|
Agüimes
Porten til huledalen Guayadeque
Skulptur ved kirka i Agüimes.
Dette murmaleriet «La Siega» (Skuronna) viser hvordan jordbruket i
Agüimes tidligere foregikk.
Bildetekst: «Con Alegria y sudor segaban el dorado trigo» (Med glede og svette høstet de den gylne
hveten).
I dag er Agüimes og
Ingenio to selvstendige kommuner – se kartet over,
men fram til 1816 var
Ingenio en del av Agüimes.
(Kart lånt fra Wikipedia – OpenStreetMap Tilpasset av GN)
«© OpenStreetMap-bidragsyterne»
Noen
tall
Kommunen Agüimes dekker et areal på 79 km2 – dvs godt og vel en femtedel av Mjøsa.
I utstrekning går den fra havet på østkysten og innover mot toppen av øya –
opp til 1670 moh.
Kommunesentret heter som nevnt også Agüimes
og ligger ca. 285 meter over havet (ifølge IDECanarias visorweb).
Kommunen er i
folketall den sjette største på Gran Canaria med 32 105 innbyggere i
2021 – mer enn en tidobling siden 1920.
Kommunesenteret
Agüimes er med vel 5500 mennesker ikke det største tettstedet. Både Playa
de Arinaga og Cruce de Arinaga har over
10 000 innbyggere hver.
Navnet Agüimes
Navnet
Agüimes hevdes å være av førspansk opprinnelse. Betydningen er omstridt, én
foreslått tolkning er «et vakkert sted».
184 mm
Kommunen har
i snitt 184 mm nedbør (regn) i året.
Områder med mindre enn 250 millimeter nedbør per år defineres vanligvis som
ørken, så det sier seg selv at en her er avhengig av kunstig irrigasjon.
Vannreserver knyttet bl.a. til Guayadequedalen gjorde dette til et
fruktbart distrikt - også i tidligere tider.
400 millioner
Kommunebudsjettet
for 2023 ligger på ca. 40 millioner euro (bortimot 480 millioner
2024-Nkroner) – og dette styres av en borgermester («alcalde»)
og 20 rådsmedlemmer («concejales»).
Agüimes sett
fra øst, fra Ingenio-siden. Kirken rager over den andre bebyggelsen i
gamlebyen («el casco urbano»).
Skulpturer
Dersom du kjører
veien opp fra Cruce de Arinaga, ser du disse
store firfisleskulpturene
i de siste svingene før du når sentrum av Agüimes.
«Escultura el Camello»
Kunstner: Wency
Herrera García (2003)
Casa de Los Camellos
Nær kirken,
like ved denne skulpturen av en knelende dromedar ligger Hotel Rural Casa de Los Camellos.
Den mer enn tre hundre år gamle bygningen
tilhørte adelsfamilien Westerling men fungerer i
dag som et historisk hotell, renovert i 1998. Her kan du også se de gamle
portene som dromedarene benyttet til og fra arbeidet på markene.
Den
enpuklede kamelen kom til Kanariøyene mer enn 550 år før den første
Charterturisten.
Ifølge det spanske landbruksdepartementet ble de innført allerede i 1405 -
ved starten av koloniseringen av øyene. (Kilde)
Midt på
attenhundretallet skal det ha vært 10 000 kameler på Kanariøyene (Kilde)
Kamelen var
arbeidshesten - eller traktoren om du vil - gjennom disse hundreårene. Den
utviklet seg derfor også annerledes enn andre steder - med en kraftigere
beinbygning, kortere ekstremiteter og bredere brystparti.
Gjennom
mer enn seks hundre år har den enpuklede kamelen eller dromedaren altså
vært å se på Kanariøyene.
- Og i
over fem hundre av disse spilte den en avgjørende rolle i øyboernes liv.
Les mer
om kamelen på Kanariøyene her ...
«Homenaje
a la Musica»
(En hyllest
til musikken)
En skulptur av Ana Luisa Benítez fra mai 1998.
Ana Luisa Benitez
Ana Luisa
Benitez er en svært produktiv kunstner fra Gran Canaria (musikk,
maleri og skulpturer). Bare i
Agüimes finner du 7 vakre bronseskulpturer av henne. Et grunnleggende
element i verkene hennes er det kanariske dagliglivet og scener knyttet til
det, gjerne med et historisk preg.
Bronse- stål- og betongverker av henne finner du ikke bare i de større
stedene på øya, men også på Tenerife, La Gomera, i Madrid, Heidelberg,
Hamburg og i Zürich for å nevne noen.
Hun startet
imidlertid kunstnerkarrieren sin innen musikk.
Benitez studerte pianospill ved konservatoriet i Las Palmas. Hun ble også
elev av Miró
Mainou og mottok i 1958 «el primer premio de pintura Educación y Descanso».
21 år gammel dro hun til Sveits for å videreutvikle seg som kunstner. Etter
20 år der, hvor hun la vekt på musikk og maleri, vendte hun tilbake til
Gran Canaria. Fra da av ble skulptur et sentralt arbeidsområde.
«Los Enamorados» (de forelskede) – Denne bronseskulpturen fra 1998 av Ana Luise Benitez er også å finne i nærheten av San
Sebastian-kirken.
San Sebastián-kirken
Et utsnitt av
altertavlen i San Sebastiankirken
San Sebastiankirken i
sentrum av Agüimes
Nyklassisk stil
Kirken hevdes å
være et av de beste eksemplene på nyklassisk stil på Kanariøyene.
I 1981 ble den erklært «Monumento Histórico Artístico Nacional» og besøkes årlig av ca. 50 000 personer.
Det faktum at den
spanske kongen ga Agüimesområdet til den katolske
kirken som takk for støtte under erobringsperioden forklarer de mange
bygningene med religiøs tilknytning i byen. Kirken styrte det meste her i
flere hundre år.
Dagens kirke ble
vigslet i 1888 og er den tredje i Agüimes. Den første ble oppført på
slutten av 1400-tallet og ble avløst av nummer 2 i 1534.
En kopi på
Maspalomas
Da Lopesan Costa Meloneras Hotel
på Maspalomas ble bygd (2005), var gamlebyen i Agüimes modell for
byggverket og resepsjonen en kopi av kirken i Agüimes.
Grunnleggeren av hotellkjeden Lopesan, Eustasio López González er født i Agüimes.
Han er regnet som Kanariøyenes rikeste og finnes på Forbes-listen over de
100 viktigste forretningsdrivende i Spania.
Kunsthåndverk
Agüimes trekker
også i dag til seg kunstnere – og en vandring rundt i «el casco antiguo» (det gamle
sentrum) er også en mulighet til å gjøre seg kjent med noen av disse.
Museum
Det er flere
museer i kommunen, bl.a. i Guayadequedalen, i Arinaga (et lite kalkmuseum)
og i kommunesenteret.
Museet
i byen Agüimes befinner seg i «el Palacio Episcopal» - en bygning som tidligere tilhørte den
siste biskopen, Don Manuel Verdugo y Albiturría.
Fra 1941 til 1948
huset bygningen militære – både spanske og nordafrikanske - knyttet til det
tidligere spanske
protektoratet Marokko.
Det hersket den gang en viss frykt her for invasjon fra en av de to krigende
partene - Francos Spania deltok jo ikke aktivt på noen av sidene under den
andre verdenskrigen.
I 1943 ble en park («el Parque de Los Moros») anlagt foran museumsbygningen
for dette militærkorpset.
«Til minne om
nordafrikanerne som slo seg ned her med sine familier og levde med oss
gjennom disse årene med diktatur og trange tider» (tekst på
informasjonsplakett ved monumentet)
Denne bronseskulpturen
av to nordafrikanere plasserte man for noen år siden (2006) i grøntarealet
foran museet, «el Parque de Los Moros». (Kunstneren er Francisco Ramón
'Paco' Suárez Díaz
fra Agüimes.)
Museet inneholder
både gjenstander/utstillinger og dokumenter/informative plansjer som
forteller om hvordan Agüimes har utviklet seg til den byen vi i dag møter.
Kart over kommunen
Denne
skjermdumpen som viser kommunen Agüimes er lånt fra fra
OpenStreetMaps, januar 2021.
Kartnettstedet er zoombart og gir tilgang til svært mye informasjon om
Kanariøyene.
Arinaga
Kystbyen Arinaga er i dag med sine vel 10 000
innbyggere nesten dobbelt så stor som administrasjonssetet Agüimes.
Kalkbrenning
Kalkbrenning la grunnlaget for byen.
Bruk av kalk daterer seg på øyene tilbake til førspansk tid (før 1483). Brent
kalk (vanligvis kalt lesket kalk) var
tidligere tiders sement og etter erobringen av Gran Canaria et viktig
produkt når kirker og andre store steinbygg skulle reises. Da man rundt
1560 oppførte kapellet i kommunesenteret ble lokal kalk brukt.
Lesket kalk fra
ovnene i Arinaga var «sementen» i katedralen i Las Palmas. Den var også
avgjørende da det store havneanlegget Puerto de la Luz
ble anlagt i andre halvdel av 18-hundretallet. På denne tiden leverte
Arinaga bindemiddel for steinbyggverk over hele øya.
Fiske, jordbruk
og industri
Ved siden av lesket kalk var fiske, jordbruk, og sukkerraffineri viktige
næringsveier - og i nyere tid turisme og industribedrifter. Dette
mangfoldet er grunnen til at Arinagaområdet selv
i nedgangstider har kunnet nyte godt av en viss økonomisk stabilitet.
Et rikt marint
liv
Sjøområdet
utenfor tiltrekker seg sportsdykkere. Den marine skulpturparken ved
kalkmuseet er også verdt et besøk.
Den marine
skulpturparken ved den nordlige enden av promenaden i Arinaga.
Nede ved sjøen i bakgrunnen sees kalkovnmuseet og en liten hulerestaurant,
anbefales.
Industriområdet ved Arinaga
(«el polígono industrial de Arinaga»)
Det ble opprettet
i 1972 og er med sine mer enn 600 bedrifter en av de viktigste
industrisonene på Kanariøyene.
Temisas
– huler og
romobservatorium
For
urbefolkningen var Temisas et viktig
jordbruksområde. Risco Pintado og Cuevas de la Audiencia
er kjente hulebosteder fra denne tiden.
Like ved
landsbyen ligger romobservatoriet Fundación Canaria Observatorio
de Temisas.
Her kan du melde deg på omvisninger og forelesninger. Her finner du også Cueva del Gigante.
Les mer om Temisas i denne artikkelen i Canariajournalen.
Litt
historie
Kommunesenteret
Agüimes er anlagt over et gammelt urinnvånerbosted. Det skal ha vært nært
knyttet til bosetningene i Guayadequedalen. (kilde)
I 1491, bare 8 år etter okkupasjonen av øya, startet byggingen av dagens
by. 13 kastiljanske familier
etablerte seg her.
Stedet ble allerede 20 januar i 1487 gitt til den katolske biskopen (og
hans etterfølgere i stillingen) – en takk for den støtten han og den
katolske kirken hadde bidratt med under erobringen av Gran Canaria.
Området strakte
seg fra sjøen og inn mot toppen av øya. Sørover til barranco
de Balos (halvveis til Vecindario) – og nordover
retning Telde. Dvs. omtrent dagens kommune –
pluss nabokommunen Ingenio
Her var biskopens
makt absolutt. Han kunne forpakte bort jord, fastsette og innkreve leie og
andre avgifter, utnevne borgermestere og avsi dommer.
Dronning Isabella I av
Castilla og Ferdinand
II av Aragón.
(Bildet er lånt
fra Wikipedia)
Agüimesområdet ble gitt til den katolske biskopen av dronning Isabella I av
Castilla og Ferdinand
II av Aragón. (Erobringen av
Gran Canaria fant sted i deres regjeringstid. Giftermålet mellom disse to
regentene la forøvrig grunnlaget for Spanias
samling.)
To andre viktige
bosetninger fra førspansk tid er Barranco
de Guayadeque og Temisas.
Agüimes ligger
ved nedre del av Barranco de Guayadeque. Den er en av de større
ravinene på øya og var muligens den folkerikeste av dalene i førspansk tid
(kilde).
Området er kjent for grottene fra urinnvånerperioden - og for et
interessant planteliv. En god del av disse vekstene er endemiske
(stedegne).
Huler
og mumier - Guayadeque
(Screenshot fra OpenStreetMaps,
januar 2021)
Guayadeque ligger
delvis i Agüimes, delvis i Ingenio. Les
mer om Guayadeque her.
Mange her bor
fremdeles i huler (i dag med moderne fasiliteter). Et kapell og flere
restauranter er også gravd inn i berget.
Området er som
nevnt svært viktig arkeologisk, med hundrevis av grotter som tidligere ble
brukt av urinnvånerne.
Den største
samlingen av mumier fra før-spansk tid kommer fra denne dalen. Disse
befinner seg i dag i Museo Canario i Las Palmas.
Mange av hulene
er svært vanskelig tilgjengelige, men gravrøvere ødela til tross for dette
allerede på 1800-tallet en del. Gjenstander fra Guayadeque ble salgsvare.
Heldigvis ble det meste solgt til museumssamlingene i Las Palmas.
For å stoppe
plyndringen ble dalen et vernet område og på slutten av 1900-tallet gitt
status som «Bien de Interés Cultural» (av stor kulturell interesse).
Sukkerproduksjon
Like etter
erobringen i 1483 satte conquistadorene i gang dyrking av «la caña de azúcar» (sukkerrør)
her. Sukker var en verdifull og etterspurt handelsvare blant de velstående
klassene i Europa.
De nye godseierne
så at dette var en måte å utnytte de okkuperte områdene på som ga god
økonomisk gevinst. – Dette utviklet seg da også til å bli en svært viktig
næringsvei på øyene.
Planter – og
portugisiske læremestre - ble hentet fra Madeira. Med dem kom kunnskap om
produksjon og utvinning av sukker fra rørene.
Vanntilgangen fra
Barranco de Guayadeque gjorde dette mulig i Agüimesdistriktet.
Navnet på nabobyen Ingenio sies også å stamme fra begrepet «ingenio azucarero» ≈
«sukkerfabrikk / sukkermølle».
Framveksten av
denne industrien førte til at øyene i en periode fikk tilnavnet «islas del azúcar» (sukkerøyene).
En moderne
variant. Denne sukkerrørpressen kan du se ved festarrangement rundt på øya.
Saften er salgsvare.
Slaver
Fremstillingen av sukker var en for denne tiden avansert teknisk
produksjon.
Også her tvang
godseierne slaver til å utføre tungarbeidet i den svært krevende dyrkings-
og innhøstningsfasen.
De høstede rørene måtte så bringes til sukkermølla raskt for å unngå at en
gjæringsprosess ble satt i gang.
Etter knusing av stenglene i en spesiell møllepresse drevet av vann, vind
eller «hestevandring»,
skulle sukkersaften kokes inn. Dette måtte også skje fort for at væsken
ikke skulle gjære.
Den videre produksjonen resulterte i tre typer sukker, de to første for
eksport og den siste, den dårligste kvaliteten ble konsumert av
lokalbefolkningen.
Avskoging og ny konkurranse.
Både på
1500-tallet og i deler av 1600-tallet var Gran Canaria svært avhengig av
sukkereksporten – og litt etter litt fikk sukker fra øya ry på seg for å
være av god kvalitet.
Mye ved gikk likevel med, og
resultatet var avskoging av store områder.
Det var imidlertid ikke vedmangel som førte til nedgangstider for denne
industrien. Konkurransen fra Cuba og andre steder ble etter hvert for
sterk. Der vokste sukkerproduksjonen frem fra midt på 1500-tallet og
adgangen de hadde til mye større dyrkingsarealer og rikelig med brensel
gjorde Gran Canaria mindre attraktiv.
På 1800-tallet
fikk vi riktignok en svak økning i sukkerrørdyrkingen – men den rettet seg
nå mot produksjon av rom.
Honningrom er også i dag en viktig salgsvare.
Mest kjent er kanskje fabrikken i Arucas, nord på
øya.
(Kilde)
(Kilde)
(Kilde)
Bondeopprøret i Agüimes i 1718
I 1718 solgte den
spanske kongemakta jordområdene i dette distriktet til rikmannen Fransisco
Amoreto. Deler av dette var imidlertid jord
som innbyggerne i Agüimes selv hadde dyrket opp og levde av –
riktignok i det skjulte og uten at de hadde kongens tillatelse til det.
Raseriet og
opptøyene som fulgte - førte til at den kanariske stattholderen på Tenerife
grep inn. Lederne for bondeoppstanden ble arrestert og straffedømt.
Bøndene reiste
seg imidlertid på nytt. De gikk mot Las Palmas med våpen i hånd. Etter to
dager med tumulter der, samlet de seg i Telde
Dit kom budbringere fra stattholderen med lovnader om benådning av
anførerne hvis bøndene vendte tilbake til sine hjemsteder. Dette roet
gemyttene.
Deretter ble det
inngått et forlik: Bøndene fikk kjøpe sine egne jorder.
Emigrasjon og immigrasjon
De vestindiske øyene
Kart lånt fra Wikipedia
Sør- og
Mellom-Amerika var en utvei for mange i Agüimesområdet
og ellers på Kanariøyene.
I vanskelige tider, enten det var på grunn av hungersnød, tørke, mangel på
arbeid – eller for å unnslippe militærtjenesten - dro mange av de dårligst
stilte til Cuba, Puerto Rico, USA, Venezuela eller Argentina.
Det er også i dag nokså vanlig for en familie å ha slektninger både i Sør-
og Mellom-Amerika, USA, Spania og på Kanariøyene. Gode venner av oss har
for eksempel foreldre i Madrid, bror med familie i Florida, andre søsken på
Cuba, - personer som de jevnlig har kontakt med i sosiale medier – og som de
ved anledning også besøker eller får besøk av.
Migrasjonen kan også gå motsatt vei når den økonomiske situasjonen tilsier
det. I dag øker folketallet i Agüimes pga
turismen – og industriområdet ved kysten «la zona
industrial de Arinaga» bidrar også med nye
arbeidsplasser.
Sør-Amerika
Kart lånt fra Wikipedia
Ingenio blir egen kommune 1815-1816
Tidligere var
Ingenio del av Aguimes, men befolkningsøkning og
økonomisk vekst i Ingenio-området førte til krav om løsrivelse og egen
kommune der.
Først ble Ingenio
i 1815 eget kirkesogn: «La Parroquia de Nuestra Señora de Candelaria».
Året etterpå, i 1816 fulgte også politisk selvstendighet da de valgte sin
egen «Alcalde» (borgermester), løytnanten José Ramirez.
Kirken mister
jordeiendommer – 1837
Biskopene, den
katolske kirken og klostrene i Spania var dårlige jordeiere. Dette gikk ut
over matvareproduksjonen i Spania.
Det er blitt hevdet at de levde svært godt av å forpakte bort de store
områdene de hadde blitt gitt opp gjennom hundreårene, både av kongemakten
og gjennom testamentariske gaver som bl.a. skulle sikre de avdøde et godt
liv i det hinsidige.
Jordbruket
forfalt.
I tillegg kom statens behov for penger. Inntektene for resalg
av jorda ville komme godt med.
Under Statsminister Mendizábal konfiskerte derfor den spanske staten i
1837 mye av kirkegodset. Det førte i neste omgang til at mange av de gamle
klostrene ble lagt ned og senere revet. Inntektene de hadde levd av
forsvant.
Juan Álvarez Mendizábal
(Bildet er lånt fra Wikipedia)
Den som har mye, får mer
En annen
konsekvens viste seg også ganske raskt: De største verdslige jordeierne
fikk hånd om enda mye større områder!
Gjennom det store eiendomssalget som fulgte sank prisene, - det var mye
jord på markedet.
De som organiserte salget, solgte større områder under ett – og da var det
de velstående godseierne som hadde penger og kunne kjøpe.
Salget førte altså til en ny konsentrasjon av eiendom – hos de som hadde
mest fra før.
Dette var også
tilfelle i Agüimes.
Både kirkens/biskopens eiendommer og jordstykkene til dominikanerklosteret
ble statlig eiendom. Denne jorden ble i sin tur kjøpt opp av velstående
familier. (Kilde)
Offentlig jord konfiskeres - 1855
«Desamortización
de Madoz»
Denne gang ble mye jord som tilhørte kommunene solgt - pluss mer kirkegods.
Kjøperne var også denne gang for en stor del de rikeste – ofte personer som
bodde i byene.
Nord-Spania var et unntak – her var de solgte
jordstykkene mindre og flere vanlige bønder hadde råd til å kjøpe. Her
førte dette salget til framvekst av en ny middelklasse.
Som en konsekvens
av dette salget mistet mange små bønder muligheten til å la husdyrene sine
beite på offentlig grunn. Tilgangen til brensel forsvant også når
skogområdene ble privatiserte.
De mistet ganske enkelt livsgrunnlaget sitt.
Stor nød og en utvandring til Sør- og Mellom-Amerika fulgte. Mange søkte
også inn til industriarbeidsplasser i byene.
Agüimes
Denne perioden
midt på 1800-tallet fikk slik store konsekvenser for småbøndene i Agüimes.
Livsgrunnlaget var borte, andre eide jorda.
Ca 85 % av befolkningen var analfabeter, de kunne
ikke lese og skrive – og var slik prisgitt de som kunne. De gjennomlevde en
periode med sult (1847) og store sykdomsutbrudd: gulfeber, kopper og
kolera. Også i Agüimes valgte da mange av de yngre å dra til Cuba, Puerto
Rico eller en av republikkene i Sør-Amerika.
Oppsving i
jordbruket
På slutten av
1800-tallet – og særlig på 1900-tallet førte etterspørselen etter tomater
og lignende både nasjonalt og ellers i Europa til et oppsving i jordbruket.
Store områder ble tatt i bruk – først til frilandsdyrking (tomater) – og
senere i drivhus (tomater, agurk, gulerøtter, paprika, blomster etc).
Industriell vekst
Historisk sett
har kommunen en tradisjon for industri. De kunne bygge på kunnskap og
erfaring fra sukkerproduksjonen, olivenmøllene, kornmøllene, knuseverkene,
kalkproduksjonen, avsaltingsanleggene og vanningssystemene de utviklet.
I nyere tid har beliggenheten ved den nye motorveien mot sør og nærheten
til flyplassen vært gunstige faktorer for industriell utvikling. (Se: «el polígono industrial de Arinaga»)
Stagnasjon og ny
vekst
Siste del av
1900-tallet gjennomlevde området en stagnasjon som fikk media til å omtale
de tre kommunene i sørøst som «el triángulo de la
pobreza» (fattigdommens triangel).
I dag betegnes imidlertid regionen – og spesielt Agüimes som en
utviklingsmodell med industri, turisme og kulturtilbud.
Kilder:
Opplysningene
fra disse sidene er stort sett hentet vinteren 2023/2024.
Dersom informasjonen er flyttet og lenkene ikke fungerer, kan du prøve å
søke på nettstedet.
På grunn av koronakrisen ligger turistindustrien nå nede. Spania og
resten av verden opplever svært vanskelige tider.
Mange dør, mange flere mister arbeidet - og livsverk legges i grus.
Før eller siden vil imidlertid dette også være en del av vår historie, på
samme måten som Spanskesyken og andre kritiske perioder er det. Det
arbeides verden over på høytrykk for å finne en vaksine mot viruset - og på
sikt vil vi kunne stoppe det.
Det kan i disse karantenetider være positivt å drømme seg tilbake
til gode øyeblikk – og å håpe på bedre tider når dette er over.
Nye sider legges ut etter hvert som de blir ferdige.
G.N.
25. januar
2024
Russlands aggresjon, Putins krig i Ukraina, krig i Midtøsten og
andre steder gjør ikke situasjonen enklere.
|
