|
Guayadeque
Montaña de las Tierras ligger midtveis i dalen
Her slutter bilveien.
Innhold på denne siden
Barranco
de Guayadeque
Kart – nedre del
Guayadequemuseet
Vann
Cueva Bermeja
Fiestas – «Beñesmen»
Cuevas Muchas
Mumier
Montaña de
las Tierras
Birøkt –
honningproduksjon
Kart
over øvre del
Lereta
Jordbruk
Fra jordbruk
til turisme
Podenco Canario
Mandeltre – mandler
Bitre mandler
Damen fra Guayadeque
Caldera de los Marteles
Flora og Fauna
Kilder
Barranco de Guayadeque
Barranco de Guayadeque ligger
delvis i Ingenio
og delvis i Agüimes på Gran
Canaria. Den strekker seg fra «El
Burrero»-stranda nede ved sjøen og opp til
kanten av krateret «La caldera de los Marteles» ca. 1500 meter over havet.
Guayadeque-dalen er en av de
større ravinene på øya. Dalen er kjent for grottene fra før-spansk tid og
et interessant planteliv, en god del av disse er endemiske. Mange
her bor fremdeles i huler (i dag med moderne fasiliteter). Et kapell og
flere restauranter er også gravd inn i berget.
Området er svært viktig arkeologisk, og det er hundrevis av grotter som
tidligere ble brukt av urinnvånerne.
Dalen var en av de folkerikeste i førspansk tid. En større samling av
gjenstander og mumier fra tiden før 1483 fra denne dalen befinner seg i dag
i Museo Canario i Las
Palmas og i Guayadeque-museet nederst i dalen.
De tidlige gravfunnene fra vel hundre år e.Kr. tyder på at det den gang
var et forholdsvis egalitært samfunn hvor både menn, kvinner og barn ble
gravlagt i huler nær tilknyttet bosettingene.
Dette endret seg etter hvert, noe senere gravskikker ved Arteara og Galdar viser. Der
tyder funnene på større sosiale ulikheter. (Kilde)
Midt etter dalen går
kommunegrensa mellom Agüimes (til høyre) og Ingenio (til venstre).
Kart
over nedre del av dalen
Kartet er lånt fra OpenStreetMaps
Dette kartet dekker den nedre
halvparten av Guayadequedalen. Turistbussene tar deg til Montaña de las
Tierras og hulerestaurantene – vanligvis med innlagt stopp ved Cueva
Bermeja og kapellet der.
Den som ønsker å se mer, må utforske den øvre del av dalen til fots.
Guayadequemuseet
Bilde lånt fra Wikipedia
Like etter å ha forlatt Agüimes
og kjørt inn i dalen finner du et gedigent museum
med informasjon om Guayadeque på venstre side av veien.
I november 2019 oppdaget man
imidlertid sprekker i hulen her og satte i gang arbeid med å stabilisere
fjellet. Museet ble da stengt - i første omgang for en periode på fire
måneder.
Sommeren 2020 engasjerte så «La Dirección General de Patrimonio
Cultural del Gobierno de Canarias» (≈ riksantikvaren)
et ingeniørfirma for å få analysert den geologiske tilstanden til åssiden.
Rapporten deres vil så avgjøre hva som videre skjer. (kilde)
Turistbedriftene i området
ønsker en fortgang i arbeidet da museet er en viktig faktor også i deres
formidling av dalen. (Kilde)
Vann
God tilgang på vann var årsaken
til at dalen hadde noen av de største bosettingene i førspansk tid.
For de spanske erobrerne som tok
dalen i besittelse etter 1483 var vannet en viktig ressurs og de opprettet
institusjoner som administrerte fordelingen av dette - bl.a. til
sukkerproduksjonen i Agüimes- og Ingenio-distriktet på 1500-tallet.
Mye av vannet fra Guayadeque går derfor i dag til vanning av andre områder
av Agüimes og Ingenio. (Fordeling av vann er imidlertid en kilde til
stridigheter så vel her som andre steder hvor denne ressursen er knapp).
Selve dalen ble liggende noe
avsides til etter erobringen – noe som har ført til at tradisjoner og
gammel praksis som andre steder på øya er gått ut av bruk, her er
opprettholdt. (Kilde)
Cueva Bermeja
Kartet er lånt fra OpenStreetMaps
Cueva Bermeja-området har fått navn etter den rødbrune fargen
på fjellet («bermeja» = rødbrun).
Det ligger omtrent midtveis mellom Agüimes og Montaña de las Tierras.
Hit kommer turister for å se huleboliger – og hvordan det er å leve i disse
i dag.
Et lite kapell er også gravd ut av fjellet – og ved siden av
ligger en liten restaurant hvor en kan kjøpe honning og andre lokale
produkter.
Fiestas – «Beñesmen»
I slutten av august finner «las fiestas de San Bartolomé» sted. I
festlighetene er det også kultinnslag fra urinnvånertida.
Før den spanske erobringen i 1483 – var «Beñesmer»
eller «Beñesmen» navnet
urinnvånerne brukte for august-perioden av året.
Feiring knyttet til innhøstning av kornet foregikk da.
Kapellet ved Cueva Bermeja befinner seg inne i fjellet. På
høyre side er inngangen til den lille restauranten.
«Pareja
Aborigen» ( ≈ Urinnvånerparet)
Skulpturene av to urinnvånere
på hver side av trappa ble avduket 21. august i 2010, ved starten av Beñesmén-fiestaen.
Det var «la asociación de vecinos»
(≈ velforeningen) som sendte en forespørsel til ordføreren i Agüimes
hvor de ba om å få sette opp skulpturene som en hyllest til urinnvånerne, de
første nybyggerne i dalen.
Dette falt i god jord og kunstneren Juan González
fra Agüimes fikk i oppdrag å ta seg av utførelsen. Han konsulterte Museo Canario og leste seg opp på etnografiske emner om
urinnvånerne bl.a. for å kunne få påkledningen riktig.
Borgermesteren i Aguemes, Antonio Morales, sto sammen
med kunstneren og representanter for velforeningen og de omliggende
områdene for avdukingen.
Selve skulpturene er vel to meter høye og laget av betong farget rødbrun («bermeja»).
Kapellet er ikke stort, men dekker behovet for de som bor her.
Her får du kjøpt lokale spesialiteter som skinke fra «el cochino negro» (den svarte grisen) og honning fra de mange bikubene i dalen –
kanskje fra den opprinnelige, stedegne abeja negra canaria (den kanariske svartbia)?
Fra kapellet kan du følge en av stiene rundt i tettstedet.
Illustrasjonsbilde – viser detalj fra en hulebolig i museet i Artenara.
Som deltaker på en av bussturene er det av og til også mulig å få se det
indre av en bolig her i Guayadequedalen.
Cuevas Muchas
Etter en stopp ved Cueva Bermeja passerer en Cuevas Muchas et
stykke lenger oppe i dalen. Dette hulekomplekset ligger på nordsiden – på
Ingenio-siden av Guayadeque.
Cuevas Muchas – innfelt et foto tatt fra andre
siden av dalen.
Her har vi et sinnrikt sammenkoblet hulesystem over mange
etasjer. Dette besto både av boliger, viktige lagerrom for korn etc. og
gravhuler.
Rommene er forbundet med utgravde ganger i fjellet. De vanskeligst
tilgjengelige hulene fungerte ofte som kornlager – de var lettest å
forsvare mot fiendtlige angrep i ufredstider, og kornet var avgjørende for
å kunne overleve.
Urinnvåner - Skulptur ved kapellet i Cueva
Bermeja
Mumier?
Illustrasjonsbildet
er lånt fra Wikimedia
«Diego Delso, delso.photo, License CC-BY-SA»
Flere av de best bevarte mumiene på Kanariøyene er knyttet til
funn på Tenerife. Der ser praksisen med mumifisering til å ha vært best
utviklet.
Det som omtales som mumier på
Gran Canaria er ikke mumier i egentlig forstand. De må heller beskrives som
eksepsjonelt godt bevarte lik.
De indre organene er ikke fjernet. Kroppene har heller ikke gått gjennom en
egen tørkeprosess med behandling av kjemikalier, oljer og harpikser slik vi
kjenner det fra det gamle Egypt.
Riktignok ble de døde også
her pakket godt inn – men da i huder – antall lag hevdes å gjenspeile
sosial status. I det gamle Egypt ble kroppen omhyggelig surret inn i mange
lag med linbandasjer og så lagt i kister eller
sarkofager.
Det er den lave luftfuktigheten og den jevne temperaturen i gravhulene i
Guayadeque som har bevart de innpakkede kroppene så godt opp til vår tid. (Kilde)
De mest utførlige beskrivelsene av gravskikker i
Guayadequedalen finner vi i tekster hos forskere på 1800-tallet, f.eks. i
arbeidene til Gregorio Chil y Naranjo
(1876). Mye av innholdet i gravhulene ble senere ødelagt eller fjernet av
gravrøvere. Dyr, fugler, ras og heftige regnskyll har også rasert en del.
«I hulene hvor en fant mumier
var disse gravlagt på to måter: noen anbrakt loddrett mot huleveggen med
kurver og små leirkar ved føttene – og andre, i en finere utførelse,
liggende på en furuplanke, pakket inn i mange lag med fargerike huder, med
forsiden sydd i skjorteform. Ved hodeenden lå kar/boller av leire samt
polerte og bemalte klubber ...
Hos noen (menn) var hår og
skjegg perfekt bevart – og kvinnenes hår var flettet med fargerike sivblad. Ved siden av sto krukker fylte med smør - og treskåler med honning»
(Forholdsvis fritt oversatt)
(Kilde: «Guia del Patrimonio Arqueológico de Gran
Canaria», ISBN 84-8103-276-X , 456sider (Flere forfattere) Cabildo de Gran
Canaria 2001)
Gregorio Chil y Naranjo
(1831-1901) var lege, historiker og antropolog født i Telde. Han studerte
medisin ved Sorbonne i Paris, fikk sin doktorgrad i medisin i 1857, og
returnerte til øyene i 1859, for å praktisere som lege i Las Palmas.
Han viet mye av sin tid til
den vitenskapelige og historiske forskningen knyttet til de første
nybyggerne på Kanariøyene. Mest kjent er han nok som leder for den gruppen
som i 1879 grunnla Museo Canario i
Las Palmas.
Illustrasjonsfoto
fra utstilling i Fortaleza-museet ved Ansite i
Santa Lucia.
Montaña de las Tierras
Pilen peker mot hulerestauranten Tagoror på den
sydvendte nedsiden av klippen.
Montaña de las Tierras ligger vel 1000 moh. midtveis i
Guayadequedalen – på Ingeniosiden.
Opprinnelig en vulkansk pyroklastisk kjegle rager den
rødlige klippen i dag rundt 150 meter over dalbunnen. I berget er det gravd
ut både boliger, casas rurales og flere restauranter.
Ifølge tekster forfattet av fransiskanermunkene i Agüimes
(1486-1837) nevnes et hellig sted, en stor klippe (Montaña de las Tierras)
midt i Guayadequedalen hvor urinnvånerne i førspansk tid holdt sine
rådslagninger – stedet fungerte som en «tagoror».
Tagoror
En Tagoror var en elliptisk eller rund bygning
omgitt av en lav steinmur. Her var det sitteplasser for en del mennesker.
Det var et møtested for "adelen" - det øvre maktsjiktet av de
kanariske urinnvånerne. Her foregikk rådslagninger eller rådet fungerte
også som domstol.
Fra 1690 til 1800 økte befolkningen - og i nyere tid fulgte med
veier og bedre kommunikasjoner moderne fasiliteter i huleboligene.
En av innbyggerne, Bartolomé Rodríguez López, utvidet så noen av hulene fra urinnvånertida
og innredet en restaurant som i dag besøkes av tusenvis av turister fra
hele verden: «Tagoror»
«Beyesmén (Bellesmén?)
- Guanche»
I 1980 feiret «Beyesmén - Guanche» - den gang en nydannet interesseforening for
Montaña de las Tierras og de omliggende bosetningene Surco,
Lereta, Cuevas Domingo og Cuevas Muchas – sin
første festival med folkloreinnslag fra dette området. Fiestaen fant sted der hvor restauranten
Tagoror i dag ligger.
I mangel av et kapell for den religiøse delen av denne fiestaen ble
festivalen lagt ned etter to arrangement.
I 2005 søkte så «Beyesmen» om å få
rustet opp stien rundt klippen - og å få restaurert et hus som på
1930-tallet hadde vært brukt til katolske messer. Dette ble innvilget med
støtte fra øyregjeringen – og i 2010 ble nøkkelen
til kapellet («Ermita de San Juan Bautista») overlevert og stien rundt Montaña de las
Tierras ferdigstilt.
Foreningen har i det hele tatt vært aktiv for å forbedre
forholdene for de som bor i den midtre delen av dalen. (Kilde)
Kartet viser Montaña de las Tierras-området – og
er lånt fra OpenStreetMaps
Blant de sakene interesseforeningen har tatt opp i det siste
(2021) - finner vi ønske om bedring av vannforsyningen, oppgradering av
mobildekningen, rydding og opprenskning av dalbunnen – og bedre
veiforbindelse fra Montaña de las Tierras til Lereta.
Fra øvre del av stien rundt Montaña de las Tierras.
Birøkt –
honningproduksjon
Dette bildet av bikuber i fjelslveggen
på vestsiden av Montaña de las Tierras
midt i Guayadeque-dalen viser noen av utfordringen birøkterne har.
Honningproduksjon var tidligere en viktig næringsvei i
Guayadequedalen.
Etter en periode med sterk nedgang, har birøkt de siste årene opplevd en
liten boom, grunnet svært god kvalitet på produktet og flere produsenter.
De viktigste «honningplantene» i området er de
hvite, blå og svarte
variantene av Tajinaste, samt «las alpisperas», «las
vinagreras» og
mandeltre.
Gran Canaria har mer enn
10 000 bikuber fordelt på 300 birøktere. Disse produserer ca.
50 000 kg honning i året. (2020)
Honningen fra øya hevdes å være blant de beste i verden – på grunn av det
varierte plantelivet – og «la abeja negra canaria», den
kanariske svartbia. (Kilde)
Gran Canarias beste honning
Ved konkurransen om Gran Canarias beste honning i 2020 vant
Diego Cazorla López med
bikubene fra ... ja nettopp: Guayadeque. (Kilde)
Hvit Tajinaste – bilde
lånt fra Wikipedia
Hvit Tajinaste
i Guayadequedalen
Kart over øvre del av Baranco de Guayadeque
Fra Montaña de las Tierras til Caldera de los Marteles
Kartet er lånt fra OpenStreetMaps
Lereta
Omtrent midtveis mellom Montaña de las Tierras og Caldera los Marteles i den øverste delen av dalen ligge Lereta. Hit kommer du til fots fra Montaña de las
Tierras langs en svært dårlig grusvei/sti. Vanlig leiebilforsikring gjelder
ikke for kjøring her.
Det finnes en annen vei ned fjellsiden fra nord, men den er rasutsatt og
anbefales ikke!
Ingen snumuligheter, knapt møtemuligheter samt manglende rekkverk i
stupbratt heng.
Bruk føttene. 😉
Mandeltreblomstring i øvre del av Guayadequedalen
Det er fremdeles dyr å se på terrassene i dalen –
selv om antallet er sterkt redusert.
Det ligger enormt med arbeid bak det gamle terrassejordbruket –
men i dag er mye av dette arealet beitemark.
Jordbruk
Historisk sett var jo jordbruksmulighetene grunnen til at
urinnvånerne bosatte seg her og dannet en av de folkerikeste regionene på
øya i førspansk tid.
Fruktbar jord, godt med vann og at de var beskyttet mot sterke
vinder av de høye dalsidene var positive faktorer. Hindringene lå først og
fremst i begrenset areal og brattlendt terreng utenfor dalbunnen.
Etter erobringen i 1483 levde befolkningen her forholdsvis
avsondret. Vi ser en utstrakt terrassering av dalsidene der det er mulig (smlgn. bildet over). De nye makthaverne dyrket Kanariahvete (urinnvånerne
hadde hovedsakelig dyrket bygg), grønnsaker, karse, sukkerrør og poteter.
Andre vanlige produkter var appelsiner, mispel, fiken, nøtter, mandler,
druer og fikenkaktus.
Endring – fra jordbruk
og fedrift til turisme
1978 besøkte ca. 15 000
turister dalen
2003 var dette økt til mer enn 350 000
Med tiden har
dyrkingsforholdene endret seg. Redusert vanntilgang på grunn av behov for
vann utenfor Guayadeque - i områder rundt byene Ingenio og Agüimes - er én
faktor. Den nye, asfalterte veien opp til Montaña de las Tierras er en
annen.
Med veien kom turistbussene og mye av aktiviteten er i de siste
tiårene konsentrert rundt denne næringsveien. Med bedre kommunikasjoner har
det også blitt lettere for menneskene her å ta arbeid utenfor dalen.
Jordbruket har derfor gått sterkt tilbake. Og det samme har
skjedd med folketallet – og med feholdet.
Eldre mennesker forteller at dalen i tidligere tider hadde flere tusen
geiter og storfe – samt et betydelig antall griser, muldyr, høns og hunder.
I 2004 var det bare noen få kyr igjen i Guayadeque (- i Montaña
de las Tierras ble den siste kua solgt i 2003). Også her legges noe av
skylden på redusert vanntilgang.
Den eneste gjeteren i Cueva Bermeja hadde dette året 23 sauer og 127
geiter.
Ellers finnes det en del sauer, geiter, noen griser og høns til selvhushold
– samt jakthunder (for kaninjakt). (Kilde)
Podenco Canario
Podenco Canario, denne møtte
vi oppe i Guayadequedalen
ved Montaña de las Tierras
Podenco Canario betraktes som en stedegen kanarisk rase. Den er
klassifisert som en spisshund - med fellestrekk med hundetegninger funnet i
gamle egyptiske faraograver.
Det har blitt hevdet at den kom til øyene med sjøfarende handelsmenn for et
par tusen år siden.
Dette bestrides imidlertid i dag. En del tyder på at disse hundene kom til
øyene senere.
De benyttes som jakthunder under
kaninjakten.
Her sees rester av en fraflyttet finca
i øvre del av dalen.
Mandeltre – mandler
I januar/februar er dalen et utrolig vakkert syn med
hvit/rosablomstrende mandeltre som et slør over dalsidene.
Mandeltreet (Prunus dulcis/ Prunus amygdalus Batsch) kalles på
spansk «Almendro» eller «Almendrero»
Det hevdes at det kom til Spania (fastlandet) med romerne – og til
Kanariøyene med de spanske erobrerne etter 1483. (Kilde)
De viktigste mandelproduserende områdene finner vi i de midtre,
høyereliggende kommunene på øya, dvs.: Artenara, og kommunene i «Mancomunidad de
Municipios de las Medianías»
(San Bartolomé de Tirajana, Valsequillo, Tejeda,
Vega de San Mateo og Santa Brígida).
Dessuten er Guayadequedalen
et område hvor mandeltreet trives.
Kommunene i «Mancomunidad
de las Medianas (i midten)» er markert med ❤.
Kartet er lånt fra Wikipedia
«Mancomunidad»-kommunene
samarbeider om mange oppgaver gjennom denne fellesorganisasjonen.
Det er tilsvarende kommunesammenslutninger for de andre kommunene på øya: «Mancomunidad del Norte», «Mancomunidad
del Sureste», etc.
Det er få profesjonelle mandeldyrkere
på Gran Canaria. De fleste har det som «attåtnæring» og produserer mest for
de lokale mandelfestivalene i de høyereliggende
byene.
Det var tidligere viktig at mandeltrærne ikke opptok verdifull dyrkingsjord
for korn- potet- og grønnsakavlinger etc. – derfor ble de ofte plantet i
utmark – eller som bekantning av jordstykkene.
Dette førte til «forvilling» og
spredning av tre i utmarksområder hvor en del ble overlatt til seg selv
hvis jordbrukeren la ned driften.
Et resultat av denne spredningen er jo også at vi hvert år kan
oppleve det fantastiske skuet mandelblomstringen
er – for eksempel i Guayadeque!
Mange har sett mandeltre i blomst og mange har
sett mandler med skallet på -
men umodne mandler er det færre som har erfaring med.
Bitre mandler
En del av mandeltrærne produserer bitre mandler - «almendra amarga» (amarga = bitter) – en annen variant enn de vi kjøper i butikken: «almendra dulce» (dulce = søt/myk). De inneholder en gift som kan ta livet av både fugler dyr.
På grunn av varierende ettersyn og det faktum at det ofte
dreier seg om forvillede mandeltre har ikke eierne alltid full oversikt
over hva slags varianter som vokser på eiendommene.
For å holde trærne fra hverandre har det på Gran Canaria derfor vært vanlig
å slå en sten inn i stammen til de med bitre mandler. Olje fra denne
varianten brukes imidlertid i kosmetikkindustrien.
Caldera de los Marteles
Vulkankrateret «Caldera de los Marteles»
ligger ved den øvre enden av Guayadequedalen, i Valsequillo,
en av de mindre kommunene på øya. Det er del av et større naturreservat med
samme navn.
Hva kommer navnet av?
Dette vulkankrateret var fram
til 1890 kjent under navnet «la Caldera de la Montaña del Pleito» etter navnet på fjelltoppen litt sørøst for
krateret.
Stridigheter mellom Valsequillo og Ingenio om
kommunegrensene ved kraterområdet ble i juni 1890 bilagt gjennom en avtale
underskrevet av representanter for begge. Området skulle tilhøre Valsequillo.
Martel-familien
var en av de viktigste familiene i kommunen: Den første ordføreren der het
Pedro Martel - og en slektning, Sebastián Martel fikk kjøpt mer enn 1000 mål jord på øya under et
av de store salgene av kirkegods og offentlige jordeiendommer
rundt midten av 1800-tallet.
De som skrev under for Valsequillo var ordfører Pedro
Martel Martel, Sebastián
Martel Florido, Francisco
Martel fra kommunestyret - og sekretæren Agustín Artiles.
Etter avtalen i 1890 begynte
man å omtale krateret som «Caldera de los Marteles»
etter de tre fra Martel-familien som hadde
underskrevet dokumentet. (Kilde)
Kartet er lånt fra OpenStreetMap.
Flora og fauna
(et lite utvalg)
Guayadeque er et viktig område for det biologiske mangfoldet på Gran
Canaria.
I dalen er det bl.a. registrert 68 karplantearter. To av plantene er
stedegne for Guayadeque: Parolinia platypetala, lokalt også kalt «Dama de Guayadeque»
(Damen fra Guayadeque) - og Kunkeliella
canariensis. Den første er vurdert å være en
sårbar art, den andre er utrydningstruet.
Damen fra Guayadeque
Parolinia platypetala, lokalt også kalt «Dama de Guayadeque» (Damen
fra Guayadeque)
Foto lånt fra Wikipedia
«Parolinia platypetala»
er en endemisk plante fra Guayadequedalen. «Damen» er en busk, opptil 1,5
meter høy, med rosa til hvite blomster.
Den og flere andre her er utryddingstruet.
Det er noen eksemplarer i den botaniske
hagen på Gran Canaria
– og de har den også i sin genbank.
Det spesielle (og sårbare) plantelivet her er en av grunnene til
vernetiltakene for barrancoen. Alle vi som besøker dalen har slik et ansvar
for at vårt fotavtrykk blir så lite som mulig.
Pattedyr
Her finner vi også Atelerix algirus «erizo
moruno» (det
nordafrikanske pinnsvinet). Denne varianten er 20-25 cm lang, dvs. litt
mindre enn det europeiske pinnsvinet – og kan veie opp til 650 gram. Oryctolagus cuniculus
(spansk: «el conejo», norsk: kanin). Rattus (spansk: «la rata», norsk: rotte). Mus musculus (spansk: «el ratón», norsk: mus).
Atelerix algirus «erizo moruno» (det nordafrikanske
pinnsvinet).
Fugler
Guayadequedalen er et viktig hekkeområde for Calonectris
diomedea (spansk: «La pardela cenicienta» norsk: Gulnebblire).
Gulnebblire
Amfibier
Den ene av to froskearter her, Hyla meridionalis (spansk: «la ranita de San Antonio», norsk: Middelhavsløvfrosken)
kan gjerne forlate vannmiljøet og tilbringe en del av livet på planter når
dette miljøet ikke er for tørt – for så å vende tilbake til vannmiljøet for
reproduksjon.
Hyla meridionalis
(spansk: «la ranita de San Antonio», norsk:
Middelhavsløvfrosken)
Bildet er lånt fra Wikipedia. Les
mer ...
Øgler
Tre endemiske arter: Gallotia stehlini
(spansk: «el lagarto de Gran Canaria»), Chalcides sexlineatus
sexlineatus («la lisa») og Tarentola boettgeri
boettgeri («el perenquén»)
Gran Canarias firfisle
Gallotia stehlini /"El
lagarto gigante de Gran Canaria" kan bli over 80 cm lang (opptil 26,5
cm kropp + over 50 cm hale), med en maksimumsvekt på 500g. Hannen har en mer
rødaktig strupe og et større hode enn hunnene.
I nærheten av sjømannskirka i
Arguineguin kan du av og til se noen eksemplarer oppe i hullene i muren. Er
du heldig, kan du få se disse bli foret av en lokal person som fester
fruktbiter på en lang stang og rekker denne opp til dem.
Denne firfislen forekom opprinnelig
bare på Gran Canaria - men er blitt satt ut på flere av de andre øyene i
senere tid.
På Gran Canaria kan du treffe på den over hele øya, fra strandområdene og
opp til 1900 meters høyde.
Den er i utgangspunktet altetende, men de voksne individene ernærer seg
hovedsakelig av plantemateriale.
De kan bli rundt 11 år gamle og i
4-5-årsalderen legger hunnene sine første egg, vanligvis mellom 5 og 14
stykker.
Når de blir skremt vil de søke
nærmeste hull eller skjulested.
Chalcides sexlineatus sexlineatus («la lisa»)
Bildet er lånt fra Wikipedia
Chalcides sexlineatus sexlineatus (spansk: «la
lisa») skal bare finnes på Gran Canaria. Et utvokst individ har en
kroppslengde på 8-9 cm + en like lang hale. De lever alene og søker en make
bare i reproduksjonsfasen. Etter tre måneder føder hunnen 2 – 4 unger.
Tarentola boettgeri boettgeri??
Gekko (llustrasjonsbilde - Mogan)
Det finnes ifølge SNL cirka 85 slekter
og 800 arter av gekkoer. (Eng. Wikipedia antyder rundt 1500 arter).
Jeg vet ikke om dette fotoet av en gekko tatt i Mogan, sør på Gran Canaria
viser en variant av den endemiske gekkoarten Tarentola
boettgeri boettgeri («el
perenquén») – Bildet viser i alle fall evnen til
å klatre på loddrette flater.
Den er ikke stor – voksne individer varierer mellom 5,5 og 7,5
cm.
Hell og lykke og guddommelig visdom??
I egyptisk og gresk symbolikk stod firfislen for hell og lykke
og guddommelig visdom (Kilde).
Kilder:
Guayadeque W
Beñesmer
Museo
Guayadeque
Kanariske mumier
Gregorio Chil
y Naranjo
Fottur
– Wild Canarias
Montaña de las Tierras
Legender
Beyesmén
Kunkelia Canariensis
Guayadeque - conservación
Mieles de Gran Canaria
Miel 2018
ApiGranCa
Mandeldyrking
Mandeldyrking2
MiGranCanaria
Kanariahvete
Marteles
Marteles2
Marteles3
|
