|
Historie – Del 2
Perioden
fra ca. 300 år etter Kr. – til den spanske erobringen i 1483
Slaget ved Roque Bentayga Les mer nede
på siden.
(Innfelt et bilde av klippen sett fra en annen vinkel.)
Gran
Canarias historie: Del 1 (1100 f.Kr. – 300
e.Kr.)
Gran
Canarias historie: Del 2 (300 e. Kr – 1483)
Gran
Canarias historie: Del 3 (1483 – 2021)
Steinaldersamfunn
Menneskene her lever på denne tiden
i et «påtvungent» steinaldersamfunn. De mangler metallforekomster
og må greie seg med redskaper – og våpen – av stein og tre.
De bygger og videreutvikler et
fellesskap basert på det de forlot i Nordvest-Afrika.
Jordbruk og de husdyrene de hadde med seg er avgjørende for å kunne
overleve. Geiter, sauer, gris, høns – og kornslag som bygg og hvete utgjør
livsgrunnlaget på de «lykkelige øyene».
Jorda er fruktbar – avlinger kan
høstes flere ganger om året – dersom vanntilgangen tillater det.
Periodevis er imidlertid vann et knapphetsgode. Da truer hungersnød.
Kanarierne utvikler med det for øye
religiøse handlinger og riter som i slike situasjoner skal «blidgjøre» de
høyere maktene. – Et «presteskap» oppstår som fungerer som et bindeledd
mellom «guden(e)» og befolkningen.
Illustrasjonsbilde av Obsidian
Foto lånt fra Wikipedia
Obsidian
I mangel av metaller ble obsidian
(naturlig glass) viktig som skjære- og kutteverktøy. Denne bergarten ble i
steinalderen brukt både som redskap og som byttemiddel. På Gran Canaria var
forekomstene på Montaña de Horgazales
(sørvest på øya mellom Tasartico og Aldea San
Nicolas) sentrale.
Herfra ble hele øya forsynt med obsidian.
Fra et «egalitært» til et klassedelt samfunn?
De tidlige gravfunnene i Guayadequedalen
fra vel hundre år e.Kr. tyder på at det den gang var et forholdsvis
likestilt samfunn hvor både menn, kvinner og barn ble gravlagt i huler nær
tilknyttet bosettingene.
Dette endret seg etter hvert, noe senere gravskikker ved Arteara og Galdar viser. Der tyder funnene på større
sosiale ulikheter. (Kilde)
Det er vel sannsynlig at den
forflytningen av et større antall nordafrikanere som romerne foretok i det
første århundret etter Kristus – enten det nå var en straffeutsendelse
eller et forsøk på kolonisering av øyene (eller begge deler) – innebar en
periode hvor alle stilte forholdsvis likt og var avhengig av hverandre for
å overleve i det ukjente området som øyene jo var for dem.
De manglet da også lederne sine, da
anførerne for oppstanden ble henrettet. Andre fikk tungene kuttet av,
hevdes det.
Flytting av opprørske grupper – gjerne til øyer – var en nokså vanlig
romersk måte å hanskes med problemet på. (Kilde)
Cuevas Muchas i Guayadequedalen
– innfelt et foto tatt fra andre siden av dalen.
Klassedeling
Etter en tid vil det vel være slik
at noen utmerker seg – enten ved dyktighet eller ved at de er skruppelløse
– og skaffer seg maktposisjoner og andre goder.
Senere beretninger forteller i alle
fall om en klassedeling på Gran Canaria: En «adel» og en
arbeiderklasse.
Herskerklassen var lett synlig – de lot hår og skjegg gro – mens de
andre («los trasquilados» ≈ de
klipte) måtte holde dette kort.
Det var også bare overklassen som ble mumifisert. (Kilde)
Det var en begrenset mobilitet
mellom klassene. El Faicán – han
var nummer to i rangordningen etter el Guanarteme
(«kongen») - kunne «adle» en som ikke var født i herskerklassen. For å bli
tatt opp i herskerklassen måtte en ha utmerket seg på en positiv måte – og
ikke forbrutt seg mot noen av de sosiale normene som gjaldt. Opptaket
foregikk slik:
Kandidaten
(for anledningen med langt hår) ble presentert for forsamlingen – og
el Faicán spurte så gruppen med høy røst
om noen hadde sett vedkommende melke eller slakte geiter (nedvurdert
yrke??), videre om han hadde tilberedt mat med hendene (kvinnearbeid?)
eller stjålet i fredstid – og om han hadde snakket stygt eller uhøflig,
særlig til en kvinne.
Dersom forsamlingen benektet dette, var han godtatt.
Dersom noen derimot bevitnet at han hadde forbrutt seg mot disse normene,
klippet el Faicán håret hans og han forble
en av «los trasquilados».
Tilsvarende
kunne personer i herskerklassen som forbrøt seg mot normene bli degraderte.
(Kilde)
Klær
Urinnvånerne hadde sauer – men disse
var av den nordafrikanske typen uten ull. De hadde heller ikke
tilgang til bomull. De måtte derfor benytte skinn til produksjon av klær. «Tamarco» var det vanligste klesplagget. På
Gran Canaria forekom også et slags skjørt laget av siv eller palmeblader.
Et gammelt ordspråk lyder:
Om sommeren bærer kanarierne «tamarcoen»
med hårsiden ut – og om vinteren med hårsiden inn. (En illustrasjon av
klesplagget kan sees på følgende nettsted: CanariWiki.)
Mye arbeid ble lagt ned i
tilvirkningen (og i utsmykkingen) av plagget. Skinnstykkene ble sydd sammen
med nåler av torner eller geitebein og lærreimer eller tråder av tarmer fra
det samme dyret.
Bein fra geit og sau er
sterkt materiale som kan benyttes til redskap av mange slag.
(Arkivfoto fra museet ved Fortaleza de Ansite)
Det var både korte og lange varianter av «tamarcoen».
Ankelside versjoner beskyttet mot vinterkulden i fjellet - men en kunne gå
naken når den klimatiske situasjonen tilsa det – eller i kampsituasjoner
for å kunne bevege seg lettere. (Kilde)
Forfedrene til disse
var stoffleverandører til urinnvånernes klær.
Da øyene i mange hundre år var
temmelig isolerte fra hverandre, kunne påkledningen også utvikle seg noe
forskjellig fra øy til øy.
De smykket seg med halsbånd,
tatoveringer og muligens kroppsmaling.
Skotøy
Fottøy av geiteskinn var vanlig på
flere av øyene. Overklassen på Gran Canaria brukte sko av stykker av
svinelær. Dette skinnet var mer holdbart. (Kilde)
Næringsveier
Sau og geit, beitedyr og beitebruk
var viktigste næringsvei – selv om jordbruk, fiske og sanking av det
naturen kunne bidra med av frukt og bær etc. også var viktig. Mye av
arbeidet var felles, hele familien deltok.
De største øyene – som Gran Canaria
- var forholdsvis velstående samfunn sammenlignet med de
minste øyene. Her, hvor befolkningsgrunnlaget var større, hadde en enkelte
spesialiserte yrker, slik som balsamerere,
snekkere, husbyggere over og under jorda (huler), personer som arbeidet med
urter, gress og palmegrener, personer som preparerte skinn for klesplagg,
personer som sto for maling og dekorasjon etc. (Kilde)
Del av hulebolig – Cueva Pintada – Galdar
Bilde lånt fra Wikipedia
(Bengt Nyman)
Mat og matlaging
De skaffet seg ild til bål og
matlaging ved den tradisjonelle metoden: friksjon mellom
to trestykker.
Det var også vanlig å holde glør i
ildstedet ved like - til bålet neste gang skulle brukes.
Ildstedet lå gjerne nær huleåpningen. (Kilde)
Matlagingen var forholdsvis enkel.
de hadde kokekar av leire, men det meste av maten ble ikke varmet opp.
Noe av maten – kjøtt og fisk f.eks. - ble tilberedt over åpen varme. Melk
ble også av og til varmet opp. Basisnæringsmiddelet «gofio»
besto av korn (vanligvis bygg) som ble røstet – og så malt.
Gofio, smør, melk og honning var viktige matvarer
ved siden av kjøtt og fisk.
I tillegg til bygg dyrket de bønner, erter, linser, fiken og hvete – og de
samlet det som naturen kunne gi dem av spiselige frø, frukter og vekster. (Kilde)
Bildet viser en
håndmølle i museet i
Artenara
Disse håndmøllene var vanlige hos
urinnvånerne på Gran Canaria (denne typen benyttes fortsatt av berberfolk i
Nord-Afrika). I tillegg forekom bruk av mortere.
Kornlager
Den status kornet («gudslånet»)
hadde i Norge før vi fikk poteten ligner det vi ser på Kanariøyene. Det var
ekstremt viktig. Lagerplassene for korn finner vi på noen av de vanskelig
tilgjengelige stedene på øya – slik som Cueva de La Audiencia ved Cuatro Puertas. De ble godt bevoktet, beskyttet mot tyver og inntrengere.
Et av de mest spektakulære
kornlagrene finner vi ved Cenobio de Valeron (Les
mer – norsk tekst):
Cenobio de
Valeron.
Smør
Smøret skaffet de seg på følgende
måte:
De fylte en skinnsekk halvveis med melk, deretter kastet to kvinner som sto
noen skrittlengder fra hverandre denne mellom seg (som en ball) til fettet
ble skilt ut.
Denne skikken praktiseres fortsatt
hos berberfolk i Nord-Afrika, hevdes det.
(Kilde)
En «Odre»
(kanarisk: «Tasufre») ≈ skinnsekk (ofte brukt
til frakt av vin etc.),
Bildet illustrerer her oven nevnte «smørsekk»
Bilde lånt fra Wikipedia
(Enfo)
Kvinnenes betydning
I tillegg til den tradisjonelle
rollen som ansvarlig for hjem og barnestell var arbeiderklassens kvinner
engasjerte i jordbruksarbeid. En rolle de har hatt like fram til vår tid.
Flere av yrkene nevnt i avsnittet om
næringsveier var også utført av Harimaguadas,
Maguadas og andre kvinner.
Ifølge informasjon ved Ansite-museet var det kvinnene som laget leirkarene og
andre keramikkgjenstander.
Kvinnene nøt høy sosial anseelse,
hevdes det. Arverekken for kongene på Gran Canaria fulgte for eksempel moren.
Kvinnene spilte en sentral rolle i
gudsdyrkingen – som Harimaguadas og Maguadas. Disse ble
derfor forsørget gjennom en slags «tiende» som en del av
samfunnet bidro med. (Kilde)
Harimaguadas og Maguadas var jomfruer som levde et slags
klosterliv (i en «Tamogante») hvor de egnet seg til undervisning og
religiøse handlinger. De forlot denne institusjonen bare på visse dager for
å gå ned til havet og bade. Når de nådde en viss alder, kunne de få kongens
tillatelse til å gifte seg.
Harimaguadas hadde ansvaret for opplæringen av
maguadas. De nøt som nevnt stor anseelse i urinnvånersamfunnet.(Kilde)
Kvinner kunne også være
maktmennesker med evne til å forandre øysamfunnet – slik som Atidamana i Gáldar.
Mer om henne senere.
La Cueva
Pintada
Denne
hula i sentrum av Gáldar ble gjenoppdaget på
1800-tallet.
Det spesielle her er veggmaleriene. Det antydes at de geometriske motivene
kan ha hatt en kalenderfunksjon.
Utgravingene har imidlertid
avdekket en del av en større bosetting fra tiden før spanske erobrere
inntok øya – og i 2006, etter mer enn 20 års arbeide ble det toppmoderne
museet Cueva Pintada
de Gáldar åpnet her. Det er i dag et av de mest
besøkte stedene på Gran Canaria.
Anbefales!
En rekonstruert bolig
i «Cueva Pintada»-museet
i Gáldar
Bildet er lånt fra Wikipedia
(Bengt Nyman)
Detalj fra hulebolig
ved Fortaleza de Ansite-museet.
Religion
Kanarierne tilba en øverste guddom,
på Gran Canaria kalt Acorán – men andre
guder var også en del av deres verdensbilde – sol og måne
inngikk slik i deres religiøse univers.
Les mer om verdensarvområdet «Risco Caido»
og «solkalenderen» her
(norsk tekst).
Bilde av fullmåne tatt
fra Plaza de Marañuelas i Arguineguin
Det er å forvente at et samfunn som
balsamerte sine døde også hadde en tro på en eksistens etter dette livet.
På Gran Canaria tilhørte den øverste
religiøse lederen, el Faicán,
herskerklassen og sto nærmest kongen i hierarkiet.
Som tidligere nevnt var knapphet
på vann den viktigste pådriver for religiøse handlinger og riter.
Fjellformasjoner i
Tejeda-krateret.
På Gran Canaria dro da
befolkningen utstyrt med palmegrener og ledet av el Faicán
og los Harimaguadas til de hellige stedene
oppe i fjellet – «los Almogarénes». Der
ble melk og smør ofret i de uthogde rillene i steinen - noen ganger ble
også byggkorn brent – mens de med klagesang, høye rop og dans bønnfalte
maktene om nedbør. Deretter gikk prosesjonen ned til havet som så ble
pisket med palmegrenene mens de ropte ut sin nød. (Kilde)
«Almogaren»
ved Cuatro Puertas (les mer: norsk tekst)
Den politiske organiseringen
De enkelte bosettingene ble etter
hvert ble deler av større enheter eller «riker». «Kongene» styrte sammen
med sine rådgivere. Det var like før 1483 seks slike «Guayres»
(rådgivere/ embetsmenn/ ministre» i hvert av de to kongedømmene på øya, Gáldar og Telde, 12 i alt.
På Gran Canaria skal det på 1300-tallet
ha vært 10 «kongedømmer».
Det er her Atidamana fra Gáldar kommer inn:
Atidamana og Gumidafe
Atidamana (også kalt Andamana) var en mektig kvinne fra Gáldarområdet på andre halvdel av 1300-tallet.
Hennes klokskap og innsikt var, ifølge legenden, slik at
høvdingene på øya konsulterte henne når straffer skulle utmåles eller når det
oppsto stridigheter som kunne føre til krig.
Etter en tid var det imidlertid enkelte som motsa henne, ja noen hånet
henne åpent. Til å begynne med lot ikke Atidamana
seg merke med dette, men da det eskalerte lovet hun hevn.
Herskeren i Gáldar, Gumidafe,
hadde lenge beundret Atidamana og hatt et godt
øye til henne – så han nektet ikke, da hun ba ham om å gifte seg med henne.
Nå kunne hun sette planen sin
ut i livet.
Med kjærlige løfter overtalte
hun Gumidafe til å samle en større hær – og med Atidamana i front marsjerte krigerne mot de andre
høvdingene på øya.
En etter en ble herskerne i Telde, Aguimez,
Texeda (Tejeda), Aquexata,
Agaete, Tamarazeyte,
Artebirgo, Artiacar
og Arucas nedkjempet - og Atidamana fikk sin hevn.
Slik ble hele Gran Canaria
underlagt herskerne i Gáldar.
(I Teror har den spansk-kanariske
billedhoggeren, Carmina Alemán
Melián, laget sin versjon av Atidamana)
Artemi
Sønnen til disse to, Artemi Semidán
styrte etter dem over hele øya (tittelen «Semidán»
≈ ærverdig).
Deretter ser Gran Canaria ut til
å bli delt mellom to av hans sønner (her er det flere versjoner). Den ene
styrte fra Gáldar og den andre fra Telde.
(Ved en rundkjøring i utkanten av Gáldar
kan du se denne skulpturen av Artemi Semidán.)
Herskertittelen
«Guanarteme»
Da ble også den herskertittelen
som senere regenter benyttet, tatt i bruk: «Guanarteme» ≈ Sønn av Artemi.
Spanjolene omtalte disse som «reyes» dvs.
«konger»
Kartet viser hvordan Gáldar og Telde delte øya
mellom seg
(Kart lånt fra Wikipedia).
Når begynte så de europeiske stormaktene å interessere seg for Kanariøyene?
Portugal og Spania var begge sjøfartsnasjoner
med ekspansive ambisjoner – både langs Afrikakysten og - etter 1492 - i
Mellom-Amerika og Sør-Amerika.
Kanariøyene ble fort strategisk viktige for dem.
Senere vokste England fram som stormakt på sjøen. De forsøkte seg –
uten å lykkes - på Kanariøyene. Disse var i mellomtiden blitt spanske
besittelser.
Den katolske kirken viste også tidlig interesse for øyene.
Mer om det nedenfor.
Slavehandlere og pirater var tidlig ute. På 13- og 1400-tallet var
slaveri svært utbredt i det muslimske Nord-Afrika og vanlig i de muslimske
områdene av dagens Spania. De raidet europeiske området for kristne slaver.
På samme måte skaffet de kristne statene ved Middelhavet seg slaver fra
Nord-Afrika og etter hvert fra Vest-Afrikakysten. Her ble også Kanariøyene
interessante for «kjøpmennene».
I 1542 – under Karl V – ble
imidlertid en lov
som forbød slaveri vedtatt. Denne praksisen fortsatte likevel en god stund.
Noen tiår tidligere hadde dronning Isabella lagt ned forbud mot bruk av spanske
undersåtter som slaver på spansk jord. Dette gjaldt også for Kanariøyene og
de amerikanske koloniene.
1312 Lanzarote
Vi vet at Lancelotto
Malocello fra den italienske bystaten Genova i 1312 «gjenoppdaget»
Lanzarote.
Han etablerte seg etter hvert på øya med en handelspost – og oppholdt seg
der nesten to tiår – til en oppstand blant urinnvånerne kastet ham ut.
Lanzarote
Kart lånt fra
OpenStreetMap
© OpenStreetMap-bidragsyterene.
Lite er nedtegnet om denne perioden
– men da Jean
de Bethencourt nesten hundre år senere invaderte øya, eksisterte
fremdeles festningen Malocello hadde bygd ved Teguise.
1341 Nicoloso da
Recco
Nicoloso da Recco – også fra Genova – besøker Kanariøyene på oppdrag fra
Alfonso IV av Portugal. Med sine to skip tilbringer han fem måneder
på øyene.
Vel tilbake fra reisen forteller han Giovanni Boccaccio
om oppholdet, og denne forfatter en beretning om øyene og folket der.
Dette er den første noenlunde omfattende skriftlige skildringen av et
europeisk besøk i «nyere» tid, hevdes det.
(Kilde)
1351 Misjonærer fra
Mallorca slår seg ned i Telde
Kirken var også ekspansiv.
Ti år senere, i 1351, kunngjøres et pavebrev fra Clemens VI. Det
fører til opprettelse av en misjonsstasjon ved Telde
på Gran Canaria. Formålet var her en fredelig omvendelse av
urinnvånerne – og å skape grobunn for handel med disse. Pådrivere var her
mallorkanske handelsinteresser.
I 1352 etablerte en gruppe
mallorkanske misjonærer seg også i La
Aldea San Nicolás (vest på øya). De bygde et lite kapell til ære
for San
Nicolás de Tolentino her, derav det gamle
kommunenavnet «San Nicolás de Tolentino» som ble
brukt fram til 2005. (kilde)
1393 Slavehandlere – og kanariernes hevn
Dette gikk lenge bra – men i 1393 ble
øyene overfalt av en skipsflåte fra Sevilla i Sør-Spania – slavehandlere.
I 1393 (dvs. nesten hundre år før
kanarierne til slutt overga seg) skal for eksempel spanjolen Gonzalo Pérez Martel ha angrepet og plyndret Arguineguin med en
flåte på fem skip, bemannet med menn fra Andalucia og Bizkaia
– deriblant også kavalerister.
Som hevn for dette ble mallorkanere (!) som hadde bosatt seg på øya
henrettet, hevdes det. (kilde)
Urinnvånerne skilte ikke mellom slavejegerne
og mallorkanerne – alle de mallorkanske bosetterne som hadde slått seg ned
sammen med misjonærene skal ha blitt drept rundt 1393.
Misjonærene skal ha blitt kastet ned i den rundt 80 meter dype
vulkansjakten Sima
de Jinamar ved Telde.
(Kilde)
Bortimot 550 år senere, under den
spanske borgerkrigen, ble stedet i 1936 på nytt gjenstand for tragiske
hendelser.
(Én kilde oppgir dybden på vulkansjakten til å
være 170 meter – minnesteinen ved sjakten hevder imidlertid at den er 80
meter.)
Kart lånt fra
OpenStreetMap
© OpenStreetMap-bidragsyterene.
1402 Erobringstiden
begynner
Den første erobringsperioden ble
ledet av «eventyrere», slavehandlere og pirater som ble gitt en rett til å
erobre nytt land av kongen – med muligheter til posisjoner som hersker over
områdene – men da som vasall under den kastiljanske (dvs. den spanske)
kongen. Det var personer som gjerne hadde en kobling til adel og
handelsforetak – og som var drevet av ønske om personlig økonomisk vinning.
Jean de Béthencourt
Jean de
Béthencourt gikk i land på Lanzarote med
sin ekspedisjon i 1402. Deretter ble Fuerteventura og Hierro erobret.
De folkerike øyene – Gran Canaria og Tenerife – var et nummer for store.
Béthencourt var egentlig en fransk
adelsmann – men han koloniserte noen av Kanariøyene for den spanske
kongen og kunne til gjengjeld kalle seg Konge av Kanariøyene (men var
underlagt den kastiljanske (spanske) kongen (Henrik III).
Ambroise Louis Garnerays
maleri fra 1848 skal illustrere Jean de Béthencourts landing på Lanzarote i
1402. (Bilde lånt fra Wikipedia)
Jean de
Bethencourt
1405 Slaget ved Arguineguin
Jean de
Bethencourt prøvde høsten
1405 - rundt 80 år før Gran Canaria ble endelig erobret - også å gå i land
ved Arguineguin på Gran Canaria for herfra å ta seg innover øya.
Et forsøk på å trenge igjennom mislyktes, de innfødte omgrupperte seg,
inntrengerne ble slått tilbake og rundt halvparten av angrepsstyrken ble
drept – deriblant Bethencourts løytnant, Jean de Courtois.
Under kampene mistet imidlertid også kanarierenes
Guanarteme (dvs. konge/leder), Artemi Semidán
livet.
Bethencourt dro etter dette til Frankrike
og vendte aldri tilbake til Kanariøyene. (Kilde)
Gran Canaria ble på begynnelsen av
1400-tallet regjert av Artemi Semidán som falt i slaget ved Arguineguin i 1405.
"Tamarán"
- en korrigering
Begrepet oppsto midt på
attenhundretallet.
Da hevdet en "historiker" fra Tenerife, Manuel Osuna Saviñón, at "Tamarán" var urinnvånernes navn på Gran Canaria.
Dette finnes det ingen belegg for, hevdes det. Begrepet forekommer ikke i
tidligere tekster - og det betraktes i dag som et kreativt påfunn. Saviñón ble imidlertid i ettertid ofte sitert - og
begrepet "Tamarán" forekommer derfor av
og til i nyere tekster. (Kilde)
Et intermesso
i 1460
«La Cuesta
de Silva» (≈ «bratthenget til Silva)
kalles en bratt skråning i nærheten av sjøen, litt øst for Gáldar.
Portugiseren Diego de Silva gikk i land her i 1460 med sine soldater – men overmot
og manglende kunnskap om området førte til at han og mennene ble innestengt
og tatt til fange i dette brattlendte området.
El Guanarteme
de Gáldar benådet dem imidlertid, og sammen med
sine undersåtter fulgte han dem til landingsstedet hvor de fikk gå ombord
og forlate øya. (Kilde)
Kart over området
Kart lånt fra OpenStreetMap
© OpenStreetMap-bidragsyterene.
Humberto Pérez refererer også fra legenden
slik den ble fortalt av VIERA Y CLAVIJO, J (1731-1813).: «Noticias de la Historia
General de las Islas Canarias»:
Da Silva og mennene nærmet seg sjøen ble de nervøse og fryktet
at kanarierne hadde lurt dem og planla å drepe dem der. Silva greide ikke å
skjule uroen – men el Guanarteme beroliget ham
ved smilende å tilby ham armen sin til å støtte seg på. Det samme gjorde
undersåttene hans med Silvas menn.
Ved avskjeden ga Silva, ifølge overleveringen, en mørkerød hettekappe og et gullforgylt sverd til den kanariske
kongen.
De kanariske rådgiverne / adelsmennene som fulgte dem («los guayres»)
fikk også sverd og klede. (Det var like
før 1483 seks slike «embetsmenn/ministre» i Gáldar
og seks i Telde, 12 i alt)
«La Cuesta
de Silva»-brua
«La Cuesta de Silva»-brua fører i
dag bilistene trygt over dalen like ved Silva-bratthenget.
Det er den høyeste brua på Gran Canaria – godt over hundre meter over
dalbunnen.
Her
kan du se bilder fra de to byggeperiodene, 1979 og 2010.
1461 Diego de Herrera
– også et mellomspill
Han krevde herredømme over Gran
Canaria og kalte seg Konge av Kanariøyene etter å ha inngått en avtale med
herskerne i Galdar og Telde hvor de aksepterte
hans overherredømme.
Herrera
hadde i 1457 bygget en festning ved Gando (ved dagens flyplass).
Kanarierne fikk snart nok av
ham. De gjorde opprør og brente festningen. (Kilde)
1477 Det hardner
til -
«Los Reyes Católicos» overtar
I 1477 gir Herrera fra seg
«rettighetene» til Gran Canaria, Tenerife og La Palma
til Los
Reyes Católicos – dvs. til Fernando II
de Aragón og Isabel I de Castilla, det spanske kongeparet.
Ferdinand og Isabella
(Bilde lånt fra Wikipedia.
Les mer ...)
Dette hevdes å være
«bryllupsbildet» til Ferdinand og Isabella. De sto for samlingen av Spania
og gjenerobringen av de muslimske områdene på den iberiske halvøya.
– Men den
spanske inkvisisjonen ble også innført i deres regjeringstid.
Ferdinand og Isabella hadde
nesten fullført samlingen av Spania – og satset nå midler, skip og menn på
erobring av de mest folkerike øyene - Gran Canaria, Tenerife
og La Palma.
Her er det verdt å minne om hvor
ulikt partene var bevæpnet. Kanarierne hadde ikke våpen av metall. Trespyd, køller, «tresverd»
og steiner – mot sverd, lanser med jernspiss, armbrøster, økser,
metallskjold og hjelmer. skulle tilsi en ujevn kamp.
Kanarierne var imidlertid
eminente klatrere. De kjente terrenget godt og kunne utnytte det til sin
fordel.
De forsvarte sine familier, sitt levevis og sine områder. En del ville
heller ofre livet enn overgi seg til fienden - og en i aller høyeste grad
uviss skjebne.
Bildet viser utstilling av
spanske våpen i informasjonssenteret ved Roque Bentayga.
1478 – 1480 Indre stridigheter
Spanjolene hadde etablert seg i Las
Palmas-området.
De første to årene ble preget av at de hadde store problemer med
fjellområdene. Der møtte de sterk motstand.
Indre stridigheter i lederskapet og mangel på menn og utstyr - skapte også
problemer.
Utnevnelsen av Pedro de Vera som
ny guvernør forandret dette.
Kløktige urinnvånere
Nedtegnelser fra 1478, under
erobringstida, viser at Layraga-kysten
da var bebodd av urinnvånerne (se kart nedenfor).
Bosettingen var stadig utsatt for angrep fra de kastiljanske (spanske)
erobrerne som hadde etablert seg i Las Palmasområdet
- lenger øst på nordkysten av Gran Canaria.
På en av informasjonstavlene i Cenobio de Valeron
beskrives en hendelse fra denne tida:
Kanarierne
fanget fem eller seks måker. De bandt disse og foret dem en tid, til de
hadde blitt vant til mennesker. Så slapp de disse tamme fuglene løs i La Ayraga-bosetningen (Layraga).
Det var her spanjolene vanligvis gikk i land nå de angrep.
En
dag da de så båtene nærme seg plasserte de måkene på hustakene sine. Planen
var at fienden, når de så de rolige fuglene, skulle tro at innbyggerne
hadde flyktet og stedet var folketomt, slik at de var uforsiktige – og ikke
på vakt når de trengte inn i bosetningen.
Kanarierne
gjemte seg og forholdt seg rolig mens spanjolene nærmet seg.
Disse så måkene på takene - trodde stedet var folketomt og hastet inn i
bygningene for å tilrøve seg det som måtte være av verdi der.
Mens
fienden så uorganisert streifet rundt i landsbyen, angrep kanarierne med høye
skrik og stor styrke. De tok noen til fange, andre flyktet og en del ble
drept.
Illustrasjonsfoto
Viser ruiner av lignende murhus ved el Pajar, sør
på øya.
Kart lånt fra
OpenStreetMap
© OpenStreetMap-bidragsyterene.
1480 – 1483 Pedro de Vera
Pedro de Vera
gjenopptok erobringen av det indre av øya – og angrep Gáldarkongedømmet.
Hans tropper seiret i slaget ved
Arucas (se kartet over) i 1481. Her
ble også Doramas, kanariernes militære leder drept. (Kilde)
Pedro de Vera
(Ifølge spansk Wikipedia)
Guanarteme Tenesor Semidan fanges
– ble han en forræder? - eller en som sparte mange liv?
I 1481 eller 1482 ble den siste herskeren i Gáldar,
Guanarteme Tenesor Semidan (≈ «Kong Tenesor
den ærverdige») tatt til fange av erobrerne.
De sendte ham til Spania. Der ble
han døpt, og gitt navnet don Fernando Guanarteme.
Han vendte så tilbake til Gran Canaria, men nå som alliert med
spanjolene – og mange av hans tidligere følgere
sluttet seg til ham.
Dette var en avgjørende faktor.
Kanarierne ble slik splittet – og mye av motstanden mot inntrengerne ble
deretter organisert av herskerne i det østlige kongedømmet, Telde.
Skulptur av Guanarteme Tenesor Semidan i Galdar
Bilde er lånt fra Wikipedia. Les mer ...
En forbitret forsvarskamp
fulgte
Etter at Tenesor
ble tatt til fange og spanske løfter var blitt brutt, gjorde kanarierne på
nytt opprør. De samlet seg i fjellene og søkte tilflukt på de mest
utilgjengelige stedene. Steder som lett lot seg forsvare mot conquistadorene.
En del samlet seg oppe på Roque
Bentayga med familier og husdyr.
Her hadde de tilgang til både mat og vann og kunne holde ut lenge.
Roque Bentayga – innfelt et bilde av klippen sett fra en annen
vinkel.
Slaget om Bentayga
Pedro de Vera ber der Tenesor Semidan om å overtale de beleirede til å overgi
seg.
Tenesor klatrer opp og forsøker å få dem til å innse det fåfengte i å
fortsette striden. Han har sett spanjolenes styrke og krigsmaskineri under
oppholdet i Spania.
Blant forsvarerne på klippen var
både Bentejui (den unge prinsen fra
Telde) og el faicán
Tazarte.
De hadde sverget: heller å dø enn å overgi seg.
Tenesor Semidans datter Guayarmina
var også der.
Tenesor må vende tilbake til Pedro de Vera med uforrettet sak.
Fortroppene til de Vera ledet av
Miguel de Mujica starter beleiringen. De
består av 300 menn bevæpnet med armbrøster, spyd og sverd. De er
beskyttet med hjelmer og metallbrystplater. Kamphandlingene pågår i femten
dager uten at spanjolene oppnår noe. Kanarierne kaster store
kvernsteiner gjennomboret av en stav ned mot dem og disse dreper åtte menn og sårer mange flere.
En rasende Miguel de Mujica ser seg nødt til å be om forsterkninger – men
oppdager så at han er lurt!
De beleirede hadde natten før forlatt Roque Bentayga mens de lot et stort
bål brenne på toppen av klippen for å avlede oppmerksomheten til soldatene. (Kilde)
Slaget
ved "Ajodar" (ved Tasartico)
Et av de blodigste slagene under
erobringstiden fant kort tid senere sted sørvest på øya - ved Tasartico. En større avdeling spanjoler ble der
nedkjempet av de innfødte.
Her møtte oven nevnte Miguel de Mujica sin
skjebne.
Slaget ved den naturlige fjellfestningen
"Ajodar" - sannsynligvis "Montaña de Los Ograzos",
i dag Montaña de las Ho(r)gazales var
et av spanjolenes største tap i erobringstiden før 1483.
De fleste av 200 soldater utrustet med armbrøster
ble der drept sammen med anføreren, Capitán
Miguel de Mújica.
Kart lånt fra
OpenStreetMap
© OpenStreetMap-bidragsyterene.
Ansite – Slutten
Den 29. april 1483 (?) finner de siste kamphandlingene sted ved Fortaleza
de Ansite – sør for Santa Lucia de Tirajana.
La Fortaleza de Ansite – innfelt et kart fra OpenStreetMap som viser hvor på øya stedet ligger.
Like ved Fortaleza de Ansite ligger et nytt
museum, vel verdt et besøk.
Ifølge overleveringen var det i dette
området urinnvånerne til sist overga seg til de spanske erobrerne den 29.
april i 1483.
Det hevdes at Tenesor Semidan
spilte en viktig rolle i arbeidet med å få forsvarerne til å overgi seg.
Det var her lederne Bentejuí og faycanen
(«ypperstepresten») til Telde, Tazarte hoppet i døden mens de ropte «Atis Tirma» (≈ «for min jord/for mitt
land»). De valgte døden fremfor et liv i slaveri.
Guayarmina overlevde og ble siden døpt
Margarita Fernández Guanarteme. Hun giftet seg
med en spansk mann og tilbrakte også en tid ved hoffet i Spania,
La Fortaleza de Ansite og den gamle bosettingen her er i dag et av de
viktigste områdene for arkeologer på Gran Canaria.
Den 29. april hvert år finner en
minnefeiring sted: "Fiesta de Ansite"
Her må det skytes inn:
Det strides om hva som er den riktige datoen – det hevdes også det foregikk
kamper etter dette og at erobringen av Gran Canaria først var fullført i
1484. (Kilde)
Nøyaktig hvor de siste trefningene fant sted – og hvor Bentejui og Tazarte kastet
seg i avgrunnen vet vi heller ikke sikkert. Om det var her på La Fortaleza
de Ansite, eller i de omliggende fjellene det
skjedde, diskuteres.
Med dette var motstanden
nedkjempet og de siste lederne overga seg, eller tok
sitt eget liv.
DEL
3
1483 – 2021... Spansk herredømme
Noen kilder:
(De fleste er lenket
inn i teksten)
Canario (Aborigen)
Guanches
Omniatlas
Pre-colonial times
Nicoloso da
Recco
Aborigenes canarios
GeVic NB!
Tamarco (klesplagg)
Juba
II
Harimaguadas
Lancelotto Malocello
Erobringen (Spansk tekst)
Ajodar - Tasartico
(Humberto Peréz)
Gandotårnet (Festningsverk)
Erobringen (spanske sider)
Guayarmina
Pirater (spanske sider)
La
Gesta del Batán
Conquista de
Canarias
Tributo de sangre
Historia
de la educación
|
