
Escala. Ja som sagt, det var helt utrolig mye mennesker her, solen varmet
så det virkelig brant, inne i basarene var det skyggefullt og deilig. Vi
tittet litt rundt der, egentlig så er det svært lite nytt å se her, det
virker som det de har her stort sett kommer fra de samme store
lagerhallene, med de samme store kassene. Ja i rettferdighetens navn så
sier jeg at en og annen småting riktignok kommer fra andre hold også.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Fra båtturen
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Til havs
Ute på brygga er det store trekkplasteret forskjellige former for sjølivets
tilbud, her er det muligheter for taxiturer til Puerto de Mogan, det er
turer med seilskuter eller kanskje en tur ut på storhavet, på fotosafari
etter delfin og hval, de kan også friste med båtturer med muligheter
for å se ned på havbunnen under kjølen på båten gjennom glassruter.
Vi
to rusler litt rundt omkring før vi bestemmer oss for en to timers tur ut
på de store dyp med en cabincruiser, det koster oss 40 Euro men det er jo
også en av de siste utskeielsene våre
her nede.
Vi finner oss vel til rette oppe på soldekket, i en stor hvit
sofa med en fantastisk utsikt, noe senere kommer det en tysk familie på 4
stykker, da er det fullt her oppe, - nede og foran på baugdekket er det
noen hollendere, - båten legger ut.
Utenfor moloen begynner vi
å merke at
havet er rett foran oss, her er det dønninger som man ikke finner maken
til inne ved land, det er deilig å kjenne vinden og spruten av salt sjø
mot ansiktet på vår vei utover mot sydsiden av Tenerife.
Å se Gran
Canaria fra sjøen er en ny og uvant opplevelse, og vi storkoser oss i det
fine været. Det er dårlig med hval og delfiner, men Turi opplever noe som er
nytt for henne, - selv har jeg opplevd dette mange ganger før den gang jeg
var ute med NAL i Vestindia. Nemlig flyvefisk, de seiler over store
distanser lavt over havflaten, klart at det vekker opprømthet.
Turen går
mot slutt, og båten snur mot land igjen. Turen er absolutt å anbefale,
20 Euro er ikke for dyrt i det hele tatt (per person).
Vi
tar et bilde av båten når vi ankommer land igjen, vi er enige om at
dette var en storslått opplevelse. Resten av dagen går med til å se på
folkelivet, samt ta en tur til ”Herdisa supermercado” i Arguineguin. I
morgen er det uomtvistelig slutt på herlighetene, så da tenker jeg som så,
at vi like godt kan kjøpe det vi har lov til iflg. tollkvoten.
Noe som
er verdt å merke seg, er at originalmerker av alkohol, er dyrere her enn
det som er lokalt (og kanskje like bra som originale merker). Etter en del
virring frem og tilbake ved hyllene, som er meget innholdsrike,
rusler jeg fornøyd videre til Turi. Hun synes i grunnen ikke at mine
innkjøp er så viktige, egentlig er jeg vel litt enig med Turi i dette,
hjemme i Norge har varene en tendens til å bli godt lagret.
Hjemme
i Tauro dalen igjen blir kvelden benyttet til å vaske og rydde etter oss.
Dag
15. 1/11.
Avreisedag
Avreisedag,
tidlig opp og frem med bøtte og klut. Vi fordeler arbeidet som best vi
kan, det er mye å huske på, - hovedkranen må skrus av, sikringer ut, alle
hagemøbler som vi har brukt må inn osv, osv. Det er mye å ta hensyn til,
ikke minst ta farvel med Maya, vi håper inderlig vi får møte henne
igjen senere en gang.
Vi
må beregne oss god tid, det kan jo hende at noe skjer før vi får levert
tilbake bilen, ja kanskje får vi vanskeligheter med å finne frem osv,
mange tanker surrer rundt i hodet mitt.
Ca.
kl. 11, er vi på farten mot flyplassen, flyet har avgang kl. 14.40. Det
hele går selvfølgelig greit og enkelt for seg, på flyplassen, treffer
vi direkte på den samme personen vi fikk utlevert bilen av, så er den
saken ute av verden, i siste liten griper jeg fatt i gjenparten av
kvitteringen, som har ligget ulest i sidelommen hele ferien, nå må jeg
se å få lest den.
Etter
en stund med venting, er vi på vei om bord i flyet, vi forlater moder
jord opp gjennom det lette skydekket. En ferie med mange og gode minner nærmer
seg slutten dessverre.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
På vei hjem
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Skal vi ta første
fly nedover igjen?
Hjemme
i Norge er det surt og kaldt, vi får lyst til å snu i døra for å ta første
fly nedover igjen…
Et par dager senere, drar jeg den nå krøllete gule
kvitteringen frem fra lomma, der leser jeg med liten skrift langt nede, at
garanti og forsikringer ikke gjelder hvis bilen kjøres utenfor
hovedveiene og på de veiene som er utenfor allmenn ferdsel. Bra jeg leste
den lappen nå, - og ikke før vi la ut på våre turer der nede, - da hadde
det ikke blitt noe av de mest spennende opplevelsene våre. Vi var jo
likevel veldig heldige da som ikke hadde noe uhell av noe slag.
En
spesiell takk til Terje for lån av huset der nede, vi er takknemlige for
alt.
Epilog
En lengre tid har gått nå siden vår tur ned til Gran Canaria,
- vinteren
har gått og våren har gjort sine første famlende forsøk på å fjerne
sneen. Det er Palmesøndag i dag.
Den siste uka har vært super, i dag,
derimot er det en grå og regnfull dag, glad er jeg for at vi ikke sitter
på et hotellrom og glaner ut, ja ja. God påske sier nå jeg da og takker
for meg for denne gangen.
Hilsen
Dag
Gylder Haugaløkken
Otta,
04.04.04.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Del
1|
Del
2|
Del
3|
Del 4|
Del
5
Andre
turer med Terje og Dag
Tilbake
til hovedsiden
Web: Geir
Neverdal
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|