www.links4students.com 

Gran Canaria

www.norwegen1.com 

Gran Canaria
- denne gang med Turi og Dag
Europatur nr. 5

  ved Dag Haugaløkken

Del 4

En ny morgen

”Morgenstund har gull i munn”, - vel ikke bestandig. Ute blåser det og det er overskyet, ser jeg fra soveværelsesvinduet. Hvor i all verden er Maya? 
Etter min vanlige morgendusj, rusler jeg ut av døren til terrassen, og er nesten ved å snuble over Maya, som sitter helt inntil døra. I dag deler jeg rundhåndet ut mango til Turi, meg selv og i min enfoldighet til Maya. Hun ser misbilligende på mangobiten, det blir heller ingen suksess med Turi. 
Etter andre kulinariske opplevelser, rusler som sedvanlig Maya av gårde til sine gjøremål, Turi og jeg ser på skydekket og blir enige om at i dag blir det tur til Puerto Rico. Vi har jo ikke vært i 'handlemetropolen' der ennå, ja dette året da. Har du først vært der et par ganger, så kan jeg godt tenke meg andre sysler. Det er derimot en forretning jeg godt kan tenke meg å se litt mer på, ikke husker jeg hva den heter og det er for øvrig det samme, - men de selger suvenirer og andre nyttige ting…

Dag 8. 25/10.

Puerto Rico - Hvor finner jeg et skikkelig sjakkbrett?

Snart er vi på vei mot Puerto Rico, nede på Amadoresstranden er det foreløpig ikke så mange å se, brenningene slår friskt oppover mot strandstolene og himmelen der ute er mørk grå. Snart svinger vi opp langs handlesenteret, nede i sentrum er det helt umulig å finne ledige parkeringsplasser. 
Et godt stykke oppover Avenida del valle, på en heller overfylt byggeplass, parkerer vi mellom en søppelcontainer og en gammel lastebil. Glasskår overalt i skjønn forening med blikkbokser og annet søppel, danner det perfekte opplegg for en skikkelig punktering.

Det er litt merkelig synes jeg at ikke noen samler opp slikt avfall midt i et så populært turistmål. For øvrig ser det ganske bra ut i de mer befolkede områdene.

Nede i senteret er det akkurat slik vi husker det fra i fjor. Etter en rask tur ned gjennom ”hovedgaten” i senteret rusler vi tilbake og finner suvenirbutikken. 
Det har seg slik at jeg i mange år har ønsket meg et skikkelig sjakkbrett. - Med et 'skikkelig' så mener jeg et kunstferdig og godt bearbeidet brett med utskårne brikker, - ikke slik som enhver suvenirforretning gjerne har. Kanskje kan vi i hyllene her, som er proppfulle av det meste, finne akkurat et slikt brett?
 - Nei da det er nok sjakkbrett her - men ikke noe som faller i smak, - noen artige figurer får folk til å stanse opp, det er små dukker som er drevet med batterier, disse dukkene forestiller små korpulente fyrer, som virkelig får mange til å glise.

En postkasse kan brukes til så mangt ...

Turi og jeg finner oss en benk utenfor butikken, her setter vi oss og ser på menneskemylderet. 
Noen leter febrilsk rundt oss etter en postkasse, vi ser de vifter med prospektkort, - nei de finner ikke en slik. Noen andre står og røyker en sigarett ved siden av en stor metallsylinder, de stumper sneipen etterpå i askebegeret, som de antar de står ved. Vi ser i undring på dem, for det er ikke alle som finner hva de leter etter. De som leter etter postkassen forsvinner inn i menneskemylderet på sin jakt, de som stumpet sneipen, går vel fornøyde videre, lykkelig uvitende om at de nettopp har stumpet røyken i en postkasse, kanskje full av brev. Vi venter bare på at røyken vil begynne å sive ut, det skjer heldigvis ikke … mens vi er der. 
Rart i grunnen at ikke de med røyken ser posthornet som er tydelig preget ved den åpningen de dyttet sneipen inn i.

Kanskje vi like godt skal prøve en annen by, det er sikkert flere suvenirforretninger. I fjor var vi også i San Agustìn. En mye mer bedagelig by, her er det ikke det samme kjøret som i Puerto Rico, det var slik i fjor i hvert fall. Vi finner veien frem uten problemer, - følger du henvisningsskiltene som det er mange av overalt går det veldig greit. 

San Augustin - behagelig betjening men dyre sjakkbrett.

Vi parkerer nedenfor San Augustin Center, de har en stor parkeringsplass inne på sitt eget område, her er det vakter, og du kan parkere her for en billig sum. I fjor var vi her, da kjøpte våre unge reisefeller hvert sitt videokamera her, de er merkelig nok glade for sine innkjøp ennå, så det var nok gode varer de fikk. Det er nemlig ikke alltid at slike senter har kvalitetsvarer, - det virker bare slik akkurat når du skal kjøpe. 
Allikevel, så har jeg gjennomgående et mer avslappet og sikrere forhold til flere av butikkene her enn i Puerto Rico. Vi finner igjen en stor og fin suvenirforretning, som vi i fjor også var inne i. I år har det skjedd forandring med vareutvalget, de har lagt mer vekt på lærvarer som sko og vesker. Litt trist synes nå jeg da, for i fjor var det etter min mening mye mer interessante varer her. 
Betjeningen er den samme tror jeg, rolige, høflige og ikke minst rolig avventende til kunden har funnet hva som frister og kjøpes. Dette siste er viktig synes jeg, her nede på Gran Canaria ser det ut som om de fleste ekspeditører ser det som sin livs gjerning å få overbevist alle turister om at kundens beste kjøp gjøres akkurat der. 
I denne forretningen har de et stort og flott utvalg av Toledovåpen, samt akkurat hva jeg er på jakt etter, sjakkbrett. Flotte og nydelige på alle måter, det er bare et skår i gleden, prisene, ja de er til de grader så høye at noe kjøp blir det ikke på meg. Ca 1000 norske kroner men så var de flotte og.

Vi vandre videre, og snart er vi nede ved bilen igjen. Vi streifer på måfå rundt i byen med bilen, før vi igjen er ute på autopistaen med kurs for Arguineguìn. Dagens og kveldens matkvote må sikres, etterpå er vi snart tilbake i Taurodalen. En ny dag heller mot slutt, en dag uten de helt store opplevelser, i morgen derimot har vi tenkt oss ut på en lengre biltur, - vi får se på været i morgen tidlig.    
       

Dag 9. 26/10.

Til fjells igjen - hva står egentlig i leiekontrakten?

Du verden så deilig det er å ha ferie, bare ligge her å strekke seg, ikke tenke på vekkerklokken som snart ringer og minner deg på alt det du er nødt til å gjøre.

I dag ser det ut til atter å bli en fin dag, det er skygge ute ennå men borti åssiden skinner sola.

Maya ja hun sitter og smiler mot meg, - det ser slik ut synes jeg. Etter en rask frokost, - i dag smører vi med oss niste, og vannflaskene står i fryseren, - er vi ute på veien med kurs for San Fernando, her skal vi ta av oppover mot Barranco de Fataga. Turen til San Fernando går helt etter planen, ingen uhell så langt, et skrått blikk ned på den sammenbrettete leiekontrakten, får meg til å huske på at den må leses snart, men nå har jeg ikke tid.

Mundo Aborigen - Guanchene

Vi tar av hovedveien og befinner oss snart på GC60, veien som etter ca. 6 km, bringer oss mot et merkbart høydedrag mot fjellene, bak oss er det en flott utsikt nedover mot havet. I det fjerne ser vi de enorme sanddynene ved Maspalomas. 
Her oppe ligger det et museum som bærer navnet Mundo Aborigen, ja dette museet er noe for seg selv (har jeg hørt). Museet er et stort anlagt uteareal som viser hvordan Guanchene levde og bodde, den gang de fortsatt var her. Mange ble drept av spanierne den gang de kom hit på 1400- tallet, de som ikke bukket under  ble senere assimilert, og nå er det bare minner tilbake fra deres storhetstid. 
Thor Heyerdahl, har skrevet bok om dem og det er foretatt utgravninger her på øyene, som har avdekket store pyramidelignende bygninger som Guanchene bygde.

Fataga og San Bartolomé

Turi og jeg feier videre, vi har ”dårlig” tid, det er mye som må beskues før vi returnerer til Tauro. Vi reiser gjennom Artedara, videre opp til Fataga, dette er en meget koselig liten by, hvitkalkede små hus, koselige restauranter, smale gater, rolig atmosfære, ja i det hele tatt, bare turen opp hit er verdt det meste. Hvis du en gang kommer hit opp, garanterer jeg at du får en fin opplevelse. Byen ligger dypt nede i 'barrancoen', herfra stiger veien oppover fjellsiden mot San Bartolomé de Tirajana, - denne byen er gammel, på guanchenes tid ble den kalt Tunte, i dag er det egentlig en by som ikke har de helt store attraksjoner, kanskje kirken her har interesse for noen, den er viet til Spanias nasjonalhelgen Santiago.

Veien videre får meg til å slakke på farten betraktelig, ikke så mye for det at det enkelte steder er svært bratt ned på sidene, og fjellsidene ja de er noe for seg selv, -  mer for det at alt er så vakkert her. 
Vi kommer ned i en svingete dalside, et skilt opplyser at vi har kommet til Ayacata. Jo her var vi jo for noen dager siden, da vi lett skremte hadde kommet oss opp de stupbratte fjellveiene fra El Pio de La Cuesta, ja det var den turen, 1. og siste gangen opp de stupbratte veiene med bil. 

Tejeda - et 'fatamorgana'?

Veien svinger videre oppover mot et pass, oppe i svingen kommer vi ut på et utsiktspunkt, det er en kiosk der som selger forfriskninger. Vinden tar skikkelig tak her oppe, til venstre ser vi et stort høyt fjell som rager mot himmelen, det er Roque Bentaiga, som rager 1412 meter over havet. Veien går nedover rundt en sving, her stuper det rett ned utenfor veien, hvor mange meter tør jeg ikke tenke på engang, oppover til høyre forsvinner alt i en sky langt der oppe. En bil kommer farende mot oss oppover rundt svingen, knokene mine hvitner rundt rattet der jeg snegler meg nedover, illsint tuting bak oss, ja ja det er ikke greit å være turist. Langt der borte på den andre siden av dalen ligger det en landsby oppe i fjellskråningen, rene ”fatamorgana”. Det er Tejeda, på avstand ser den helt utrolig vakker ut der den bader seg i solskinnet. Tejeda ligger 1050 meter over havet og er en idyllisk by. Den klamrer seg nærmest fast på avsatser over en slukt ned i en nærmest bunnløs dal, litt av et syn.

Vi svinger oss nedover - så oppover igjen og omsider triller vi inn i byen, det er nesten som å komme inn i et eventyr, husene er hvitkalkede og har vinduslemmer som er grønnmalte, ja andre farger også som glir godt inn i omgivelsene.

Her må vi stanse, her er det så egenartet at vi vil rusle en tur. Utsikten mot Roque  Bentaiga, er betagende, i reiseguiden vår står det at stedet her er et godt utgangspunkt for fotturer til for eksempel Pico de las Nieves, Roque Nublo eller Pinar de Tamadaba.    

Artenara

'Huleboerne' i Artenara

En stund senere er vi igjen i bilen, nesten overveldet av inntrykk, ferden går videre mot Artenara på vei GC210. 
Byen er synlig og skiller seg ikke nevneverdig ut fra andre, men ser man nærmere etter så er den ikke helt vanlig når det kommer til stykket. Husene som klamrer seg til fjellsiden er nærmest bare fasader mot det som er bak og det er huler overalt, - her har menneskene bodd i huler i generasjoner. 
Det å bo inne i hulene her er visstnok meget komfortabelt, - om sommeren når det som regel er altfor varmt inne husene, trekker man inn i hulene bak huset, her er det komfortabelt kjølig. Om vinteren er det av og til ganske kaldt her oppe i 1270 meters høyde, for øvrig Gran Canarias høyest beliggende by, - vel da bor de fleste også inne i hulene for da er det deilig og varmt her inne. 

Søndag er jaktdag

Det bor ca. 1000 innbyggere her i Artenara. Vi stanser bilen i gaten nedenfor de husene som klamrer seg til fjellsiden over veien, her må det fotograferes, - når jeg lener meg mot balustraden som er et slags autovern mot de store dybder nedenfor byen, hører jeg skudd fra våpen som gjaller mellom fjellsidene. Vi har faktisk sett en hel del biler som har små biltilhengere bak, som alle har vært fulle av hunder, vi lurte litt på dette synet en stund. Nå skjønner vi at det muligens er jaktdag og turdag for innbyggerne her, det er jo søndag, det har vi helt glemt, for vi har jo søndag hver dag. 

Klimaforskjeller

Vi kjører videre mot El Tablero, vi merker godt nå at vi er på den nordre delen av øya. Her er det stor forskjell på klimaet, på sydsiden av fjellene er det mye varmere, mer sol, ja i det hele tatt mer slik vi som turister vil ha det. Her derimot er det litt tåkete, fuktig og temperaturen ute er av det mer kjølige slaget.  Det blir mer og mer biler og de er parkert på de underligste måter, - gjerne i veikanten og da gjerne med største delen av bilen ute i veibanen. 

Søndag er også turdagen - med innlagte grillpauser

Det er dårlig med avkjørsler her, familier sitter i grøftekanten og spiser nisten sin, noen griller og det ser ut til at alle koser seg. Jo det er tydelig at dette er turdagen og at de fleste er ute på tur, det er reneste rushtrafikken. Her og der ser vi noen som sitter i huleåpninger, det ryker fra bål inne i hulene, unger leker og de enser ikke bilene som kjører faretruende nær dem. Inne i mellom høres hundeglam og skuddsalver fra skogen rundt om, det er en merkelig stemning, noe annerledes enn hva vi er vant med fra Norge. 

Veien snirkler seg gjennom store skoger av pino canariensis ( kanariske pinjetrær). Vi kjører gjennom La Lechuza. Her og der blir pinjetrærne avløst med islett av kastanjetrær, - ja til slutt er det faktisk som vi kjører i en tunnel av kastanjetrær. Vi merker kastanjenes nærhet så å si, vi må kjøre rett frem, og dette byr på (ja ikke akkurat den store nervepåkjenningen - men mer en snev av spenning med negativt fortegn) opplevelser av de mer ekstreme. Under hjulene på bilen knaser det i store piggete grønne kastanjer, 'punkterer vi nå, eller litt senere mon tro?'
Kanskje er det ikke så farlig som det virker - men jeg har ikke sett noen jekk i bilen og heller ingen reservehjul. 

Kastanjer av det spiselige slaget

Hvorfor går menn og unger langs veien med lange staur?

Vi skulle vel egentlig ha kjørt slalåm her mellom kastanjene som ligger strødd utover veien, merkelig i grunnen, hvorfor er det så innmari mye av dem på bakken ? Riktignok ser vi noen menn og unger som går langs veikanten med lange staur, - har det kanskje noe med dem å gjøre ? Jo da, nå regner det ned foran oss, og der står det en type og slår opp i greinene. Noen kvinner og andre unger driver og sanker kastanjene sammen i store poser, ja det er vel muligens slik at de plusser på kosten med disse. 

Nær Vega de San Mateo er det full stopp

Nå kjører vi faktisk i kolonne, vi er tydeligvis på vei inn i en by. Snart får vi forsyne meg se trafikkpoliti som dirigerer oss inn på  en vei hvor trafikken står i ro foran oss. Hva er nå dette, jeg føler meg noe motløs akkurat nå, hvor er vi hen ? Et skilt viser at vi nærmer oss Vega de San Mateo.

Ja her er det helt stopp og sinnsykt mye mennesker, her er det like før vi blir veivet inn på en parkeringsplass, det er visst fotballkamp borte på en bane rett frem.

Det står noe uklart for meg her jeg nå sitter, hvordan vi finner ut av dette kaoset, i positiv retning kan vi nå se tilbake på at vi har fått oppleve hvordan innbyggerne her på øya avvikler fridagen sin, det kan muligens sammenlignes med 17. mai. 
Som sagt vi var inne i dette altomfattende kaoset, bilen rett foran oss svinger av til høyre, takk og pris en mindre tenker jeg, da får jeg se at veien videre er sperret av 3 – 4 store motorsykler, de som satt oppe på dem er borte, - mennesker haster til og fra rett foran oss som står og lurer på det meste akkurat da. Illsint tuting bak meg, jeg slipper clutchen, og vrir bilen forbi syklene, håper ikke politikonstablene ser meg, - det lokale politiet er muligens i godt humør på en ”høytidsdag” som denne? 

Grønne appelsiner

Trafikken tynnes mer opp, og vi kommer frem til et veiskille, rett frem går veien videre til Santa Brigida. Vi tar av her og fortsetter nedover GC41 mot Valsequillo, hvor vi stanser ved en forretning som vi ser selger iskrem, den blide damen bak disken peker og smiler mot det meste, vi ender opp med noen store grønne appelsiner ( de er kjempegode viser det seg, de skal for øvrig være grønne) og en flaske lokal rødvin, - den var vi ikke så heldige med viser det seg senere, sur var den og heller dyr. Herfra tar vi oss ikke tid til å se så mye mer på de stedene vi drar forbi, vi begynner å merke at vi har blitt slitne, kanskje for mange inntrykk.

I det fjerne ser vi havet langt der nede, Vi nærmer oss Telde. Denne byen er Gran Canarias nest største by, og har ca. 80000 innbyggere, det vi så av den var ikke noe å skrive hjem om, bare rundkjøringer, høye hus, mye søppel langs veiene, - vi var kanskje ikke på de rette stedene, - vi kjører videre. Vi tar til høyre og inn på GC100, på vei mot Les Lianos, videre mot Aguimes. 
Herfra rett frem mot Llanos de Juan Grande. Denne veien har vi tatt for å slippe unna GC1 (autopistaen). Vi er nå derimot nødt til å svinge inn på den, og så er det bare å peise på, hjem til middagsbordet.

En opplevelsesfull dag nærmer seg sin slutt, - å gjenfortelle alt hva vi har opplevd i dag, ja det er ganske umulig, inntrykkene har vært for mange, vi kan trygt anbefale turen til andre.

Hjemme på terrassen spiser vi og koser oss, med rødvinen som vi kjøpte tidligere på ettermiddagen, - den blir fort skiftet ut med en annen flaske fra Spar. Vi har levende lys på bordet og månen kaster sitt trolske lys over gressplenen . Vi sovner fort den kvelden.

Veikvaliteten varierer

 Web: Geir Neverdal