Store no. leksikon Wikipedia		links4students.com | otta2000.com | grancanaria2000.com | norwegen1.com		Oppdatert: 30. juni 2025
Over 20 år på nettet – siden 2001
Startside Div. info Kart Avokado Bananer Den norske skolen Dyr og insekter Flyplassen Gresshopper Historie Hoteller Jardin Botanico Johannesbrødtre Julekrybber Kamel Kongepalme Landbruk Langtidsferie Leiebil Mandler Mango Mat Museer Planteliv Reiseselskaper Rundtur GC Sjømannskirken Vann Vær Webkamera Steder Agaete Agüimes Amadores Arguineguin Arinaga Artenara Ayacata Ayagaures Becerra Cazadores Cenobio de Valeron Cuatro Puertas El Pajar El Risco El Roque Galdar Guayadeque Ingenio Las Palmas Marteles Maspalomas Mogan Patalavaca Pico de las Nieves Playa del Inglés Puerto Rico Puerto de Mogan Roque Bentayga Roque Nublo San Bartolome San Nicolas Santa Lucia Soria Tejeda Tenteniguada Veneguera Lenker Start Gamle indeks- sider	Historie – Del 2 Perioden fra ca. 300 år etter Kr. – til den spanske erobringen i 1483 Slaget ved Roque Bentayga Les mer nede på siden. (Innfelt et bilde av klippen sett fra en annen vinkel.) Gran Canarias historie: Del 1 (1100 f.Kr. – 300 e.Kr.) Gran Canarias historie: Del 2 (300 e. Kr – 1483) Gran Canarias historie: Del 3 (1483 – 2021) Innhold på denne siden: Steinaldersamfunn Obsidian Et egalitært samfunn Klassedeling Klær Skotøy Næringsveier Mat og matlaging Kornlager Smør Kvinnenes betydning La Cueva Pintada Religion Politisk organisering Atidamana og Gumidafe Artemi Herskertittelen «Guanarteme» Europeiske stormakter våkner 1312 Lanzarote 1341 Nicoloso da Recco 1351 Misjonærer fra Mallorca 1393 Slavehandlere Kanariernes hevn 1402 Erobringstiden starter Jean de Béthencourt 1405 Slaget ved Arguineguin Et intermesso i 1460 «La Cuesta de Silva» 1461 Diego de Herrera 1477 Det hardner til ... 1478 – 1480 Stridigheter Kløktige urinnvånere Pedro de Vera 1480 – 1483 Erobring Tenesor Semidan fanges En forbitret forsvarskamp Slaget om Bentayga Slaget ved "Ajodar" Ansite – Slutten Noen kilder Steinaldersamfunn Menneskene her lever på denne tiden i et «påtvungent» steinaldersamfunn. De mangler metallforekomster og må greie seg med redskaper – og våpen – av stein og tre. De bygger og videreutvikler et fellesskap basert på det de forlot i Nordvest-Afrika. Jordbruk og de husdyrene de hadde med seg er avgjørende for å kunne overleve. Geiter, sauer, gris, høns – og kornslag som bygg og hvete utgjør livsgrunnlaget på de «lykkelige øyene». Jorda er fruktbar – avlinger kan høstes flere ganger om året – dersom vanntilgangen tillater det. Periodevis er imidlertid vann et knapphetsgode. Da truer hungersnød. Kanarierne utvikler med det for øye religiøse handlinger og riter som i slike situasjoner skal «blidgjøre» de høyere maktene. – Et «presteskap» oppstår som fungerer som et bindeledd mellom «guden(e)» og befolkningen. Illustrasjonsbilde av Obsidian. Foto lånt fra Wikipedia Obsidian I mangel av metaller ble obsidian (naturlig glass) viktig som skjære- og kutteverktøy. Denne bergarten ble i steinalderen brukt både som redskap og som byttemiddel. På Gran Canaria var forekomstene på Montaña de Horgazales (sørvest på øya mellom Tasartico og Aldea San Nicolas) sentrale. Herfra ble hele øya forsynt med obsidian. Fra et «egalitært» til et klassedelt samfunn? De tidlige gravfunnene i Guayadequedalen fra vel hundre år e.Kr. tyder på at det den gang var et forholdsvis likestilt samfunn hvor både menn, kvinner og barn ble gravlagt i huler nær tilknyttet bosettingene. Dette endret seg etter hvert, noe senere gravskikker ved Arteara og Galdar viser. Der tyder funnene på større sosiale ulikheter. (Kilde) Det er vel sannsynlig at den forflytningen av et større antall nordafrikanere som romerne foretok i det første århundret etter Kristus – enten det nå var en straffeutsendelse eller et forsøk på kolonisering av øyene (eller begge deler) – innebar en periode hvor alle stilte forholdsvis likt og var avhengig av hverandre for å overleve i det ukjente området som øyene jo var for dem. De manglet da også lederne sine, da anførerne for oppstanden ble henrettet. Andre fikk tungene kuttet av, hevdes det. Flytting av opprørske grupper – gjerne til øyer – var en nokså vanlig romersk måte å hanskes med problemet på. (Kilde) Cuevas Muchas i Guayadequedalen – innfelt et foto tatt fra andre siden av dalen. Klassedeling Etter en tid vil det vel være slik at noen utmerker seg – enten ved dyktighet eller ved at de er skruppelløse – og skaffer seg maktposisjoner og andre goder. Senere beretninger forteller i alle fall om en klassedeling på Gran Canaria: En «adel» og en arbeiderklasse. Herskerklassen var lett synlig – de lot hår og skjegg gro – mens de andre («los trasquilados» ≈ de klipte) måtte holde dette kort. Det var også bare overklassen som ble mumifisert. (Kilde) Det var en begrenset mobilitet mellom klassene. El Faicán – han var nummer to i rangordningen etter el Guanarteme («kongen») - kunne «adle» en som ikke var født i herskerklassen. For å bli tatt opp i herskerklassen måtte en ha utmerket seg på en positiv måte – og ikke forbrutt seg mot noen av de sosiale normene som gjaldt. Opptaket foregikk slik: Kandidaten (for anledningen med langt hår) ble presentert for forsamlingen – og el Faicán spurte så gruppen med høy røst om noen hadde sett vedkommende melke eller slakte geiter (nedvurdert yrke??), videre om han hadde tilberedt mat med hendene (kvinnearbeid?) eller stjålet i fredstid – og om han hadde snakket stygt eller uhøflig, særlig til en kvinne. Dersom forsamlingen benektet dette, var han godtatt. Dersom noen derimot bevitnet at han hadde forbrutt seg mot disse normene, klippet el Faicán håret hans og han forble en av «los trasquilados». Tilsvarende kunne personer i herskerklassen som forbrøt seg mot normene bli degraderte. (Kilde) Klær Urinnvånerne hadde sauer – men disse var av den nordafrikanske typen uten ull. De hadde heller ikke tilgang til bomull. De måtte derfor benytte skinn til produksjon av klær. «Tamarco» var det vanligste klesplagget. På Gran Canaria forekom også et slags skjørt laget av siv eller palmeblader. Et gammelt ordspråk lyder: Om sommeren bærer kanarierne «tamarcoen» med hårsiden ut – og om vinteren med hårsiden inn. (En illustrasjon av klesplagget kan sees på følgende nettsted: CanariWiki.) Mye arbeid ble lagt ned i tilvirkningen (og i utsmykkingen) av plagget. Skinnstykkene ble sydd sammen med nåler av torner eller geitebein og lærreimer eller tråder av tarmer fra det samme dyret. Bein fra geit og sau er sterkt materiale som kan benyttes til redskap av mange slag. (Arkivfoto fra museet ved Fortaleza de Ansite) Det var både korte og lange varianter av «tamarcoen». Ankelside versjoner beskyttet mot vinterkulden i fjellet - men en kunne gå naken når den klimatiske situasjonen tilsa det – eller i kampsituasjoner for å kunne bevege seg lettere. (Kilde) Forfedrene til disse var stoffleverandører til urinnvånernes klær. Da øyene i mange hundre år var temmelig isolerte fra hverandre, kunne påkledningen også utvikle seg noe forskjellig fra øy til øy. De smykket seg med halsbånd, tatoveringer og muligens kroppsmaling. Skotøy Fottøy av geiteskinn var vanlig på flere av øyene. Overklassen på Gran Canaria brukte sko av stykker av svinelær. Dette skinnet var mer holdbart. (Kilde) Næringsveier Sau og geit, beitedyr og beitebruk var viktigste næringsvei – selv om jordbruk, fiske og sanking av det naturen kunne bidra med av frukt og bær etc. også var viktig. Mye av arbeidet var felles, hele familien deltok. De største øyene – som Gran Canaria - var forholdsvis velstående samfunn sammenlignet med de minste øyene. Her, hvor befolkningsgrunnlaget var større, hadde en enkelte spesialiserte yrker, slik som balsamerere, snekkere, husbyggere over og under jorda (huler), personer som arbeidet med urter, gress og palmegrener, personer som preparerte skinn for klesplagg, personer som sto for maling og dekorasjon etc. (Kilde) Del av hulebolig – Cueva Pintada – Galdar. Bilde lånt fra Wikipedia (Bengt Nyman) Mat og matlaging De skaffet seg ild til bål og matlaging ved den tradisjonelle metoden: friksjon mellom to trestykker. Det var også vanlig å holde glør i ildstedet ved like - til bålet neste gang skulle brukes. Ildstedet lå gjerne nær huleåpningen. (Kilde) Matlagingen var forholdsvis enkel. de hadde kokekar av leire, men det meste av maten ble ikke varmet opp. Noe av maten – kjøtt og fisk f.eks. - ble tilberedt over åpen varme. Melk ble også av og til varmet opp. Basisnæringsmiddelet «gofio» besto av korn (vanligvis bygg) som ble røstet – og så malt. Gofio, smør, melk og honning var viktige matvarer ved siden av kjøtt og fisk. I tillegg til bygg dyrket de bønner, erter, linser, fiken og hvete – og de samlet det som naturen kunne gi dem av spiselige frø, frukter og vekster. (Kilde) Bildet viser en håndmølle i museet i Artenara Disse håndmøllene var vanlige hos urinnvånerne på Gran Canaria (denne typen benyttes fortsatt av berberfolk i Nord-Afrika). I tillegg forekom bruk av mortere. Kornlager Den status kornet («gudslånet») hadde i Norge før vi fikk poteten ligner det vi ser på Kanariøyene. Det var ekstremt viktig. Lagerplassene for korn finner vi på noen av de vanskelig tilgjengelige stedene på øya – slik som Cueva de La Audiencia ved Cuatro Puertas. De ble godt bevoktet, beskyttet mot tyver og inntrengere. Et av de mest spektakulære kornlagrene finner vi ved Cenobio de Valeron (Les mer – norsk tekst): Cenobio de Valeron. Smør Smøret skaffet de seg på følgende måte: De fylte en skinnsekk halvveis med melk, deretter kastet to kvinner som sto noen skrittlengder fra hverandre denne mellom seg (som en ball) til fettet ble skilt ut. Denne skikken praktiseres fortsatt hos berberfolk i Nord-Afrika, hevdes det. (Kilde) En «Odre» (kanarisk: «Tasufre») ≈ skinnsekk (ofte brukt til frakt av vin etc.). Bildet illustrerer her oven nevnte «smørsekk». Bilde lånt fra Wikipedia (Enfo) Kvinnenes betydning I tillegg til den tradisjonelle rollen som ansvarlig for hjem og barnestell var arbeiderklassens kvinner engasjerte i jordbruksarbeid. En rolle de har hatt like fram til vår tid. Flere av yrkene nevnt i avsnittet om næringsveier var også utført av Harimaguadas, Maguadas og andre kvinner. Ifølge informasjon ved Ansite-museet var det kvinnene som laget leirkarene og andre keramikkgjenstander. Kvinnene nøt høy sosial anseelse, hevdes det. Arverekken for kongene på Gran Canaria fulgte for eksempel moren. Kvinnene spilte en sentral rolle i gudsdyrkingen – som Harimaguadas og Maguadas. Disse ble derfor forsørget gjennom en slags «tiende» som en del av samfunnet bidro med. (Kilde) Harimaguadas og Maguadas var jomfruer som levde et slags klosterliv (i en «Tamogante») hvor de egnet seg til undervisning og religiøse handlinger. De forlot denne institusjonen bare på visse dager for å gå ned til havet og bade. Når de nådde en viss alder, kunne de få kongens tillatelse til å gifte seg. Harimaguadas hadde ansvaret for opplæringen av maguadas. De nøt som nevnt stor anseelse i urinnvånersamfunnet.(Kilde) Kvinner kunne også være maktmennesker med evne til å forandre øysamfunnet – slik som Atidamana i Gáldar. Mer om henne senere. La Cueva Pintada Bilde lånt fra Wikipedia Denne hula i sentrum av Gáldar ble gjenoppdaget på 1800-tallet. Det spesielle her er veggmaleriene. Det antydes at de geometriske motivene kan ha hatt en kalenderfunksjon. Utgravingene har imidlertid avdekket en del av en større bosetting fra tiden før spanske erobrere inntok øya – og i 2006, etter mer enn 20 års arbeide ble det toppmoderne museet Cueva Pintada de Gáldar åpnet her. Det er i dag et av de mest besøkte stedene på Gran Canaria. Anbefales! En rekonstruert bolig i «Cueva Pintada»-museet i Gáldar. Bildet er lånt fra Wikipedia (Bengt Nyman) Detalj fra hulebolig ved Fortaleza de Ansite-museet. Religion Kanarierne tilba en øverste guddom, på Gran Canaria kalt Acorán – men andre guder var også en del av deres verdensbilde – sol og måne inngikk slik i deres religiøse univers. Les mer om verdensarvområdet «Risco Caido» og «solkalenderen» her (norsk tekst). Bilde av fullmåne tatt fra Plaza de Marañuelas i Arguineguin Det er å forvente at et samfunn som balsamerte sine døde også hadde en tro på en eksistens etter dette livet. På Gran Canaria tilhørte den øverste religiøse lederen, el Faicán, herskerklassen og sto nærmest kongen i hierarkiet. Som tidligere nevnt var knapphet på vann den viktigste pådriver for religiøse handlinger og riter. Fjellformasjoner i Tejeda-krateret. På Gran Canaria dro da befolkningen utstyrt med palmegrener og ledet av el Faicán og los Harimaguadas til de hellige stedene oppe i fjellet – «los Almogarénes». Der ble melk og smør ofret i de uthogde rillene i steinen - noen ganger ble også byggkorn brent – mens de med klagesang, høye rop og dans bønnfalte maktene om nedbør. Deretter gikk prosesjonen ned til havet som så ble pisket med palmegrenene mens de ropte ut sin nød. (Kilde) «Almogaren» ved Cuatro Puertas (les mer: norsk tekst) Den politiske organiseringen De enkelte bosettingene ble etter hvert ble deler av større enheter eller «riker». «Kongene» styrte sammen med sine rådgivere. Det var like før 1483 seks slike «Guayres» (rådgivere/ embetsmenn/ ministre» i hvert av de to kongedømmene på øya, Gáldar og Telde, 12 i alt. På Gran Canaria skal det på 1300-tallet ha vært 10 «kongedømmer». Det er her Atidamana fra Gáldar kommer inn: Atidamana og Gumidafe Atidamana (også kalt Andamana) var en mektig kvinne fra Gáldarområdet på andre halvdel av 1300-tallet. Hennes klokskap og innsikt var, ifølge legenden, slik at høvdingene på øya konsulterte henne når straffer skulle utmåles eller når det oppsto stridigheter som kunne føre til krig. Etter en tid var det imidlertid enkelte som motsa henne, ja noen hånet henne åpent. Til å begynne med lot ikke Atidamana seg merke med dette, men da det eskalerte lovet hun hevn. Herskeren i Gáldar, Gumidafe, hadde lenge beundret Atidamana og hatt et godt øye til henne – så han nektet ikke, da hun ba ham om å gifte seg med henne. Nå kunne hun sette planen sin ut i livet. Med kjærlige løfter overtalte hun Gumidafe til å samle en større hær – og med Atidamana i front marsjerte krigerne mot de andre høvdingene på øya. En etter en ble herskerne i Telde, Aguimez, Texeda (Tejeda), Aquexata, Agaete, Tamarazeyte, Artebirgo, Artiacar og Arucas nedkjempet - og Atidamana fikk sin hevn. Slik ble hele Gran Canaria underlagt herskerne i Gáldar. (I Teror har den spansk-kanariske billedhoggeren, Carmina Alemán Melián, laget sin versjon av Atidamana) Artemi Sønnen til disse to, Artemi Semidán styrte etter dem over hele øya (tittelen «Semidán» ≈ ærverdig). Deretter ser Gran Canaria ut til å bli delt mellom to av hans sønner (her er det flere versjoner). Den ene styrte fra Gáldar og den andre fra Telde. (Ved en rundkjøring i utkanten av Gáldar kan du se denne skulpturen av Artemi Semidán.) Herskertittelen «Guanarteme» Da ble også den herskertittelen som senere regenter benyttet, tatt i bruk: «Guanarteme» ≈ Sønn av Artemi. Spanjolene omtalte disse som «reyes» dvs. «konger» Kartet viser hvordan Gáldar og Telde delte øya mellom seg. (Kart lånt fra Wikipedia). Når begynte så de europeiske stormaktene å interessere seg for Kanariøyene? Portugal og Spania var begge sjøfartsnasjoner med ekspansive ambisjoner – både langs Afrikakysten og - etter 1492 - i Mellom-Amerika og Sør-Amerika. Kanariøyene ble fort strategisk viktige for dem. Senere vokste England fram som stormakt på sjøen. De forsøkte seg – uten å lykkes - på Kanariøyene. Disse var i mellomtiden blitt spanske besittelser. Den katolske kirken viste også tidlig interesse for øyene. Mer om det nedenfor. Slavehandlere og pirater var tidlig ute. På 13- og 1400-tallet var slaveri svært utbredt i det muslimske Nord-Afrika og vanlig i de muslimske områdene av dagens Spania. De raidet europeiske området for kristne slaver. På samme måte skaffet de kristne statene ved Middelhavet seg slaver fra Nord-Afrika og etter hvert fra Vest-Afrikakysten. Her ble også Kanariøyene interessante for «kjøpmennene». I 1542 – under Karl V – ble imidlertid en lov som forbød slaveri vedtatt. Denne praksisen fortsatte likevel en god stund. Noen tiår tidligere hadde dronning Isabella lagt ned forbud mot bruk av spanske undersåtter som slaver på spansk jord. Dette gjaldt også for Kanariøyene og de amerikanske koloniene. 1312 Lanzarote Vi vet at Lancelotto Malocello fra den italienske bystaten Genova i 1312 «gjenoppdaget» Lanzarote. Han etablerte seg etter hvert på øya med en handelspost – og oppholdt seg der nesten to tiår – til en oppstand blant urinnvånerne kastet ham ut. Lanzarote. Kart lånt fra OpenStreetMap. Tilpasset av G.N. © OpenStreetMap-bidragsyterene. Klikk på kartet for å zoome inn eller ut av kartutsnittet fra OpenStreetMap. Lite er nedtegnet om denne perioden – men da Jean de Bethencourt nesten hundre år senere invaderte øya, eksisterte fremdeles festningen Malocello hadde bygd ved Teguise. 1341 Nicoloso da Recco Nicoloso da Recco – også fra Genova – besøker Kanariøyene på oppdrag fra Alfonso IV av Portugal. Med sine to skip tilbringer han fem måneder på øyene. Vel tilbake fra reisen forteller han Giovanni Boccaccio om oppholdet, og denne forfatter en beretning om øyene og folket der. Dette er den første noenlunde omfattende skriftlige skildringen av et europeisk besøk i «nyere» tid, hevdes det. (Kilde) 1351 Misjonærer fra Mallorca slår seg ned i Telde Kirken var også ekspansiv. Rundt 1340 etablerte en gruppe mallorkanske misjonærer seg i El Pajar ved Arguineguin (Kilde) På en informasjonstavle ved kirken i El Pajar fortelles litt om denne tildragelsen på tre språk. Ti år senere, i 1351, kunngjøres et pavebrev fra Clemens VI. Det fører til opprettelse av en misjonsstasjon ved Telde på Gran Canaria. Formålet var her en fredelig omvendelse av urinnvånerne – og å skape grobunn for handel med disse. Pådrivere var her mallorkanske handelsinteresser. I 1352 etablerte en gruppe mallorkanske misjonærer seg også i La Aldea San Nicolás (vest på øya). De bygde et lite kapell til ære for San Nicolás de Tolentino her, derav det gamle kommunenavnet «San Nicolás de Tolentino» som ble brukt fram til 2005. (kilde) 1393 Slavehandlere – og kanariernes hevn Dette gikk lenge bra – men i 1393 ble øyene overfalt av en skipsflåte fra Sevilla i Sør-Spania – slavehandlere. I 1393 (dvs. nesten hundre år før kanarierne til slutt overga seg) skal for eksempel spanjolen Gonzalo Pérez Martel ha angrepet og plyndret Arguineguin med en flåte på fem skip, bemannet med menn fra Andalucia og Bizkaia – deriblant også kavalerister. Som hevn for dette ble mallorkanere (!) som hadde bosatt seg på øya henrettet, hevdes det. (kilde) Urinnvånerne skilte ikke mellom slavejegerne og mallorkanerne – alle de mallorkanske bosetterne som hadde slått seg ned sammen med misjonærene skal ha blitt drept rundt 1393. Misjonærene skal ha blitt kastet ned i den rundt 80 meter dype vulkansjakten Sima de Jinamar ved Telde. (Kilde) Bortimot 550 år senere, under den spanske borgerkrigen, ble stedet i 1936 på nytt gjenstand for tragiske hendelser. (Én kilde oppgir dybden på vulkansjakten til å være 170 meter – minnesteinen ved sjakten hevder imidlertid at den er 80 meter.) Kart lånt fra OpenStreetMap. © OpenStreetMap-bidragsyterene. 1402 Erobringstiden begynner Den første erobringsperioden ble ledet av «eventyrere», slavehandlere og pirater som ble gitt en rett til å erobre nytt land av kongen – med muligheter til posisjoner som hersker over områdene – men da som vasall under den kastiljanske (dvs. den spanske) kongen. Det var personer som gjerne hadde en kobling til adel og handelsforetak – og som var drevet av ønske om personlig økonomisk vinning. Jean de Béthencourt Jean de Béthencourt gikk i land på Lanzarote med sin ekspedisjon i 1402. Deretter ble Fuerteventura og Hierro erobret. De folkerike øyene – Gran Canaria og Tenerife – var et nummer for store. Béthencourt var egentlig en fransk adelsmann – men han koloniserte noen av Kanariøyene for den spanske kongen og kunne til gjengjeld kalle seg Konge av Kanariøyene (men var underlagt den kastiljanske (spanske) kongen (Henrik III). Ambroise Louis Garnerays maleri fra 1848 skal illustrere Jean de Béthencourts landing på Lanzarote i 1402. (Bilde lånt fra Wikipedia) Det hevdes at Jean de Béthencourt først og fremst var interessert i en purpurfarge som kan utvinnes fra noen sneglearter og en viss type lav som begge finnes på Kanariøyene. Fremstillingen er svært tidkrevende, og resultatet er minimalt – derfor var purpurfargen så sjelden – og ettertraktet. Det trengs ca. 10 000 snegler for å farge et kilo ull, fortelles det. (Kilde) Purpur – en ekstremt verdifull farge Denne fargen var tidligere ekstremt verdifull – og Béthencourts tekstilfabrikker i Frankrike ville ha hatt stor nytte av tilgangen. (Kilde) Mer enn tusen år før Béthencourt - i romertiden - var purpurfargede klær enda mer verdifulle: En full purpurfarget påkledning hadde bare den romerske keiseren lov til å gå i. En slik påkledning kunne koste omtrent det samme som et hus hevdes det. Å bryte denne konvensjonen kunne ha fatale følger: Purpurfargen ble assosiert med makt: Ifølge den romerske historikeren Suetonius, kostet det kong Ptolemaios av Mauretania livet da han kledde seg i purpur under et besøk hos den romerske keiseren Caligula. Caligula tolket dette som en handling av keiserlig aggresjon og fikk sin gjest drept. (Kilde) Keiser Nero forbød bruken av visse purpurfargestoffer og i slutten av keiserdømmet ble salg av lilla tøy et statlig monopol beskyttet av dødsstraff. Jean de Bethencourt 1405 Slaget ved Arguineguin Jean de Bethencourt prøvde høsten 1405 - rundt 80 år før Gran Canaria ble endelig erobret - også å gå i land ved Arguineguin på Gran Canaria for herfra å ta seg innover øya. Et forsøk på å trenge igjennom mislyktes, de innfødte omgrupperte seg, inntrengerne ble slått tilbake og rundt halvparten av angrepsstyrken ble drept – deriblant Bethencourts løytnant, Jean de Courtois. Under kampene mistet imidlertid også kanarierenes Guanarteme (dvs. konge/leder), Artemi Semidán livet. Bethencourt dro etter dette til Frankrike og vendte aldri tilbake til Kanariøyene. (Kilde) Gran Canaria ble på begynnelsen av 1400-tallet regjert av Artemi Semidán som falt i slaget ved Arguineguin i 1405. "Tamarán" - en korrigering Begrepet oppsto midt på attenhundretallet. Da hevdet en "historiker" fra Tenerife, Manuel Osuna Saviñón, at "Tamarán" var urinnvånernes navn på Gran Canaria. Dette finnes det ingen belegg for, hevdes det. Begrepet forekommer ikke i tidligere tekster - og det betraktes i dag som et kreativt påfunn. Saviñón ble imidlertid i ettertid ofte sitert - og begrepet "Tamarán" forekommer derfor av og til i nyere tekster. (Kilde) Et intermesso i 1460 «La Cuesta de Silva» (≈ «bratthenget til Silva) kalles en bratt skråning i nærheten av sjøen, litt øst for Gáldar. Portugiseren Diego de Silva gikk i land her i 1460 med sine soldater – men overmot og manglende kunnskap om området førte til at han og mennene ble innestengt og tatt til fange i dette brattlendte området. El Guanarteme de Gáldar benådet dem imidlertid, og sammen med sine undersåtter fulgte han dem til landingsstedet hvor de fikk gå ombord og forlate øya. (Kilde) Kart over området. Kart lånt fra OpenStreetMap. © OpenStreetMap-bidragsyterene. Klikk på kartet for å zoome ut eller inn i kartutsnittet Humberto Pérez refererer også fra legenden slik den ble fortalt av VIERA Y CLAVIJO, J (1731-1813).: «Noticias de la Historia General de las Islas Canarias»: Da Silva og mennene nærmet seg sjøen ble de nervøse og fryktet at kanarierne hadde lurt dem og planla å drepe dem der. Silva greide ikke å skjule uroen – men el Guanarteme beroliget ham ved smilende å tilby ham armen sin til å støtte seg på. Det samme gjorde undersåttene hans med Silvas menn. Ved avskjeden ga Silva, ifølge overleveringen, en mørkerød hettekappe og et gullforgylt sverd til den kanariske kongen. De kanariske rådgiverne / adelsmennene som fulgte dem («los guayres») fikk også sverd og klede. (Det var like før 1483 seks slike «embetsmenn/ministre» i Gáldar og seks i Telde, 12 i alt) «La Cuesta de Silva»-brua «La Cuesta de Silva»-brua fører i dag bilistene trygt over dalen like ved Silva-bratthenget. Det er den høyeste brua på Gran Canaria – godt over hundre meter over dalbunnen. Her kan du se bilder fra de to byggeperiodene, 1979 og 2010. 1461 Diego de Herrera – også et mellomspill Han krevde herredømme over Gran Canaria og kalte seg Konge av Kanariøyene etter å ha inngått en avtale med herskerne i Galdar og Telde hvor de aksepterte hans overherredømme. Herrera hadde i 1457 bygget en festning ved Gando (ved dagens flyplass). Kanarierne fikk snart nok av ham. De gjorde opprør og brente festningen. (Kilde) 1477 Det hardner til - «Los Reyes Católicos» overtar I 1477 gir Herrera fra seg «rettighetene» til Gran Canaria, Tenerife og La Palma til Los Reyes Católicos – dvs. til Fernando II de Aragón og Isabel I de Castilla, det spanske kongeparet. Ferdinand og Isabella. (Bilde lånt fra Wikipedia. Les mer ...) Dette hevdes å være «bryllupsbildet» til Ferdinand og Isabella. De sto for samlingen av Spania og gjenerobringen av de muslimske områdene på den iberiske halvøya. – Men den spanske inkvisisjonen ble også innført i deres regjeringstid. Ferdinand og Isabella hadde nesten fullført samlingen av Spania – og satset nå midler, skip og menn på erobring av de mest folkerike øyene - Gran Canaria, Tenerife og La Palma. Her er det verdt å minne om hvor ulikt partene var bevæpnet. Kanarierne hadde ikke våpen av metall. Trespyd, køller, «tresverd» og steiner – mot sverd, lanser med jernspiss, armbrøster, økser, metallskjold og hjelmer. skulle tilsi en ujevn kamp. Kanarierne var imidlertid eminente klatrere. De kjente terrenget godt og kunne utnytte det til sin fordel. De forsvarte sine familier, sitt levevis og sine områder. En del ville heller ofre livet enn overgi seg til fienden - og en i aller høyeste grad uviss skjebne. Bildet viser utstilling av spanske våpen i informasjonssenteret ved Roque Bentayga. 1478 – 1480 Indre stridigheter Spanjolene hadde etablert seg i Las Palmas-området. De første to årene ble preget av at de hadde store problemer med fjellområdene. Der møtte de sterk motstand. Indre stridigheter i lederskapet og mangel på menn og utstyr - skapte også problemer. Utnevnelsen av Pedro de Vera som ny guvernør forandret dette. Kløktige urinnvånere Nedtegnelser fra 1478, under erobringstida, viser at Layraga-kysten da var bebodd av urinnvånerne (se kart nedenfor). Bosettingen var stadig utsatt for angrep fra de kastiljanske (spanske) erobrerne som hadde etablert seg i Las Palmasområdet - lenger øst på nordkysten av Gran Canaria. På en av informasjonstavlene i Cenobio de Valeron beskrives en hendelse fra denne tida: Kanarierne fanget fem eller seks måker. De bandt disse og foret dem en tid, til de hadde blitt vant til mennesker. Så slapp de disse tamme fuglene løs i La Ayraga-bosetningen (Layraga). Det var her spanjolene vanligvis gikk i land nå de angrep. En dag da de så båtene nærme seg plasserte de måkene på hustakene sine. Planen var at fienden, når de så de rolige fuglene, skulle tro at innbyggerne hadde flyktet og stedet var folketomt, slik at de var uforsiktige – og ikke på vakt når de trengte inn i bosetningen. Kanarierne gjemte seg og forholdt seg rolig mens spanjolene nærmet seg. Disse så måkene på takene - trodde stedet var folketomt og hastet inn i bygningene for å tilrøve seg det som måtte være av verdi der. Mens fienden så uorganisert streifet rundt i landsbyen, angrep kanarierne med høye skrik og stor styrke. De tok noen til fange, andre flyktet og en del ble drept. Illustrasjonsfoto. Viser ruiner av lignende murhus ved el Pajar, sør på øya. Kart lånt fra OpenStreetMap. © OpenStreetMap-bidragsyterene. 1480 – 1483 Pedro de Vera Pedro de Vera gjenopptok erobringen av det indre av øya – og angrep Gáldarkongedømmet. Hans tropper seiret i slaget ved Arucas (se kartet over) i 1481. Her ble også Doramas, kanariernes militære leder drept. (Kilde) Pedro de Vera (Ifølge spansk Wikipedia) Guanarteme Tenesor Semidan fanges – ble han en forræder? - eller en som sparte mange liv? I 1481 eller 1482 ble den siste herskeren i Gáldar, Guanarteme Tenesor Semidan (≈ «Kong Tenesor den ærverdige») tatt til fange av erobrerne. De sendte ham til Spania. Der ble han døpt, og gitt navnet don Fernando Guanarteme. Han vendte så tilbake til Gran Canaria, men nå som alliert med spanjolene – og mange av hans tidligere følgere sluttet seg til ham. Dette var en avgjørende faktor. Kanarierne ble slik splittet – og mye av motstanden mot inntrengerne ble deretter organisert av herskerne i det østlige kongedømmet, Telde. Skulptur av Guanarteme Tenesor Semidan i Galdar. Bilde er lånt fra Wikipedia. Les mer ... En forbitret forsvarskamp fulgte Etter at Tenesor ble tatt til fange og spanske løfter var blitt brutt, gjorde kanarierne på nytt opprør. De samlet seg i fjellene og søkte tilflukt på de mest utilgjengelige stedene. Steder som lett lot seg forsvare mot conquistadorene. En del samlet seg oppe på Roque Bentayga med familier og husdyr. Her hadde de tilgang til både mat og vann og kunne holde ut lenge. Roque Bentayga – innfelt et bilde av klippen sett fra en annen vinkel. Slaget om Bentayga Pedro de Vera ber der Tenesor Semidan om å overtale de beleirede til å overgi seg. Tenesor klatrer opp og forsøker å få dem til å innse det fåfengte i å fortsette striden. Han har sett spanjolenes styrke og krigsmaskineri under oppholdet i Spania. Blant forsvarerne på klippen var både Bentejui (den unge prinsen fra Telde) og el faicán Tazarte. De hadde sverget: heller å dø enn å overgi seg. Tenesor Semidans datter Guayarmina var også der. Tenesor må vende tilbake til Pedro de Vera med uforrettet sak. Fortroppene til de Vera ledet av Miguel de Mujica starter beleiringen. De består av 300 menn bevæpnet med armbrøster, spyd og sverd. De er beskyttet med hjelmer og metallbrystplater. Kamphandlingene pågår i femten dager uten at spanjolene oppnår noe. Kanarierne kaster store kvernsteiner gjennomboret av en stav ned mot dem og disse dreper åtte menn og sårer mange flere. En rasende Miguel de Mujica ser seg nødt til å be om forsterkninger – men oppdager så at han er lurt! De beleirede hadde natten før forlatt Roque Bentayga mens de lot et stort bål brenne på toppen av klippen for å avlede oppmerksomheten til soldatene. (Kilde) Slaget ved "Ajodar" (ved Tasartico) Et av de blodigste slagene under erobringstiden fant kort tid senere sted sørvest på øya - ved Tasartico. En større avdeling spanjoler ble der nedkjempet av de innfødte. Her møtte oven nevnte Miguel de Mujica sin skjebne. Slaget ved den naturlige fjellfestningen "Ajodar" - sannsynligvis "Montaña de Los Ograzos", i dag Montaña de las Ho(r)gazales var et av spanjolenes største tap i erobringstiden før 1483. De fleste av 200 soldater utrustet med armbrøster ble der drept sammen med anføreren, Capitán Miguel de Mújica. Kart lånt fra OpenStreetMap. © OpenStreetMap-bidragsyterene. Ansite – Slutten Den 29. april 1483 (?) finner de siste kamphandlingene sted ved Fortaleza de Ansite – sør for Santa Lucia de Tirajana. La Fortaleza de Ansite – innfelt et kart fra OpenStreetMap som viser hvor på øya stedet ligger. Like ved Fortaleza de Ansite ligger et nytt museum, vel verdt et besøk. Ifølge overleveringen var det i dette området urinnvånerne til sist overga seg til de spanske erobrerne den 29. april i 1483. Det hevdes at Tenesor Semidan spilte en viktig rolle i arbeidet med å få forsvarerne til å overgi seg. Det var her lederne Bentejuí og faycanen («ypperstepresten») til Telde, Tazarte hoppet i døden mens de ropte «Atis Tirma» (≈ «for min jord/for mitt land»). De valgte døden fremfor et liv i slaveri. I Doramasparken i Las Palmas finner vi skulpturene til Manuel Bethencourt Santana «Monumento Atis Tirma» (1981). Bildet er lånt fra Wikipedia. Les mer … Guayarmina overlevde og ble siden døpt Margarita Fernández Guanarteme. Hun giftet seg med en spansk mann og tilbrakte også en tid ved hoffet i Spania, La Fortaleza de Ansite og den gamle bosettingen her er i dag et av de viktigste områdene for arkeologer på Gran Canaria. Siden begynnelsen på 1600-tallet skal det ha funnet sted en minnefeiring den 29. april: ≈ «Fiesta de Ansite». I dag er den noe omstridt, hevdes det. Konsekvensene for urinnvånerne var store. Andre hevder at nettopp det er en grunn til å minnes det som skjedde. Les mer Her må det skytes inn: Det strides om hva som er den riktige datoen – det hevdes også det foregikk kamper etter dette og at erobringen av Gran Canaria først var fullført i 1484. Nøyaktig hvor de siste trefningene fant sted – og hvor Bentejui og Tazarte kastet seg i avgrunnen vet vi heller ikke sikkert. Om det var her på La Fortaleza de Ansite, eller i de omliggende fjellene det skjedde, diskuteres. Med dette var motstanden nedkjempet og de siste lederne overga seg, eller tok sitt eget liv. DEL 3 1483 – 2021... Spansk herredømme Noen kilder: (De fleste er lenket inn i teksten) Canario (Aborigen) Guanches Omniatlas Pre-colonial times Nicoloso da Recco Aborigenes canarios GeVic NB! Tamarco (klesplagg) Juba II Harimaguadas Lancelotto Malocello Erobringen (Spansk tekst) Ajodar - Tasartico (Humberto Peréz) Gandotårnet (Festningsverk) Guayarmina Pirater (spanske sider) La Gesta del Batán Conquista de Canarias Tributo de sangre Historia de la educación
Gran Canaria - Diverse info:			Steder:
Kart Avokado Bananer Den norske skolen Dyr og insekter Flyplassen Gresshopper Historie Hoteller Jardin Botanico Johannesbrødtre Julekrybber Kamel Kongepalme Landbruk		Langtidsferie Leiebil Mandler Mango Mat Museer Planteliv Reiseselskaper Rundtur GC Sjømannskirken Vann Vær Webkamera	Agaete Agüimes Amadores Arguineguin Arinaga Artenara Ayacata Ayagaures Becerra Cazadores Cenobio de Valeron Cuatro Puertas El Pajar El Risco El Roque Galdar Guayadeque Ingenio Las Palmas	Marteles Maspalomas Mogan Patalavaca Pico de las Nieves Playa del Inglés Puerto Rico Puerto de Mogan Roque Bentayga Roque Nublo San Bartolome San Nicolas Santa Lucia Soria Tejeda Tenteniguada Veneguera Lenker Start
All pictures © Geir Neverdal unless otherwise specified. https://www.otta2000.com/ https://www.grancanaria2000.com/ https://www.links4students.com/ https://www.norwegen1.com/ Geir Neverdal  (Cand. philol./Lektor) Jeg har selvsagt ingen kontroll med innholdet på de sidene som det linkes til - men forsøker så langt som mulig å velge seriøse og nyttige nettsteder. Internettet er imidlertid i stadig forandring, av og til overtar enkeltpersoner og "bedrifter" i nettets "gråsone" nettadresser som tidligere har vist til nyttige og informative sider. Det forekommer dessverre også at nettsider blir "hacket" og får forandret innhold.  Dersom du finner feil - eller om noen av lenkene her skulle peke til tvilsomme sider, vil jeg gjerne få tilbakemelding slik at jeg kan rette dette opp. Jeg minner videre om at dette er en gratistjeneste og at jeg selvsagt ikke kan ta noe ansvar for konsekvenser av mulige feil som måtte finnes på disse sidene eller de sidene det linkes til. Vær generelt kritisk til all informasjon du finner på Internett - og sjekk også med andre kilder dersom det er noe som er viktig for deg.