|
Ingenio
- DEL 1
-
«Plaza de la
Candelaria» mellom kirka og kommunehuset i Ingenio.
NB! Dersom bilder og
bildetekst ikke stemmer overens, kommer dette av at du har en eldre
kopi av denne siden liggende i mellomlageret (cache) på din egen PC. For
å oppdatere nettsider til nyeste versjon, fungerer ofte følgende:
Hold nede Ctrl-tasten eller
Shift-tasten og
klikk samtidig på oppdateringssymbolet oppe til venstre på siden.
(Flere muligheter vises på denne Wikipedia-siden)
Innhold på Ingeniosidene:
DEL
1
 Navnet
Ingenio
blir egen kommune
Kart
Noen
tall
Fjellområdet
Kommunehuset
Vaskekonene
Artesanos de Ingenio
Turistinformasjonen
Francisco Tarajano-parken
Gara
og Jonay
Piara
Cochinera
Kirken
Klokkehuset
DEL
2
Carrizal
Flyplassen
Mamá Lola
Gandobukta
Sukkerhandelen
med Flandern
Gullet
i Gandobukta
Franco
El
Burrero-stranda
Piratskip
Noen flere bilder fra kommunesenteret
Kilder
Navnet
Navnet «Ingenio» har sammenheng
med den næringsveien som på 1500-tallet førte til framvekst av byen og
velstand for området: sukkerproduksjon.
Det sies å stamme fra begrepet «ingenio
azucarero» ≈ «sukkerfabrikk/sukkermølle». Les mer (norsk
tekst).
Både kommunen og kommunesenteret heter Ingenio.
På 1600-tallet
var konkurransen med billigere sukker fra Cuba og andre steder blitt for
stor, og det gikk tilbake med velstanden.
I dag er landbruk og
tjenesteyting viktige næringsveier – i tillegg bidrar flyplassen med
betydelige inntekter og mange arbeidsplasser.
Ingenio
blir egen kommune 1815-1816
Tidligere var Ingenio del av Aguimes, men befolkningsøkning og økonomisk vekst
i Ingenio-området førte til krav om løsrivelse og egen kommune der.
Først ble Ingenio
i 1815 eget kirkesogn: «La Parroquia de Nuestra Señora de
Candelaria».
Året etterpå, i 1816 fulgte også politisk selvstendighet da de valgte sin egen
«Alcalde» (borgermester), løytnanten José Ramirez.
Kart
(Kartet er lånt fra
OpenStreetMap, les mer ...)
(jan. 2021)
Kommunen Ingenio strekker seg fra
sjøen nede ved flyplassen helt opp til kanten av Caldera de los Marteles, vel 1500 meter over
havet.
I sør går grensen mot Agüimes langs midten av Guayadeque-dalen og i nord
bl.a. mot Telde.
Noen
tall
31 300
Det bor ca. 31 300 mennesker i kommunen – like mange som i Halden
kommune.
«Ingeniense» er en person fra Ingenio.
38 km2
Ingenio dekker et areal på ca.
38 km2.
Kommunen er med det nummer 13, hva angår størrelse på Gran Canaria, altså
en av de mindre kommunene.
Til sammenligning: Halden er med sine 642 km2 nesten 17 ganger større.
290 millioner
Budsjettet for 2018 var på nesten 290 millioner kroner.
4 kvinner
Litt spesielt er det at de fire
partiene som etter valget i 2019 tok over styringen av kommunen, alle hadde
kvinnelige ledere. Ana Hernández fra partiet PSOE
var da ordfører («alcaldesa»).
2023
Dagens ordfører («alcalde»)
heter José López Fabelo (Forum Drago - Nueva
Canarias Bloque Canarista) (2023).
Fjellområdet
Den øvre del av kommunen
strekker seg langs nordsiden av Guayadequedalen
innover mot toppen av øya. Under mandeltreblomstringen har liene her et
teppe av hvit/rosa blomsterprakt. I tillegg en fantastisk utsikt over den
sørøstlige delen av Gran Canaria og havet utenfor.
Mandelblomstring i øvre del av Guayadequedalen.
Øverst i kommunen, 11-1200 meter
over havet – blomstereng og mandeltre i fullt flor.
Kommunehuset
Kommunehuset i Ingenio slik det
var i 2003.
Det er senere utvidet med et nybygg for kommuneadministrasjonen på høyre
side (se nedenfor) og huser i dag byarkivet («el Archivo Municipal»).
Kommunehusets nybygg (det ligger
til høyre for den gamle bygningen).
«Las Lavanderas» (Vaskekonene)
Denne skulpturen ble i 1999
montert på plassen mellom kirka og kommunehuset i Ingenio. Kunstnere er Soledad
Del Pino, Carmen Lovelle og Gonzalo Suárez.
«Artesanos
de Ingenio»
(≈ håndverkere i Ingenio)
Murmosaikken av José Luis
Artiles («Artill») skriver seg fra 1996. Den er å se i nærheten
av La Plaza De Candelaria ved kirken i Ingenio.
José
Luis Artiles er kanskje den viktigste murmosaikkmaleren på Gran
Canaria. Du finner arbeider av ham både på Kanariøyene, i Argentina, Cuba,
Croatia og Venezuela.
Av de nesten 700 kunstverkene
hans er mer enn 40 å se ved gater, i parker, kirker og kirkegårder sørøst
på øya – 20 av disse i Ingenio. (Kilde2)
«Ingen annen maler har så
klart reflektert skikker, sjø, fjell, flora og fauna i vårt kanariske
hjemland,» har forfatteren Francisco Tarajano sagt.(Kilde)
«Jeg har valgt keramiske
veggmalerier fordi det er en permanent eksponering for publikum. ... Min
beste utstilling, den beste reklamen og den beste markedsføringen av meg er
arbeidet jeg har på gaten,» sier «Artill» selv.
Murmaleriene består av
veggmalerier i stort format (≈ 2m x 4m) på fliser som er malt og så
brent ved høye temperaturer.
I stort format er det få som behersker dette da en feil i en flis er svært
vanskelig å fjerne etter brenning.
«Artesanos de Ingenio» er et
av de to keramiske murmaleriene som Artiles selv setter mest pris på. Det
andre «Folclore Canario» befinner seg også i Ingenio. (Kilde2)
Håndverk
Ingenio er viden kjent for sine
håndverkerarbeid, det være seg steinarbeider, keramikk, kniver, kurver etc.
– men fremfor alt for sine broderier, kniplinger og blondearbeid.
(Da jeg ikke har bilder fra
Ingenio av dette, benytter jeg som illustrasjon et fra Mogan kommune.)
Turistinformasjonen
«La Oficina de información»
ligger ved Francisco Tarajano-parken rundt hundre meter fra rådhuset. Her finner du hjelpsomme verter – og et
huleopplegg som viser begravelsesskikker og informasjon om Ingenio-områdets
historie og hvordan menneskene her levde tidligere.
Tablå i «La Oficina de
información»
Francisco Tarajano-parken
(Arkivfoto)
Forfatteren, poeten,
historikeren og formidleren Francisco Tarajano Pérez (1924-2018) ble
født i Ingenio, men vokste opp i Agüimes. Han underviste i språk og
litteratur både på Gran Canaria, Tenerife og 16 år i Venezuela før han i
1972 vendte tilbake til Kanariøyene. Her la han ned et stort arbeid som
formidler av kanarisk litteratur, historie og kultur.
Han var produktiv, Under sitt
opphold i Venezuela skrev han syv didaktiske bøker og fra 1979 til 1997 ga
han ut ny en bok nesten hvert år.
Parken ligger i nærheten av
kirka.
En
digresjon: Gara og Jonay
En urkanarisk versjon av Romeo
og Julia
Denne
urinnvånerlegenden skal skrive seg fra førspansk tid, dvs. før 1483.
Det er flere versjoner, men den mest populære er som følger:
Gara
var en prinsesse på La Gomera og Jonay (eller Ajonay) en prins på
Tenerife.
Jonay fikk det for seg at det var noe på La Gomera som tiltrakk ham – og
han måtte komme seg dit.
Ferdsel mellom øyene var på denne tiden ikke vanlig – så han benyttet seg
av oppblåste geiteskinn som flottører for denne overfarten.
Da han var kommet dit, ble han fortalt om Gara og bestemte seg for å treffe
henne.
De møtes og snakker sammen
– men hun avviser ham, selv om hun føler seg tiltrukket av ham, da han ikke
er en av hennes slekt.
Jonay vender senere tilbake
for å gjøre et nytt forsøk, men Gara avviser ham på nytt – noe som gjør den
unge mannen sint og han slår henne.
Dette blir imidlertid sett
av en gjeter – og han varsler resten av Garas familie.
Jonay blir så tatt til
fange og dømmes til døden.
Tidlig neste morgen blir
han satt fri av Gara og de flykter, forfulgt av hennes familie. Høyt oppe i
fjellet på La Gomera blir de omringet – men før de blir innhentet, tar de
sine egne liv ved samtidig å støte et spyd spisset i begge ender gjennom
hjertet.
Interessant er her at den
største nasjonalparken på La Gomera bærer navnet «Parque
nacional de Garajonay» etter det høyeste fjellet på øya: Garajonay,
1487 moh.
Nasjonalparken ligger midt på øya og utgjør ca. 10 prosent av arealet.
Noen kritikere betviler
riktignok at fortellingen skriver seg fra førspansk tid da legenden baserer
seg på muntlig overlevering - den første kjente nedtegnelsen
skriver seg fra 1800-tallet.
«Piara
Cochinera»
(≈ svineflokken)
Denne skulpturen – «Piara
Cochinera» (≈ svineflokken) består av sugge pluss fire unger. Du
finner den like ved kirken i Ingenio.
Kunstneren bak verket er
spansk-kanarieren Etual Ojeda. Han er også kjent for sine sandskulpturer,
bl.a. på Canterasstranden
i Las Palmas.
Svineavl var i tidligere tider
en viktig næringsvei i Ingenio, og for mange – ved siden av «matauk» - en
måte å forbedre familieøkonomien.
Gjeterne med sine dyr hadde egne salgsruter over det meste av øya og var
kjent som «los cochineros del Ingenio» (≈ svinegjeterne fra
Ingenio). Et uttrykk som kanskje kunne ha noe nedsettende ved seg den gang
– men som i dag oppfattes som en hedersbetegnelse.
Utbredelsen av den
opprinnelige, kanariske «cochino negro» (den svarte grisen) er
- etter målrettet innsats - økende. Den er sannsynligvis av nordafrikansk
opphav, og arkeologiske funn tyder på at den var et husdyr fra de første
bosettingene på øyene, dvs. for rundt 2500 år siden.
Urinnvånerne fikk her
kjøtt, fett, skinn til klesplagg og bein som de laget verktøy og pynteting
av.
I dag finnes de fleste
eksemplarene på Tenerife og Gran Canaria. Tre bønder på Gran Canaria er
eiere av merket «Gran Canaria Calidad» og produserer kjøtt som konkurrerer
med Iberico-produktene.
Den er inkludert som utryddingstruet i den spanske «el Catálogo Oficial de
las Razas Ganaderas» – og nyter derfor en særlig beskyttelse.
Denne skulpturen - «Monumento
al cochinero» - er en hyllest til en av de viktigste næringsveiene i
Ingenios historie - og til svinegjeterne fra Ingenio som reiste rundt på
øya med varene sine. Kunstnerne bak minnesmerket fra 1999 er Paco Sánchez
og Eduardo Ramirez.
Ved kirken finner vi også
skulpturen «La Caladora» av Soledad del Pino - her til venstre på
bildet.
På en vandring gjennom de
brosteinlagte gatene i kommunesenteret passerte vi et gammelt toetasjes hus
under restaurering.
Fra smijernsbalkongen i andre etasje fulgte denne herren godt med på oss og
resten av folkelivet.
Utsikt fra Ingenio mot
Gandobukta. Les mer om Gandobukta lenger nede på siden (Del
2).
Kirken
La Iglesia de Nuestra
Señora de la Candelaria
I 1560, mer enn 250 år
før Ingenio ble utskilt fra Aguimes som selvstendig kommune, fikk det
senere kommunesenteret Ingenio sitt eget gudshus, et enkelt kapell.
Mot slutten av 1800-tallet var
bygningens tilstand slik at det ble besluttet å bygge ny og større kirke.
Det gamle kapellet fra 1560.
Tegning lånt fra Wikipedia.
Kunstner: Sánchez y Sánchez, José
La Iglesia de Nuestra Señora
de la Candelaria, dagens
kirke, sto ferdig i 1908.
«Casa
del Reloj» (≈ Klokkehuset)
Her befinner den klokken seg som
tidligere regulerte fordeling av vannressursene i området, et
fordelingssystem som skriver seg fra 1500-tallet.
Huset er restaurert og ligger et par hundre meter nord for kirka.
Dagens klokke stammer
fra 1922. Den 30. april ble det da besluttet å kjøpe en ny og bedre klokke
fra Tyskland.
Den 25 juni var en nesten 2 meter høy klokke på plass og José Sánchez
Ramírez fikk nøkkel - og 26,25 pesetas for oppgaven med å etterse og
rengjøre klokka.
DEL 2
Carrizal
Flyplassen
Mamá Lola
Gandobukta
Sukkerhandelen med Flandern
Gullet i Gandobukta
Franco
El Burrero-stranda
Piratskip
Noen flere bilder fra kommunesenteret
Kilder
Kilder
Opplysningene fra disse sidene er
stort sett hentet høsten 2020.
Dersom informasjonen er flyttet og lenkene ikke fungerer, kan du prøve å
søke på nettstedet.
Esculturas
René & Peter van der Krogt
Ingenio (Wikipedia)
Francisco
Tarajano
Cara og
Jonay
Relojes
históricos
Mancomunidad
Statistikk
La alcaldesa (2020)
El cochino
negro canario
El
cochino negro canario2
Cochineros
Gando
Peninsula
Alfonso
XII
El Burrero-stranda
Burrerostranda-vrak
Carrizo
“Mamá Lola”
El
Azucar en Canarias
Azucarero
de Gran Canaria
La
Gomera
La palmera de Paquesito
Museo de Piedra
Museo de Piedra2
Casa del Reloj
|
