Store norske leksikon   Wikipedia

links4students.com | otta2000.com | grancanaria2000.com | norwegen1.com

Oppdatert: 11. september 2021

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gran Canaria 

Div. info

 

Kart


Avokado
NY
Den norske skolen

Dyr og insekter NY

Flyplassen NY

Historie

Hoteller

Jardin Botanico

Julekrybber

Kamel

Kongepalme

Landbruk

Langtidsferie

Leiebil

Mat

Mango
Museer

Planteliv

Reiseselskaper

Rundtur GC

Sjømannskirken

Vann

Vær

Webkamera

 

 

Steder

 

Agüimes NY
Amadores

Arguineguin
Arinaga
Artenara

Ayagaures

Cenobio de Valeron

Cuatro Puertas

El Pajar
Galdar NY

Guayadeque NY
Ingenio
NY
Las Palmas
Maspalomas

Mogan NY
Puerto Rico

Puerto de Mogan NY
Roque Nublo NY

San Bartolome

San Nicolas

Santa Lucia

Tejeda

Veneguera

Linker

Start

 

 

Gamle indeks-
sider

 

 

 

 

 

 

 

 

Historie – Del 3
Perioden fra erobringen i 1483 til i dag.



Maleriet viser dåp av kanariere etter erobringen i 1483 
Bildet er lånt fra Wikipedia (Melania Brito Clavijo)

Maleriet viser dåp av kanariere etter erobringen i 1483
Bildet er lånt fra Wikipedia (Melania Brito Clavijo)

 

 

Gran Canarias historie: Del 1 (1100 f.Kr. – 300 e.Kr.)

Gran Canarias historie: Del 2 (300 e. Kr – 1483)

Gran Canarias historie: Del 3 (1483 – 2021)

 

 

 

 


Innhold på denne siden:

 

 

Etter erobringen

DNA

Ny fordeling av vannkilder etc.

Lagdeling av samfunnet

Las Palmas grunnlegges

Bispesetet flyttes til Las Palmas

Agüimes gis den katolske kirken

1492 Columbus

Kanariøyene - Strategisk viktige!

Sukker - verdifull handelsvare

Slaver

Avskoging og ny konkurranse

Vinproduksjon erstatter sukker

Pirater

Litt mer om piratangrepene

Sir Francis Drake

Las Palmas brennes

Veneguera og El Juncal

Nelson mister sin høyre arm

Fra ca. 3 000? til 850 000

Sosiale forhold på 1600-tallet

Nedgangstider i jordbruket

Handelen med Amerika

Blodskatt

Bondeopprøret i Agüimes
Emigrasjon og immigrasjon

 

 

37% av San Bartolomé

Nye kommuner

Kirken mister jordeiendommer

Den som har mye, får mer

Offentlig jord konfiskeres

Agüimes

Markedshallen i Vegueta

Litt havnehistorie

Tomatdyrking

«Las mudas»

Arguineguin - tunfiskens betydning

Flyplassen ved Gandobukta

Franco blir generalstabssjef

Borgerkrigen

Den andre verdenskrigen

Charter-turistene

Maspalomas

Idékonkurransen

Puerto Rico - byplanen

Franco dør

Frie valg

Den Europeiske Union

12 millioner turister

Turismen blomstrer

Corona-pandemien

 

 

 

Etter erobringen

 

Etter 1483 var Gáldar sentrum for et av de tre forvaltningsområdene øya ble delt i. Formålet var her å fordele de erobrede områdene, vanningsrettigheter etc.
Stedet fikk status som «Villa» (dvs. bystatus) og egen «Alcalde» – og på grunn av det fruktbare omlandet tiltrakk stedet seg et stort antall bosettere.

Navnet var nå «Villa de Santiago de Agáldar», kort: «Gáldar».

 

God tilgang på vann og fruktbar jord gjorde Galdarområdet velstående – særlig takket være sukkerproduksjon og utskipingshavnene Sardina og La Caleta. Opprettelsen av et fransiskanerkloster i Gáldar i 1520 gjorde også byen attraktiv – og førte til at mange familier bosatte seg der.

 

 

DNA

 

Dagens kanariere har en ganske stor del av sitt DNA felles med urinnvånerne, men den overveiende delen av dette skriver seg fra kvinnene. Den mannlige DNA-delen er i stor grad spansk. Dette er kanskje som forventet, da de fleste spanjolene i den første tiden var menn, dvs. soldater som hadde erobret Gran Canaria og som så dannet familier med øyas kvinner.

 

 

Ny fordeling av vannkilder og jord

 

Med erobrerne kom etter 1483 også ny fordeling av vannkilder og jord til spanske adelsfamilier og til den katolske kirken - noe som førte til turbulente tider i århundrene etterpå. (Kilde)

Den som kontrollerte vannkildene satt også med stor makt på øya.

 

 

Lagdeling av samfunnet

 

Det utviklet seg et lagdelt samfunn der de kastiljanske erobrerne som hadde finansiert annekteringen satt på toppen. De kontrollerte vannkildene og de beste landområdene.

Deretter fulgte europeiske handelsmenn som slo seg ned på øya og kanariske familier som hadde støttet spanjolene under invasjonen. I disse familiene ble det gjerne inngått giftermål med de nye makthaverne.
(Tenesor Semidans datter Guayarmina giftet seg for eksempel med conquistadoren Miguel de Trejo Carvajal, og bosatte seg i Gáldar.)


Under dem befant seg de kanarierne som hadde konvertert til katolisismen og tilpasset seg det nye regimet – sammen med noen grupper med sefardiske jøder (de ble utvist fra Spania i 1492) og maurere (som også ble fordrevet fra Spania på slutten av 1400-tallet). Noen av disse emigrerte til Kanariøyene.


Aller nederst befant slavene seg og de kanarierne som trakk seg tilbake til de mest ugjestmilde fjellområdene og forsøkte å dyrke sin egen tro og opprettholde sitt gamle levevis der.

(Kilde)

 

 

1478 Las Palmas grunnlegges

 

Offisielt ble Las Palmas grunnlagt 24 juni 1478. Fem år senere var erobringen av øya fullført og byen ble med tiden stadig viktigere.

 

Luis Marquells kart fra viser Las Palmas 300 år senere (1792)
Kartet er lånt fra Wikipedia

Luis Marquells kart fra viser Las Palmas 300 år senere (1792)
Vegueta- og Triana-områdene utgjør byens sentrum.
Kartet er lånt fra Wikipedia

 

1485 Bispesetet flyttes til Las Palmas

 

Bare to år etter erobringen flyttes bispesetet fra Lanzarote til Las Palmas.

Dette gjenspeiler vel også den betydning kirken hadde spilt under kampene de foregående årene – og den rolle den var forventet å skulle spille videre i arbeidet med å gjøre gode (spanske og katolske) undersåtter av de gjenstridige kanarierne.

 

Santa Ana-katedralen i Las Palmas.

 

Like etter, i 1487, starter byggingen av Santa Ana-katedralen – et sentralt element i den katolske kirkens infrastruktur på øya. Den første byggeperioden varer fram til 1570 da mangel på penger stanser arbeidet.
Vel to hundre år senere, i 1781 tas dette opp igjen og har siden pågått mer eller mindre sammenhengende fram til i dag.

 

 

1487 Agüimesområdet gis til den katolske kirken

 

Kommunesenteret Agüimes er anlagt over et gammelt urinnvånerbosted. Det skal ha vært nært knyttet til bosetningene i Guayadequedalen. (kilde)


I 1491, bare 8 år etter okkupasjonen av øya, startet byggingen av dagens by.  13 kastiljanske familier etablerte seg her.
Stedet ble allerede 20 januar i 1487 gitt til den katolske biskopen (og hans etterfølgere i stillingen) – en takk for den støtten han og den katolske kirken hadde bidratt med under erobringen av Gran Canaria.

Agüimeskommunen strakte seg fra sjøen og inn mot toppen av øya. Sørover til barranco de Balos (halvveis til Vecindario) – og nordover retning Telde. Dvs. omtrent dagens kommune – pluss nabokommunen Ingenio

Biskopens makt var absolutt. Han kunne forpakte bort jord, fastsette og innkreve leie og andre avgifter, utnevne borgermestere og avsi dommer. 

 

Kart som viser kommunene Agüimes og Ingenio - lånt fra OpenStreetMap
© OpenStreetMap-bidragsyterene.

Kart lånt fra OpenStreetMap
© OpenStreetMap-bidragsyterene.

 

Før 1816 var Ingenio en del av Agüimes. Det var ganske store landområder den katolske kirken her rådde over.

 

Dronning Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragón.
(Bildet er lånt fra Wikipedia)

Agüimesområdet ble gitt til den katolske biskopen av
dronning Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragón.
(Erobringen av Gran Canaria fant sted i deres regjeringstid.
Giftermålet mellom disse to regentene la for øvrig
 grunnlaget for Spanias samling.)

(Bildet er lånt fra Wikipedia)


 1492 Columbus

 

Neste skjellsettende hending er mellomlandingen til Christofer Columbus.
Under den første reisen vestover for å finne «sjøveien til India» og de rike kryddermarkedene i Asia la han inn en stopp i Las Palmas.

Kryddermarkene i Asia nådde han ikke – men han (gjen)oppdaget Amerika.

 
Italieneren Columbus seilte under kastiljansk (dvs. spansk) flagg på oppdrag fra regentene Ferdinand og Isabella. (Han hadde før dette blitt avvist av den portugisiske kongen.)

 

En kopi av et av skipene til Columbus - karavellen Niña III.
La Niña ("Veslejenta") var en av de tre karavellene Columbus brukte da han i 1492 la ut 
på sin første ferd mot vest - og "oppdaget" Amerika.

Mellom Museo Elder og cruisehavna i Las Palmas ligger en kopi
av et av skipene til Columbus - karavellen Niña III.


La Niña ("Veslejenta") var en av de tre karavellene Columbus brukte da han i 1492 la ut
på sin første ferd mot vest - og "oppdaget" Amerika.

Den gang, i 1492, la han inn et opphold her for å reparere roret på den ene skuta, karavellen Pinta – og for å skifte ut de trekantete seilene med firkantete. Pinta ble slik den raskeste av de tre båtene. (Kilde)

 

På den fjerde og siste reisen sin til Amerika, 24. mai 1502 gikk Columbus i land ved Maspalomas for å ta om bord vann – og for å hvile før overfarten.

 

Columbus - Maspalomas

Minnesmerket ved Maspalomas viser ham stående på en kopi av jordkloden – pekende vestover – mot «den nye verden».

 

 

Kanariøyene - Strategisk svært viktige!

 

Det starter med Columbus.
Kanariøyene – og særlig Las Palmas - blir stadig viktigere etter hvert som kommunikasjonen med koloniene i Sør- og Mellom-Amerika øker.
Når europeiske stormaktsinteresser i neste omgang koloniserer store deler av Afrika og handelen med India og resten av Asia er avhengig av skipsfarten rundt Kap det gode håp fremstår byene her som viktige bunkringshavner.
Forbindelsen mellom Storbritannia og Australia/New Zealand er også avhengig av denne skipsruten helt til
Suezkanalen åpner i 1869.

 

Fra oktober 1956 til 10. april 1957 var Suezkanalen stengt på grunn av krigshandlingene i forbindelse med Nassers nasjonalisering av kanalen. Da måtte skipene på nytt legge ruten rundt Afrika – med bunkringsstopp i Las Palmas.

 

 

Oljerigger fra Afrikakysten som er inne for service og reparasjoner i Las Palmas.

I nyere tid viser cruiseskiphavna og tettheten av oljerigger fra Afrikakysten som er inne for service og reparasjoner i Las Palmas hvilken viktig funksjon dagens havn har:

 

 

1492 – ca. 1600 Sukker en verdifull handelsvare

 

Etter å ha investert store midler i erobringen av øya, ønsker seierherrene en avkastning på «kapitalen».

Valget faller på sukkerproduksjon.
Deler av Gran Canaria egner seg for dyrking av sukkerrør. Gáldarområdet og Guayadequedalen er to av områdene som peker seg ut.

 

Like etter erobringen i 1483 satte derfor conquistadorene i gang dyrking av «la caña de azúcar» (sukkerrør) her. Sukker var en verdifull og etterspurt handelsvare blant de velstående klassene i Europa.

De nye godseierne så at dette var en måte å utnytte de okkuperte områdene på som ga god økonomisk gevinst. – Dette utviklet seg da også til å bli en svært viktig næringsvei på øyene.

Planter – og portugisiske læremestre - ble hentet fra Madeira. Med dem kom kunnskap om produksjon og utvinning av sukker fra rørene.

Vanntilgangen fra Barranco de Guayadeque gjorde dette mulig i Agüimesdistriktet.
Navnet på nabobyen Ingenio sies også å stamme fra begrepet «ingenio azucarero» ≈ «sukkerfabrikk/sukkermølle».

Framveksten av denne industrien førte til at øyene i en periode fikk tilnavnet «islas del azúcar» (sukkerøyene).

 

Denne murmosaikken av Manuel Hernández Caballero fra 1990 illustrerer den livlige sukkerhandelen med Flandern på 1500-tallet.

Bildet er lånt fra Wikipedia. Les mer ...

Denne murmosaikken av Manuel Hernández Caballero, (Merc.)  illustrerer den livlige sukkerhandelen med Flandern på 1500-tallet. Gandobukta fungerte den gang som utskipingshavn.

 

Sukkerproduksjon på Gran Canaria nevnes for første gang skriftlig i 1492, ni år etter erobringen av øya. Da omtales en sukkermølle i Agaete.
I 1514 var det mer enn tjue slike møller, hovedsakelig i nordvest.
(Kilde)
Velstandsøkningen som fulgte, ga støtet til sukkerproduksjon i Ingenio/Agüimes-området og andre steder på øya.

 

 

Sukkerrørpresse

En moderne variant. Denne sukkerrørpressen kan du se ved festarrangement rundt på øya. Saften er salgsvare.

 

Slaver

Fremstillingen av sukker var en (for denne tiden) avansert teknisk produksjon.

Også her tvang godseierne slaver til å utføre tungarbeidet i den svært krevende dyrkings- og innhøstningsfasen.
De høstede rørene måtte så bringes til sukkermølla raskt for å unngå at en gjæringsprosess ble satt i gang.
Etter knusing av stenglene i en spesiell møllepresse drevet av vann, vind eller «hestevandring», skulle sukkersaften kokes inn. Dette måtte også skje fort for at væsken ikke skulle gjære.
Den videre produksjonen resulterte i tre typer sukker, de to første for eksport og den siste, den dårligste kvaliteten ble konsumert av lokalbefolkningen.



Avskoging og ny konkurranse.

Både på 1500-tallet og i deler av 1600-tallet var Gran Canaria svært avhengig av sukkereksporten – og litt etter litt fikk sukker fra øya ry på seg for å være av god kvalitet.

Mye ved gikk likevel med, og resultatet var avskoging av store områder.
Det var imidlertid ikke vedmangel som førte til nedgangstider for denne industrien. Konkurransen fra Cuba og andre steder ble etter hvert for sterk. Der vokste sukkerproduksjonen frem fra midt på 1500-tallet og adgangen de hadde til mye større dyrkingsarealer og rikelig med brensel gjorde Gran Canaria mindre attraktiv.

 

På 1800-tallet fikk vi riktignok en svak økning i sukkerrørdyrkingen – men den rettet seg nå mot produksjon av rom.
Honningrom er også i dag en viktig salgsvare. Mest kjent er kanskje fabrikken i Arucas, nord på øya.

(Kilde)
(Kilde)
(Kilde)

 

Vinproduksjon erstatter sukker

Konkurransen med koloniene i Mellom-Amerika blir på slutten av 1500-tallet / begynnelsen av 1600-tallet for sterk for sukkerindustrien på Gran Canaria. For Tenerife og La Palma blir vinproduksjon et nytt bein å stå på, men Gran Canaria opplever etter hvert nedgangstider. Hovedavtager for vinen fra Tenerife og La Palma på denne tiden ser ut til være England.

 

 

Pirater

 

Det knutepunktet Kanariøyene etter hvert utviklet seg til mellom Europa og de nye koloniene i Sør- og Mellom-Amerika, Afrika, Asia og Oceania virket også som en magnet på pirater.

Skipene som fraktet sine verdifulle laster til Europa bunkret ofte på Kanariøyene. Her var det bytte å hente.

Selv om dette var kriminelle foretak, ble en del av disse sjørøverne nærmest helter i sitt eget land – og de utøvet pirateriet enkelte ganger med støtte av myndighetene.

På 1700-tallet dreide noen av de britiske angrepene seg da også om forsøk på å erobre øyene for Storbritannia.

Enkelte av angrepene var også koblet til kriger hvor Spania var involvert.

 

I kanariøyområdet var pirater fra de fleste europeiske stormaktene aktive. Nedenfor nevnes noen av dem. Oversikten er hentet fra spansk Wikipedia: (Kilde)

 

Franske:

Jean Fleury i 1522.

François Le Clerc angrep og brente Santa Cruz de La Palma i 1553.

Nicolas Durand de Villegagnon angrep Santa Cruz de La Palma i 1554, men denne gangen ble angrepet slått tilbake.

Jacques de Sores angrep La Palma i 1570.

Jean Capdeville raserte San Sebastián de La Gomera i 1571.

 

Engelske:

John Poole.

Francis Drake klarte ikke å innta Santa Cruz de La Palma i 1585. Han mislyktes også i angrepet på Las Palmas de Gran Canaria og prøvde etterpå å gå i land lenger sør på øya, ved Arguineguín, men ble overrasket og måtte trekke seg tilbake.

John Hawkins angrep byer sammen med Francis Drake.

William Harper angrep Lanzarote og Fuerteventura i 1593.

Walter Raleigh utførte angrep på Tenerife og Fuerteventura i 1595, og på Arrecife i 1616.

John Jennings angrep Santa Cruz de Tenerife i 1706.

Woodes Rogers mislyktes i angrepet på Santa Cruz de Tenerife i 1708.

Charles Windon angrep San Sebastián de La Gomera i 1743 og La Palma.

George av Cumberland og Berkley gikk i land ved Naos (El Hierro)i 1762.

 

Nederlandsk:

Pieter van der Does klarte ikke å invadere og brenne San Sebastián de La Gomera, men lyktes i å innta og brenne Las Palmas de Gran Canaria i 1599.

 

Berbere (Nordafrikanere):

Xabán Arraez, plyndret Betancuria på Fuerteventura i 1593.

Dogalí,med kallenavnet Turquillo, okkuperte Arrecife (Lanzarote) i 1571, plyndret, brente og fanget et stort antall øyboere.

Morato Arraez angrep Lanzarote i 1586, nådde Teguise og tok mange fanger.

Tabac Arraez og Suleiman herjet Teguise og angrep også San Sebastián de La Gomera i 1618.

 

Kanariere
Kanariøyene produserte også pirater. Følgende sjørøvere er født på øyene:

Amaro Pargo. Han ble født i San Cristóbal de La Laguna (Tenerife), og hans egentlige navn var Amaro Rodríguez Felipe y Tejera Machado, han er den mest berømte kanariske sjørøveren. I sin tid kom han til å ha samme rykte og «popularitet» som Blackbeard eller Francis Drake.​

Cabeza de PerroHundehodet»). Hans egentlige navn var Ángel García,født på Tenerife. García spesialiserte seg på skipsoverfall. Han ble henrettet i Santa Cruz de Tenerife.

Simón Romero (XVII århundre). Bedre kjent som Ali Arraez ble født i Las Palmas de Gran Canaria. Han ble tatt til fange i sin ungdom mens han fisket, solgt i Alger og engasjert i pirateri. Han kjøpte sin frihet og steg til admiral i den algeriske marinen. Berømt for sin «doble personlighet», da han, til tross for at han bl.a. herjet Kanariøyene - også ofte hjalp fangene (hovedsakelig kanariere) til å oppnå sin frihet..

 

Litt mer om piratangrepene:

Usikkerheten og frykten disse angrepene førte med seg var naturlig nok en enorm belastning for lokalbefolkningen. De hadde som oftest lite å stille opp med når det gjaldt forsvar – annet enn flukt. Om de berget livet, måtte være tilskuere til ran, ødeleggelse av hjem og nedslakting av buskap.

Mange av tettstedene på øya ble da også anlagt oppe i dalene - et stykke fra kysten - fordi en nede ved sjøen var mer utsatt for piratangrep.
Da hadde en litt tid på seg når fiendtlige skip nærmet seg.

 

Mot slutten av 1500-tallet ble behovet for et sterkere forsvar tydelig. Administrasjonssenteret Las Palmas hadde for eksempel bare fortet ute på La Isleta – fem kilometer fra byen - til å beskytte seg. Bygging av bymurer på sør- og nordsiden av byen og festningsverk ble derfor satt i gang på 1570-tallet.

De klarte å stå imot angrepet til engelskmannen Francis Drake i 1595 – men hollenderen Pieter van der Does lyktes i å innta byen fire år senere, i 1599.

 

 

1595 Sir Francis Drake – Las Palmas og intermessoet ved Arguineguin

Engelskmennene viste som nevnt også interesse for øyene.
Vel 110 år etter at Gran Canaria ble erobret av spanjolene, forsøkte Francis Drake og John Hawkins å ta Las Palmas med 27 båter og 2500 menn.

Las Palmas et lett bytte?

De var egentlig på vei til Amerika. Planen var å få kontroll over spanske områder der.
De la veien innom Kanariøyene - og antok at Las Palmas ville være et lett bytte. En av lederne - Thomas Baskerville - forsikret til og med at hans menn ville ta byen på mindre enn fire timer.

Arguineguin

Angrepet på Las Palmas mislyktes imidlertid og de forsøkte å finne et lite befolket område lenger sør på Gran Canaria hvor de kunne hvile ut og proviantere før de satte kursen mot Amerika.
Drake sendte en rekognoseringsgruppe i land ved Arguineguin for å undersøke forholdene og lete etter drikkevann.

Denne gruppen ble overrasket av en spansk patrulje på stranda ved Arguineguin og angrepet, åtte ble drept og to tatt til fange. Disse to ble avhørt og Drakes planer avslørt.
Meldinger om engelskmennenes forehavende gikk så med ilbud både til den spanske kronen og til de spanske koloniene i Amerika.
(Kilde)

Året etter, i 1596, dør Drake så av dysenteri under det mislykkede raidet mot spanske besittelser i Mellom-Amerika.

 

Keramikkdekorasjon på plaza de Las Marañuelas ved havnen i Arguineguin

To keramikkdekorasjoner på Plaza de Las Marañuelas ved havnen i Arguineguin forteller om denne tildragelsen i spansk historie.

 

1599 Pieter van der Does – Las Palmas brennes

 

Ved denne anledningen ble Las Palmas beleiret i to dager av en styrke på 6000 soldater og 74 skip. Til slutt inntok de byen etter harde og blodige kamper på ettermiddagen den 28. juni.

Inntrengerne ble værende i byen i noen dager til. I løpet av denne tiden plyndret de Santa Ana-katedralen, rådhusene, klostre og mange kirker, samt noen private hus og herskapshus.

Den 4. juli, etter å ha lidd nederlag i slaget ved El Batán, måtte nederlenderne trekke seg ut, men først brente de byen.

Mange kunstverk gikk tapt, inkludert altertavlene, alterene og maleriene i katedralen. Selve katedralen klarte seg, den var solid bygd.

Dette var det alvorligste angrepet i byens historie. (Kilde)

 

Van der Does angrep på Las Palmas i 1599 - bilde lånt fra Wikipedia.
Van der Does angrep på Las Palmas i 1599
(Bilde lånt fra Wikipedia)

 

Pieter Van der Does gikk deretter i land ved Maspalomas.
Her lot han sine døde begrave og fikk hentet nye forsyninger av vann og brensel før de dro videre mot spanske og portugisiske besittelser i Vest-Afrika for å plyndre disse.
Der døde han imidlertid – noen hevder av malaria, - andre av sår han hadde fått ved stormingen av Las Palmas.

 

 

1745 – Veneguera og El Juncal

Mellom 1727 og 1745 herjet franske og engelske sjørøvere øyene.

I 1745 angrep for eksempel en fregatt fra Liverpool bestykket med 30 kanoner – og med støtte av en korvett - den vestlige delen av det som i dag er Mogan kommune.


24 væpnede menn gikk i land ved Veneguera for å proviantere og skaffe nye forsyninger med ferskvann. En gjeter fra Aldea fikk varslet militssoldatene i Tejeda, som i ilmarsj tok seg fram til Veneguera langs de gamle fjellstiene som bare landsbybefolkningen kjente til.  

I Veneguera-dalen var piratene i ferd med å fange inn husdyr da soldatene fikk avskåret dem ved båtene, forteller historikeren og forfatteren Antonio de Béthencourt Massieu.

Inntrengerne ble jaget på flukt – en av dem ble drept, en ble såret og fire ble tatt til fange, alle irske. Blant fangene var seilskipets kaptein.
Piratenes våpen er i dag å finne i Santa María de Guía. 
(Kilde)

 

Noen måneder tidligere hadde flere skip angrepet El Juncal nord på øya (mellom Agaete og Galdar). Først etter 7 timer med artillerikamper måtte de trekke seg tilbake.

1797 Lord Nelson mister sin høyre arm

 

Admiral Horatio Nelson, den senere britiske nasjonalhelten fra Slaget ved Trafalgar, angrep i 1797 Santa Cruz de Tenerife med 7 eller 8 skip og nesten 4000 menn.

Angrepet mislyktes og under kamphandlingen ble han såret og mistet sin høyre arm.

Situasjonen var håpløs for mange av de engelske soldatene som var kommet i land – men den spanske befalhaveren, General Antonio Gutierrez viste storsinn og lot dem få forlate øya mot en lovnad om at de ikke skulle angripe øyene igjen!

Gutierrez lånte til og med engelskmennene to båter og lot dem få ta med sine våpen tilbake til skipene!

Da Nelson kom tilbake til England sendte han et takkebrev til Gutierrez for denne gesten – sammen med noe øl og engelsk ost. Gutierrez svarte med en sending med spansk vin og ost.

Nelsons takkebrev er utstilt i det spanske hærmuseet i Toledo. (Kilde)

 

«Nelson såret ved Tenerife, 24. juli 1797»  
National Maritime Museum, Greenwich, London, Greenwich Hospital Collection
Kunstner: Richard Westall  (1765–1836)
(Bildet lånt fra Wikipedia)

«Nelson såret ved Tenerife, 24. juli 1797» 
National Maritime Museum, Greenwich, London, Greenwich Hospital Collection
Kunstner: Richard Westall  (1765–1836)
(Bildet lånt fra Wikipedia)

 

 

Folketallet – Fra ca. 3 000? til 850 000

 

Svært usikre anslag

Jeg har ikke sett innbyggertall på Gran Canaria i førspansk tid, men det er sannsynlig at det har vært en del større enn det tallet som angis for Gran Canaria i 1500 dvs. etter erobringen (3000 mennesker). 
Jean de Betancourt anslo hundre år tidligere – på begynnelsen av 1400-tallet at øya kunne mønstre 10 000 våpenføre menn – og derfor var vanskelig å erobre.

Det hevdes i den spanske wikipedia-artikkelen om folketallsutviklingen på Gran Canaria at det først på 1500-tallet – noen tiår etter erobringen levde færre enn 3000 mennesker der. (Artikkelen oppgir imidlertid ikke kilder for opplysningene)
En viss nedgang er vel å forvente – etter kamphandlingene og flukten til karrigere områder oppe i fjellene som ble en del av urbefolkningen til del. Manglende tilgang til vannkildene og sult var en konsekvens av dette.
Gapet mellom disse to anslagene er imidlertid stort.  

 

Tallene må tas med en klype salt da befolkningen bodde spredt, ofte i vanskelig tilgjengelig terreng, vanlige folketellinger ble ikke gjennomført og nedtegnelser fra denne tiden er få. En del informasjon er også gått tapt i branner eller på annen måte.

Ca. 1550 skal det samlede innbyggertallet på øyene ha vært rundt 35 000.

Av disse levde rundt 8 000 på Gran Canaria, hevdes det. Øya hadde da mer enn doblet folketallet på 50 år.

Veksten skyldtes for en stor del innvandring fra Spania og Portugal – men også import av slaver fra Afrika-kysten som arbeidskraft for den ekspanderende sukkerindustrien.

 

Dronning Isabella hadde (i 1494??) lagt ned forbud mot at innbyggerne i spanske besittelser (som Kanariøyene og koloniene i Amerika) kunne benyttes som slaver. Derfor måtte slaver hentes fra andre områder. (Kilde)

 

Rundt år 1600 var tallet sunket til ca. 6 000 på grunn av epidemier, piratangrep, dårlige avlinger – og emigrasjon forårsaket av den økonomiske krisen i sukkerindustrien.

 

I 1688 var tallet for Gran Canaria økt til ca. 22 000. – Men Tenerife (ca. 50 000) og La Palma hadde til dels mye større vekst. Der hadde de lagt om til en lukrativ vinproduksjon – og det økonomiske oppsvinget førte til tilvandring av mennesker - bl.a. fra Gran Canaria. (Kilde)

 

Litt før 1800 var tallet godt og vel doblet, til ca. 49 000. Den eksplosive veksten til rundt 850 000 i nyere tid (2014) skjedde særlig fra 1940 av. (Kilde)

 

Befolkningsveksten på Gran Canaria fra 1500 til 2014

Dette diagrammet er basert på opplysningene hentet fra spansk Wikipedia (se lenger oppe).
(aug. 2021).

Hos ISTAC kan du sjekke befolkningsstatistikken for de enkelte øyene fra 1768 til i dag.

Denne PDF-artikkelen om folketallsutviklingen er også informativ lesning.

 

 

Sosiale forhold på 1600-tallet

 

Samfunnsforholdene på Kanariøyene var som i resten av Europa på 1600-tallet:

På toppen en privilegert elite bestående av adel og det øvre sjiktet innen kirken.

Under disse et stort presteskap. Det store flertall av befolkningen ellers var bønder eller landarbeidere – de aller fleste av disse eide ikke jorda de dyrket. Aller nederst befant seg slavene seg.

 

1)    Adelen

Adelen kontrollerte store jordområder og hadde den økonomiske makten gjennom sukkereksport og senere vineksport. De genererte inntektene gikk ofte til luksusvarer, oppkjøp av mer land og fromme formål som støtte til kirkebygging etc. De bosatte seg gjerne i de største byene på øyene og giftet seg innen sin sosiale gruppe – selv om de også etablerte familieallianser med borgerskapet, vanligvis av utenlandsk opprinnelse.

 

2) Kirken – skattefritak og «tiende» - nye munke- og nonne-ordener – nye kloster
Prester og munker utgjorde en stor – og voksende del av samfunnet. På 15- og 1600-tallet ble det etablert flere nye munke- og nonne-ordener beskyttet av adelen og borgerskapet (for en stor del utenlandske kjøpmenn). En rekke nye kloster ble som en følge av dette bygget på øyene.
Prestene ble fritatt fra å betale skatt – og de fikk tiende fra bøndene.

Disse midlene kom det øvre sjiktet av presteskapet til gode mens resten levde stort sett under de samme forhold som resten av befolkningen.

 

Resten av befolkningen måtte brødfø den ikke-produktive del samfunnet – noe som særlig i nedgangstider var en stor økonomisk belastning.
(Dette forklarer også noe av det som skjedde på 1800-tallet: Salg av kirkegods og bortfall av privileger for klostrene førte til at mange av disse ble nedlagt.)

 

3)    Resten av befolkningen:

Borgerskapet
Hovedsakelig utlendinger knyttet til eksport og salg av sukker, vin og importvarer.
Høy sosial og økonomisk status og nært forhold til adelen.

Bønder
De utgjorde mer enn 80 prosent av befolkningen. De fleste var dagarbeidere, prisgitt usikkerheten knyttet til dårlige innhøstninger, sult, epidemier etc.

Håndverkere
De var en liten gruppe. Industri var nesten fraværende på øyene – og det store flertall av befolkningen var fattige og måtte klare seg selv på dette området.
En del tønnemakere, smeder og snekkere var det arbeid for. Disse bosatte seg oftest i byene.

Et lavstatussjikt
Her befant følgende seg – bødler, slaktere, jordmødre (!??), landstrykere og tiggere.
Når det gjaldt de sistnevnte, økte eller minket antallet alt etter de økonomiske konjunkturene (Kilde)

Slaver
Deres betydning var stor i sukkerindustrien. Ettersom innbyggerne på Kanariøyene var spanske borgere, kunne ikke urinnvånerne benyttes som slaver. Disse ble i stedet tatt gjennom raid på Afrika-kysten.
Da sukkerindustrien møtte veggen, forsvant også mye av behovet for denne arbeidskraften. Antallet ble kraftig redusert og de blandet seg etter hvert med resten av befolkningen. (Kilde)

 

Analfabetisme og liten grad av industrialisering

Denne samfunnsinndelingen holdt seg lenger her enn i resten av Europa fordi øyenes inntekter i stor grad baserte seg på dyrking og etter hvert eksport av jordbruksprodukter. De merket lite til industrialiseringen på 1800- og det tidlige1900-tallet.
Større forandringer kom først med (den sene) framveksten av et allment skolesystem som ga hele befolkningen lese- og skriveferdigheter - og med turistindustrien fra midt på 1900-tallet.

I dag har Gran Canaria et topp moderne skolesystem og eget universitet (opprettet i Las Palmas i 1989), - men for mindre enn 100 år siden var analfabetisme fremdeles et problem.

Allmennopplæringsloven av 1970 er egentlig den første loven som regulerer hele utdanningssystemet, fra førskole til universitetsutdanning.



1700-tallet - Nedgangstider i jordbruket

 

Etter sammenbruddet i sukkerindustrien og deretter nedgangstid for vinproduksjonen på de vestlige øyene, var de økonomiske forholdene dårlige.

Eksporten hadde i stor grad rettet seg mot det spanske fastlandet og andre europeiske land. Havnene i Flandern og Genova hadde her vært viktige.

En skulle tro at koloniene i Sør- og Mellom-Amerika kunne være et attraktivt marked – men handelen med disse ble kontrollert og styrt av kongemakten gjennom såkalte Casas de contratación i over to hundre år etter erobringen.

 

Det foregikk riktignok likevel en viss ulovlig handel mellom Kanariøyene og de amerikanske områdene på 1500 og 1600-tallet også. Vin, eddik, tørket frukt og fruktkonserver ble sendt til koloniene – og kakao, tobakk, brasiltre og møbler ble importert. (Kilde)

 

1718

 

I 1718 kom en kongelig forordning som liberaliserte handelen med koloniene i Amerika. Nå ble det enklere å handle «lovlig» med disse områdene.

 

En av grunnene til liberaliseringen av denne handelstrafikken var vel behovet for å bygge opp en base av lojale spanske innbyggere i de nye koloniene i Sør- og Mellom-Amerika. Dette for å motstå forsøk fra andre europeiske stormakter på å overta de spanske besittelsene.

 

Den spanske stat prøvde derfor på flere måter å øke utvandringen av spanske familier til disse områdene. En av de mer spesielle var «Tributo de sangre».

 

 

«Tributo de sangre» (≈ Blodskatt)

 

Fra 1574 av ble utvandring fra Kanariøyene til Amerika forbudt. Jordeierne hadde behov for arbeidskraften og fryktet avfolkning av øyene.

Med nedgangstidene i jordbruket på slutten av 1600-tallet og 1700-tallet – og en voksende befolkning forandret situasjonen seg. Det var ikke arbeid til alle!
Nå var behovet for folk i koloniene stort. Dette ble nedfelt i den kongelige forordningen i 1718:

For hvert hundre tonn med varer som ble utskipet til de amerikanske besittelsene forpliktet selskapet seg til å frakte et visst antall kanariske familier til disse. Denne praksisen startet allerede i 1684 da de første 97 familiene ble brakt fra Kanariøyene til det som i dag er Den dominikanske republikk. (Kilde)

 

I nedgangstider var det ikke vanskelig å skaffe nok familier – utsiktene til jord og bedre økonomi i koloniene fristet fattige og sultende kanariere og var også en utvei for kvinner som hadde fått barn utenfor ekteskap.

Stort sett var det flere som emigrerte enn det som forordningen krevde – og når det ikke var nok familier til å oppfylle påbudet ble det mulig for selskapet å kjøpe seg fri fra kravet.

(Denne forordningen ble avskaffet i 1778.)

 

Opprøret i Agüimes samme år (1718) forteller litt om forholdene på denne tiden:

 

 

Bondeopprøret i Agüimes i 1718

Faksimile - detalj av oppslag i museet i Agüimes - bondeopprøret i 1718.I 1718 solgte den spanske kongemakta jordområder i dette distriktet til rikmannen Fransisco Amoreto. Deler av dette var imidlertid jord som innbyggerne i Agüimes selv hadde dyrket opp og levde av – riktignok i det skjulte og uten at de hadde kongens tillatelse til det.

Raseriet og opptøyene som fulgte - førte til at den kanariske stattholderen på Tenerife grep inn. Lederne for bondeoppstanden ble arrestert og straffedømt.

Bøndene reiste seg imidlertid på nytt. De gikk mot Las Palmas med våpen i hånd. Etter to dager med tumulter der, samlet de seg i Telde
Dit kom budbringere fra stattholderen med lovnader om benådning av anførerne hvis bøndene vendte tilbake til sine hjemsteder. Dette roet gemyttene.

Deretter ble det inngått et forlik: Bøndene fikk kjøpe sine egne jorder.

 

 

Emigrasjon og immigrasjon

De vestindiske øyene
Kart lånt fra Wikipedia
De vestindiske øyene
Kart lånt fra Wikipedia

Sør- og Mellom-Amerika var som nevnt en utvei for mange i Agüimesområdet og ellers på Kanariøyene.
I vanskelige tider, enten det var på grunn av hungersnød, tørke, mangel på arbeid – eller for å unnslippe militærtjenesten - dro mange av de dårligst stilte til Cuba, Puerto Rico, USA, Venezuela eller Argentina.
Det er også i dag nokså vanlig for en familie å ha slektninger både i Sør- og Mellom-Amerika, USA, Spania og på Kanariøyene. Gode venner av oss har for eksempel foreldre i Madrid, bror med familie i Florida, andre søsken på Cuba, - personer som de jevnlig har kontakt med i sosiale medier – og som de ved anledning også besøker eller får besøk av.


Migrasjonen kan også gå motsatt vei når den økonomiske situasjonen tilsier det. I dag øker folketallet i Agüimes pga turismen – og industriområdet ved kysten «la zona industrial de Arinaga» bidrar også med nye arbeidsplasser.

Sør-Amerika
Kart lånt fra Wikipedia
Sør-Amerika
Kart lånt fra Wikipedia

 

Følgende oversikt over forholdene i San Bartolomé-kommunen sør på øya er ganske beskrivende for samfunnsforholdene på 16- 17- og 1800-tallet:

 

Én familie eide 37% av hele kommunen San Bartolomé

 

På 1600 og 1700-tallet kom smått om senn flere mennesker tilbake til Maspalomasområdet. Den generelle befolkningsveksten på øya førte til behov for nye beitemarker og mer dyrkbar jord. Folk tok seg derfor til rette og slo seg ned uten kongelig godkjenning.

I 1624 ble Simón Lorenzo Acosta («el regidor de la isla») tildelt distriktet av øyrådet på Gran Canaria (“el Cabildo”). Han solgte det seks år senere, i 1630 til brødrene Baltasar og Juan Pérez de Villanueva. Dette kjøpet ble imidlertid annullert i 1635 da Luís Henríquez, en representant for den spanske kongen kom på besøk.

 

I 1680, over 40 år senere ordnet det seg - Mateo Pérez de Villanueva, arvingen til brødrene Pérez de Villanueva fikk kontroll over området gjennom et kongelig pantebrev («una Cédula del Rey») fra Carlos II.

 

Carlos II - bilde lånt fra Wikipedia
Carlos II - bilde lånt fra Wikipedia

Fra 1680 kunne altså familien utnytte Maspalomasområdet på lovlig vis. Eiendommen strakte seg nordover retning Fataga og Ayagaures og inkluderte Charca-området og vannet i Fatagadalen.

Tidlig på 1700-tallet ble Maspalomasgodset innlemmet i eiendommene til Amoreto-familien. De eide fra før Arguineguinområdet, Juan Grande-godset og Amarga, - og ble nå den største landeieren sør på Gran Canaria.

 

1785
Neste trinn var et gunstig giftemål. Amoreto-arvingen Doña María Luisa Amoreto giftet seg med don Fernando Bruno del Castillo – og med ham fulgte en grevetittel: Conde de la Vega Grande de Guadalupe.

 

El Condado (grevskapet) de la Vega Grande
Fra da av var greven eneveldig her. Han bestemte hvem som kunne bosette seg i området. Han kunne for eksempel påby at ingen andre enn grevens arbeidere fikk oppholde seg der.

Gjennom dette var Maspalomas historie knyttet tett opp mot El Conde de la Vega Grande, ja ikke bare Maspalomas – men hele kommunen San Bartolome de Tirajana. Denne adelsfamilien eide jo nesten 33 prosent av San Bartolome. En andel som de økte til 37 prosent på 1900-tallet!

Fram til begynnelsen av 1960-tallet var de store eiendommene her i sør så å si utelukkende brukt til jordbruk og fedrift.

 

1815-1816 - Nye kommuner

 

Befolkningsvekst fører til nye kommuner.
Tejeda mister den sørlige delen, dagens Mogan - og dermed tilgangen til havet. Agüimes fradeles et nordøstlig område som får navnet Ingenio.

 

 

 

1837 - Kirken mister jordeiendommer

Biskopene, den katolske kirken og klostrene i Spania var dårlige jordeiere. Dette gikk ut over matvareproduksjonen i Spania.
Det er blitt hevdet at de levde svært godt av å forpakte bort de store områdene de hadde blitt gitt opp gjennom hundreårene, både av kongemakten og gjennom testamentariske gaver som bl.a. skulle sikre de avdøde et godt liv i det hinsidige.

Jordbruket forfalt.
I tillegg kom statens behov for penger. Inntektene for resalg av jorda ville komme godt med.
Under Statsminister Mendizábal konfiskerte derfor den spanske staten i 1837 mye av kirkegodset. Det førte i neste omgang til at mange av de gamle klostrene ble lagt ned og senere revet. Inntektene de hadde levd av forsvant.

Juan Álvarez Mendizábal

Juan Álvarez Mendizábal
(Bildet er lånt fra Wikipedia)

 

Den som har mye, får mer

En annen konsekvens viste seg også ganske raskt: De største verdslige jordeierne fikk hånd om enda mye større områder!
Gjennom det store eiendomssalget som fulgte sank prisene, - det var mye jord på markedet.
De som organiserte salget, solgte større områder under ett – og da var det de velstående godseierne som hadde penger og kunne kjøpe.
Salget førte altså til en ny konsentrasjon av eiendom – hos de som hadde mest fra før.

Dette var også tilfelle i Agüimes.
Både kirkens/biskopens eiendommer og jordstykkene til dominikanerklosteret ble statlig eiendom. Denne jorden ble i sin tur kjøpt opp av velstående familier.
(Kilde)

 

1855 - Offentlig jord konfiskeres – og privatiseres

«Desamortización de Madoz»
Denne gang ble mye jord som tilhørte kommunene solgt - pluss mer kirkegods.
Kjøperne var også denne gang for en stor del de rikeste – ofte personer som bodde i byene.
Nord-Spania var et unntak – her var de solgte jordstykkene mindre og flere vanlige bønder hadde råd til å kjøpe. Her førte dette salget til framvekst av en ny middelklasse.

Som en konsekvens av dette salget mistet mange små bønder muligheten til å la husdyrene sine beite på offentlig grunn. Tilgangen til brensel forsvant også når skogområdene ble privatiserte.
De mistet ganske enkelt livsgrunnlaget sitt.
Stor nød og en utvandring til Sør- og Mellom-Amerika fulgte. Mange søkte også inn til industriarbeidsplasser i byene.

Pascual Madoz i 1873
Detalj av oljemaleri. Kunstner: José Nin y Tudó
(Bilde lånt fra Wikipedia)

Pascual Madoz i 1873

Detalj av oljemaleri. Kunstner: José Nin y Tudó
(Bilde lånt fra Wikipedia)

 

Agüimes

Denne perioden midt på 1800-tallet fikk slik store konsekvenser for småbøndene i Agüimes og andre steder på Gran Canaria.
Livsgrunnlaget var borte, andre eide jorda.
Ca 85 % av befolkningen var analfabeter, de kunne ikke lese og skrive – og var slik prisgitt de som kunne. De gjennomlevde en periode med sult (1847) og store sykdomsutbrudd: gulfeber, kopper og kolera. Også i Agüimes valgte da mange av de yngre å dra til Cuba, Puerto Rico eller en av republikkene i Sør-Amerika.

 

Oppsving i jordbruket

På slutten av 1800-tallet – og særlig på 1900-tallet førte etterspørselen etter tomater og lignende både nasjonalt og ellers i Europa til et oppsving i jordbruket. Store områder ble tatt i bruk – først til frilandsdyrking (tomater) – og senere i drivhus (tomater, agurk, gulerøtter, paprika, blomster etc). (Mer om dette nedenfor)

 

Industriell vekst

Historisk sett har kommunen en tradisjon for industri. De kunne bygge på kunnskap og erfaring fra sukkerproduksjonen, olivenmøllene, kornmøllene, knuseverkene, kalkproduksjonen, avsaltingsanleggene og vanningssystemene de utviklet.
I nyere tid har beliggenheten ved den nye motorveien mot sør og nærheten til flyplassen vært gunstige faktorer for industriell utvikling. (Se:
«el polígono industrial de Arinaga»)

 

Stagnasjon og ny vekst

Siste del av 1900-tallet gjennomlevde området en stagnasjon som fikk media til å omtale de tre kommunene i sørøst som «el triángulo de la pobreza» (fattigdommens triangel).
I dag betegnes imidlertid regionen – og spesielt Agüimes som en utviklingsmodell med industri, turisme og kulturtilbud.

 

1856 - El Mercado (Markedshallen) de Vegueta -

Markedshallen i Vegueta, like ved Santa Ana skriver seg fra 1856 - selv om den ikke ble offisielt åpnet før i 1858. Den er også den første av sitt slag på Kanariøyene.
På midten av attenhundretallet skal byen ha opplevd alvorlige problemer med forsyninger / varetilgang og dette skal ha vært bakgrunnen for byggingen av hallen. Det var behov for et sted hvor kjøp og salg kunne foregå i ordnete former.

Bildet av El Mercado de Vegueta er lånt fra Wikipedia

Bildet over av El Mercado de Vegueta er lånt fra Wikipedia

 

1883 - 1903 Litt havnehistorie: Kull og tomater

Til langt ut på 1800-tallet manglet Las Palmas en skikkelig havn,
Gandobukta nede ved dagens flyplass bød på bedre beskyttelse mot uvær.

På denne tiden førte en økning i skipstrafikken til ønske om bedre og tryggere havneforhold. Dampskip muliggjorde en raskere og mer pålitelig kommunikasjon - og faste ruteplaner for seilingene ble etablert.
Gran Canaria lå gunstig plassert og ble en viktig bunkrings- og forsyningshavn ikke bare for seilinger til - og rundt Afrikakysten - men også for transatlantiske ruter.


1883-1903

Byggingen av kaianlegget Puerto de la Luz i bukta ved La Isleta startet i 1883 etter en tids planlegging. Sentrale i arbeidet var arkitekten Juan León y Castillo og hans bror  Fernando de León y Castillo.

Juan, arkitekten, var ansvarlig for planlegging, overvåking og gjennomføring av havneprosjektet.
Fernando var politikeren med kontakter på høyt nivå i Spania, han hadde sentrale politiske verv på ministernivå i Madrid i flere omganger fra 1874 til 1887 før han fra 1887 til sin død i 1918 var spansk ambassadør i Frankrike.


Kull

Britene hadde stor interesse av Puerto de La Luz som bunkringshavn for skip til koloniene sine.
Sikre kulleveranser var av avgjørende betydning for denne trafikken - og en viktig faktor for at engelskmennene gikk tungt inn i finansiering og bygging av havna.

"Swanston and Company" fikk kontrakten - og utførte kaiarbeidene i årene 1883-1903. - Men andre engelske og skotske selskap så også muligheter her og ble førende bl. a. innen kulleveranser og transport. - Mesteparten av kullet kom på denne tiden fra Wales og fra Durham i Nordengland.

Den britiske konsulen øyene formulerte det slik:

"Five major companies are currently operating. The entire coal handling business in the Port remains in the hands of British companies"

Las Palmas - Puerto de La Luz i 1895 (kart lånt fra Wikipedia)

Puerto de La Luz i 1895 (Wikipedia)

 

Bananer og tomater - Oppgangstid

Dette ble viktig for kanarisk produksjon av jordbruksvarer:
Rederiene som brakte kull til bunkringslagrene på Kanariøyene kunne kutte fraktkostnadene ved å ta med populære "nye" jordbruksvarer som bananer og tomater  til konsumentene i Storbritannia på returen.

Dette førte til en oppblomstring av handel mellom Storbritannia og Kanariøyene - en oppgangstid som varte til første verdenskrig brøt ut og verdenshandelen fikk en knekk som ikke tok seg opp igjen før mot slutten av 1930-årene - men da var kull i ferd med å bli faset ut til fordel for flytende drivstoff som olje og diesel.

 

 

Fra 1890-årene – tomatdyrking utviklet seg til en viktig industri 

Tomatkasser

 

Rederiene som på slutten av attenhundretallet brakte kull til bunkringslagrene på Kanariøyene kunne som nevnt kutte fraktkostnadene ved å ta med populære "nye" jordbruksvarer som bananer og tomater til konsumentene i Storbritannia på returen.

Dette skapte mange nye arbeidsplasser – men bare for deler av året.

 

1900-1960 – «Las mudas» - Sesongarbeid i tomatindustrien

 

"Las mudas"
I september ble arbeiderne ble vanligvis fraktet fra hjemstedet sitt i lastebiler eid av selskapet. Mange familier tok med seg både husdyra (geiter, sauer griser og hunder) - og personlige eiendeler. Denne flyttingen gikk under navnet "las mudas".

Dette var en vanlig foreteelse fra 1900 til 1960 - og gjenspeiler det store behovet for arbeidskraft i tomatindustrien - men det forteller også litt om mangel på annet arbeid i jordbruket på Gran Canaria.

Arbeiderne tilbrakte fra 6 til 10 måneder på tomatmarkene, litt avhengig av vekst- og innhøstingssesongens lengde. Der bodde de i enkle skur eller husrom som ble stilt til rådighet for dem så lenge arbeidet varte. Deretter vendte de tilbake til hjemstedet.

Fra 1960 av ble det vanligere med faste bosetninger, nye industrier vokste fram, produksjonsselskapene bygde hus for arbeiderne - og en del bygde sine egne hus.
Dette ble da slutten på folkeforflytningen "las mudas".

(Kilde: Museo de la Zafra)

 

Rundt 1900 - Arguineguin og tunfiskens betydning
(Kilde: pesca en red)

Arguineguins historie er i nyere tid knyttet til havet og fangst av tunfisk. Denne pelagiske arten er kanskje den som har hatt størst betydning for økonomien her sør på øya.

På slutten av attenhundretallet utviklet denne næringen seg positivt for Arguineguin. Når de små dampbåtene med sine fangster kom til havna med ulende sirener ble det et yrende liv blant sjømenn, fiskere, muldyrdrivere og gjetere på den store Arguineguinstranda.
Fisk og andre varer ble lastet og losset.
Etter ilandbringing til lagerhusene og pakking der, ble fisken oppbevart sammen med kasser med tomater og bananer, klar for utskiping.

Arguineguin - fiskebåter

Arguineguin. - Fra fiskehavna, - før turismen gjorde sitt inntog.
Takk til Pedro Suárez Sosa og Los Marinos for lån av bildet.

 

Tunfisken var det produktet som hadde størst betydning for Arguineguinområdets velstandsøkning. Salgsverdien til denne blå skapningen skapte en økonomisk revolusjon her.

 

Havneområdet i Arguineguin.

Oversiktsbilde som viser dagens havneområde.

 Tunfisk

Illustrasjon lånt fra Wikipedia. Les mer: Eng. Wikipedia.


Tunfiskens vandringsmønster forbi sørspissen av øya trakk til seg fiskere både fra området og andre steder. Næringen utviklet seg fra selvberging til en av de viktigste motorene i økonomien her tidlig på nittenhundretallet. Dette førte blant annet til etablering av to fabrikker for innsalting av fisk.

Med fremveksten av turismen fra 1960-tallet ble fiskeriene mindre viktige – men kjærligheten til havet, og innsatsen til fiskerforeningen i Arguineguin har opprettholdt denne næringen. – I dag en viktig del av byens og innbyggernes karakter! (Kilde: pesca en red)

 

 

1930/31

I 1930/31 begynte man å bygge flyplassen ved Gandobukta. - Og i 1933 foretok man den første flyvningen med passasjerer. 
I 1935 åpnet en så ruten Madrid-Kanariøyene

Kart over Gran Canaria. OpenStreetMap

Kart lånt fra OpenStreetMap. Les mer om rettigheter ...

 

1935
Franco blir utnevnt til generalstabssjef, men da en folkefrontregjering overtar makten i Spania blir han sendt bort fra landet og gjort til guvernør på Kanariøyene.
Her blir forberedelsene til den spanske borgerkrigen (1936-39) gjort. Fra 1937 gir han seg selv diktatoriske fullmakter. Hans regime ble i etterkrigstiden sterkt kritisert i mange internasjonale fora.

 

1936 - Borgerkrigen – Francisco Franco - Diktatur 

18. juli 1936 avsatte Francisco Franco («Capitán General» på Kanariøyene) den sivile guvernøren i Las Palmas og tok kontroll over flyplassen ved Gandobukta.

På Trianasiden i Las Palmas ligger Hotel Madrid hvor Franco finpusset kupplanene like før han startet den spanske borgerkrigen. Det hevdes for øvrig at han dro herfra uten å betale regningen for oppholdet.
(Hotellet føles som en tidskapsel fra 1930-åra. Svært lite er forandret. - En overnatting her med påfølgende frokost i de museale caférommene i førsteetasjen er et minne for livet. Anbefales!)

For å unngå veiangrep blir han fraktet fra Las Palmas til Gandoflyplassen sjøveien – med slepebåten «España Dos».

Han flyr så fra Gando til Casablanca i Nord-Afrika hvor han overnatter – før han neste morgen tar kontroll over den afrikanske del av den spanske hæren – og med det starter den spanske borgerkrigen.

Resultat:
Mellom 500 000 og 1 000 000 døde, ødelagte byer, et totalitært styre – og et Spania som trenger flere ti-år på å gjenreise økonomien.

Hotel Madrid i Las Palmas

 

1939 – 1945

Spania deltar ikke som krigførende nasjon under den andre verdenskrigen.

 

1957 - De første flybårne charter-turistene

Ved juletider i 1957 landet et fly fra det svenske flyselskapet TSA (Transair Sweden) på Gandoflyplassen.
Ombord var de første 54 charter-turistene som kom til øya med fly.

 

 

1960 – Maspalomas – NASA og Romfart

Apollo 11 og Maspalomas

NASA etablerte seg faktisk før de første turistene her i Maspalomasområdet.

Som svar på det sovjetiske Sputnikprogrammet startet USA på slutten av 1950-tallet sitt eget arbeid for å utforske rommet.
Under Kennedy ble det formulert et mål om å landsette et menneske på månen før 1970.


En viktig del av romprogrammet besto i å bygge et nettverk av kommunikasjonsstasjoner kloden rundt. Her pekte Maspalomas seg ut som et særdeles gunstig sted, både på grunn av lokaliseringen og antallet skyfrie døgn i året.

18. mars 1960 ble derfor en samarbeidsavtale med Spania undertegnet. Kommunikasjonsstasjonen på Maspalomas skulle være et bindeledd mellom mellom kontrollsenteret i Houston og astronautene. Alt samme år formidlet det spanske telefonselskapet informasjon i forbindelse med ferdene i Mercuryprogrammet.

 

Installasjonene på Gran Canaria spilte en viktig rolle for NASA og månelandingen i 1969. Som takk var Gran Canaria det første europeiske stedet de tre månefarerne Armstrong, Aldrin og Collins besøkte etter ferden. Hit kom de den 4. oktober samme år. 

 

En viss kulturkollisjon var det nok mellom høyteknologien og de få menneskene som levde i denne ørkenaktige delen av Gran Canaria på den tiden – de fleste var landarbeidere som ble lønnet per dag – og som bare oppholdt seg her med familien i den delen av året det var arbeid for dem. De var en del av «las mudas» - det spesielle sesongarbeidet som var karakteristisk for tomatproduksjonen på Gran Canaria.

Ingeniørene ble en del av lokalsamfunnet og deltok blant annet i festlighetene den 5. og 6. januar (spansk julefeiring) utkledde som «los tres reyes magos» (de hellige tre konger / de tre vise menn).

 

 

1961 – Maspalomas - Idékonkurransen

Til å begynne med var Las Palmas målet for charter-turistene. De store jordeiendommene knyttet til Vega Grande grevskapet ble fram til begynnelsen av 60-tallet så å si utelukkende brukt til jordbruk og fedrift.

 

El Condado (grevskapet) de la Vega Grande

Få mennesker levde her og kommunikasjon var vanskelig, det eksisterte nesten ikke brukbare veier.

I 1961 forandret tingene seg. Greven utlyste en idékonkurranse: «Concurso Internacional Maspalomas Costa Canaria» hvor formålet var å se hvordan man kunne utvikle området med tanke på turisme.
Et fransk selskap, Societé Pour L´Etude Tecnique d´Amenagements Planifiés (S.E.T.A.P.), vant denne, da deres bidrag ble vurdert til å være det mest miljøvennlige.

 

Miljøvennlig og miljøvennlig – I løpet av svært kort tid ble ganske store områder av Maspalomas urbanisert. Sanddynene og La Charca ble likevel beskyttet og i dag jobbes det aktivt for å ta vare på det opprinnelige her – til glede for de mange millionene som besøker stedet.

Dersom du vil vite mer om «El Condado de la Vega Grande» kan du besøke Finca Condal noen kilometer øst for Playa del Inglés.

Svenske turister var først ute – San Augustin-området ble for dem et vanlig reisemål.

 

Maspalomas og Playa del Inglés sto for vel 21 millioner overnattinger alene i 2017.
De fleste turistene kom fra Tyskland (vel 6 millioner overnattinger) og Storbritannia (nesten 3,5 millioner døgn).
(kilde).

Hotell Riu Palace Maspalomas sett fra sjøsiden

Hotell Riu Palace Maspalomas sett fra sjøsiden

 

1967

Puerto Rico var også et tidlig turistområde: Den første byplanen for et turistmål på Mogankysten ble godkjent i desember 1967.
Puerto de Mogan ble bygget ut noe senere. (De hadde ti år tidligere (1957) fått sin første veiforbindelse østover, til Arguineguin, og med det en veiforbindelse langs østkysten til Las Palmas.

 

 

 

 

1975 - Franco dør
General Franco dør. Han etterfølges av Kong Juan Carlos og Spania utvikler seg til et moderne demokrati.

 

1983 - Frie valg

De første frie valg etter diktaturet finner sted.

 

1986
Spania blir medlem av den Europeiske Union.
Dette innebærer gunstige ordninger for Gran Canaria som utkant og utviklingsområde.

EUs medlemsland 
(Kart lånt fra Wikipedia aug. 2021)

EUs medlemsland
(Kart lånt fra Wikipedia aug. 2021)

 

2000 - 12 millioner turister
Kanariøyene mottar rundt 12 millioner turister - to millioner av disse kommer fra fastlands-Spania. Inntektene fra disse beløper seg til vel 32 milliarder norske kroner.

2018 - Oppgangstid
På grunn av problemer i Hellas, uroligheter i Tyrkia, i andre land i Midtøsten og i Nordafrikanske stater fremstår Kanariøyene som en forholdsvis trygg og rolig del av verden. Turismen blomstrer, byggeaktiviteten er stor og den nærmeste fremtiden ser nokså lys ut for øyene.

2020/21 - Coronapandemien
Coronapandemien skaper store problemer for øyene – og resten av verden.
Konsekvensene ser vi først når denne er over, men så snart en effektiv vaksine er klar, vil nok mange på nytt velge dette reisemålet.

 

 

Opprørt hav - en strand i Mogan kommune.

Opprørt hav - en strand i Mogan kommune.

 

 

Gran Canarias historie: Del 1 (1100 f.Kr. – 300 e.Kr.)

Gran Canarias historie: Del 2 (300 e. Kr – 1483)

Gran Canarias historie: Del 3 (1483 – 2021)

 

 

 

 

 

Noen kilder:

(De fleste er lenket inn i teksten)

 

Canario (Aborigen)
Guanches
Omniatlas
Pre-colonial times
Academic
Nicoloso da Recco
Aborigenes canarios
GeVic
NB!
Tamarco (klesplagg)
Juba II
Harimaguadas
Lancelotto Malocello
Erobringen (Spansk tekst)
Alfredo Mederos Martin
Ajodar - Tasartico (Humberto Peréz)
Gandotårnet (Festningsverk)
Erobringen (spanske sider)
Guayarmina
Pirater (spanske sider)
La Gesta del Batán
Conquista de Canarias
Tributo de sangre

Historia de la educación
Historia de Canarias
Agüimes historia
Agüimes 1718
Maspalomas - historia

Folketall Istac

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gran Canaria Div. info

Steder


Kart
Avokado
Den norske skolen

Dyr og insekter NY

Flyplassen NY

Historie

Hoteller

Jardin Botanico

Julekrybber

 

Kamel

Kongepalme

Landbruk

Langtidsferie

Leiebil

Mango
Mat

Museer

 

Planteliv

Reiseselskaper

Rundtur GC

Sjømannskirken

Vann

Vær

Webkamera

 

 

Agüimes NY
Amadores

Arguineguin
Arinaga
Artenara

Ayagaures

Cenobio de Valeron NY

Cuatro Puertas

El Pajar
Galdar NY

Guayadeque NY
Ingenio
NY
Las Palmas



Maspalomas
Mogan
NY
Puerto Rico
Puerto de Mogan NY
Roque Nublo NY

San Bartolome

San Nicolas

Santa Lucia

Tejeda

Veneguera

Linker

Start

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gamle indeks-sider

 

 

All pictures
©
Geir Neverdal
unless otherwise specified

 

www.otta2000.com
www.grancanaria2000.com
www.links4students.com
www.norwegen1.com

Geir Neverdal
 (Cand. philol./Lektor)

 

Jeg har selvsagt ingen kontroll med innholdet på de sidene som det linkes til - men forsøker så langt som mulig å velge seriøse og nyttige nettsteder. Internettet er imidlertid i stadig forandring, av og til overtar enkeltpersoner og "bedrifter" i nettets "gråsone" nettadresser som tidligere har vist til nyttige og informative sider. Det forekommer dessverre også at nettsider blir "hacket" og får forandret innhold.  Dersom du finner feil - eller om noen av lenkene her skulle peke til tvilsomme sider, vil jeg gjerne få tilbakemelding slik at jeg kan rette dette opp. Jeg minner videre om at dette er en gratistjeneste og at jeg selvsagt ikke kan ta noe ansvar for konsekvenser av mulige feil som måtte finnes på disse sidene eller de sidene det linkes til. Vær generelt kritisk til all informasjon du finner på Internett - og sjekk også med andre kilder dersom det er noe som er viktig for deg.