|
Historie – Del 3
Fra 1483 til i dag
Maleriet viser dåp av
kanariere etter erobringen i 1483
Bildet er lånt fra Wikipedia
(Melania Brito Clavijo)
(Denne
siden oppdateres automatisk en gang i minuttet)
Gran
Canarias historie: Del 1 (1100 f.Kr. – 300
e.Kr.)
Gran
Canarias historie: Del 2 (300 e. Kr – 1483)
Gran Canarias historie: Del 3 (1483 – 2021)
Etter erobringen
Etter
1483 var Gáldar sentrum for et av de tre forvaltningsområdene
øya ble delt i. Formålet var her å fordele de erobrede områdene,
vanningsrettigheter etc.
Stedet fikk status som «Villa»
(dvs. bystatus) og egen «Alcalde»
– og på grunn av det fruktbare omlandet tiltrakk stedet seg et stort antall
bosettere.
Navnet var nå «Villa de
Santiago de Agáldar», kort: «Gáldar».
God tilgang på vann og fruktbar
jord gjorde Galdarområdet velstående – særlig
takket være sukkerproduksjon og utskipingshavnene Sardina
og La Caleta. Opprettelsen av et fransiskanerkloster
i Gáldar i 1520 gjorde også byen attraktiv – og
førte til at mange familier bosatte seg der.
DNA
Dagens kanariere
har en ganske stor del av sitt DNA felles med urinnvånerne, men den
overveiende delen av dette skriver seg fra kvinnene. Den mannlige DNA-delen
er i stor grad spansk. Dette er kanskje som forventet, da de fleste
spanjolene i den første tiden var menn, dvs. soldater som hadde erobret
Gran Canaria og som så dannet familier med øyas kvinner.
Ny
fordeling av vannkilder og jord
Med erobrerne kom etter 1483 også ny
fordeling av vannkilder og jord til spanske adelsfamilier og til den
katolske kirken - noe som førte til turbulente tider i århundrene etterpå. (Kilde)
Den som kontrollerte vannkildene
satt også med stor makt på øya.
Lagdeling av samfunnet
Det utviklet seg et lagdelt samfunn
der de kastiljanske erobrerne som hadde finansiert annekteringen
satt på toppen. De kontrollerte vannkildene og de beste landområdene.
Deretter fulgte europeiske handelsmenn som slo seg ned på øya og kanariske
familier som hadde støttet spanjolene under invasjonen. I disse
familiene ble det gjerne inngått giftermål med de nye makthaverne.
(Tenesor Semidans datter Guayarmina
giftet seg for eksempel med conquistadoren Miguel de Trejo
Carvajal, og bosatte seg i Gáldar.)
Under dem befant seg de kanarierne som hadde konvertert til
katolisismen og tilpasset seg det nye regimet – sammen med noen grupper med
sefardiske jøder
(de ble utvist fra Spania i 1492) og maurere (som også ble
fordrevet fra Spania på slutten av 1400-tallet). Noen av disse emigrerte
til Kanariøyene.
Aller nederst befant slavene seg og de kanarierne som trakk seg
tilbake til de mest ugjestmilde fjellområdene og forsøkte å dyrke sin
egen tro og opprettholde sitt gamle levevis der.
(Kilde)
1478 Las Palmas grunnlegges
Offisielt ble Las Palmas grunnlagt
24 juni 1478. Fem år senere var erobringen av øya fullført og byen ble med
tiden stadig viktigere.
Luis Marquells kart fra viser Las Palmas 300 år senere
(1792)
Vegueta- og Triana-områdene
utgjør byens sentrum.
Kartet er lånt fra Wikipedia
1485 Bispesetet
flyttes til Las Palmas
Bare to år etter erobringen flyttes
bispesetet fra Lanzarote til Las Palmas.
Dette gjenspeiler vel også den
betydning kirken hadde spilt under kampene de foregående årene – og den
rolle den var forventet å skulle spille videre i arbeidet med å
gjøre gode (spanske og katolske) undersåtter av de gjenstridige
kanarierne.
Like etter, i 1487, starter
byggingen av Santa Ana-katedralen – et sentralt element i den
katolske kirkens infrastruktur på øya. Den første byggeperioden varer fram
til 1570 da mangel på penger stanser arbeidet.
Vel to hundre år senere, i 1781 tas dette opp igjen og har siden pågått mer
eller mindre sammenhengende fram til i dag.
1487 Agüimesområdet gis til den katolske kirken
Kommunesenteret Agüimes er anlagt over et gammelt urinnvånerbosted. Det
skal ha vært nært knyttet til bosetningene i Guayadequedalen. (kilde)
I 1491, bare 8 år etter okkupasjonen av øya, startet byggingen av dagens
by. 13 kastiljanske familier
etablerte seg her.
Stedet ble allerede 20 januar i 1487 gitt til den katolske biskopen
(og hans etterfølgere i stillingen) – en takk for den støtten han og den
katolske kirken hadde bidratt med under erobringen av Gran Canaria.
Agüimeskommunen strakte seg fra sjøen og inn mot toppen av øya. Sørover til barranco de Balos (halvveis
til Vecindario) – og nordover retning Telde. Dvs. omtrent dagens kommune – pluss nabokommunen
Ingenio
Biskopens makt
var absolutt. Han kunne forpakte bort jord, fastsette og innkreve leie og
andre avgifter, utnevne borgermestere og avsi dommer.
Kart lånt fra OpenStreetMap
© OpenStreetMaps-bidragsytere.
Før 1816 var
Ingenio en del av Agüimes. Det var ganske store
landområder den katolske kirken her rådde over.
Agüimesområdet ble gitt til den katolske
biskopen av
dronning Isabella
I av Castilla og Ferdinand
II av Aragón.
(Erobringen av Gran Canaria fant sted i deres regjeringstid.
Giftermålet mellom disse to regentene la for øvrig
grunnlaget for Spanias samling.)
(Bildet er lånt
fra Wikipedia)
1492 Columbus
Neste skjellsettende hending er
mellomlandingen til Christofer
Columbus.
Under den første reisen vestover for å finne «sjøveien til
India» og de rike kryddermarkedene i Asia la han inn en stopp i Las Palmas.
Kryddermarkene i Asia nådde han ikke
– men han (gjen)oppdaget Amerika.
Italieneren Columbus seilte under kastiljansk (dvs. spansk)
flagg på oppdrag fra regentene Ferdinand og Isabella. (Han hadde før dette
blitt avvist av den portugisiske kongen.)
Mellom Museo Elder og
cruisehavna i Las Palmas ligger en kopi
av et av skipene til Columbus - karavellen Niña
III.
La Niña ("Veslejenta") var en av
de tre karavellene Columbus brukte da han i 1492 la ut
på sin første ferd mot vest - og "oppdaget" Amerika.
Den gang, i 1492, la han inn et
opphold her for å reparere roret på den ene skuta, karavellen Pinta
– og for å skifte ut de trekantete seilene med firkantete. Pinta ble slik den raskeste av de tre båtene. (Kilde)
På den fjerde og siste
reisen sin til Amerika, 24. mai 1502 gikk Columbus i land ved Maspalomas
for å ta om bord vann – og for å hvile før overfarten.
Minnesmerket ved Maspalomas viser
ham stående på en kopi av jordkloden – pekende vestover – mot «den nye
verden».
Kanariøyene - Strategisk
svært viktige!
Det starter med Columbus.
Kanariøyene – og særlig Las Palmas - blir stadig viktigere etter hvert som
kommunikasjonen med koloniene i Sør- og Mellom-Amerika øker.
Når europeiske stormaktsinteresser i neste omgang koloniserer store deler
av Afrika og handelen med India og resten av Asia er avhengig av
skipsfarten rundt Kap det gode håp fremstår byene her som viktige
bunkringshavner.
Forbindelsen mellom Storbritannia og Australia/New Zealand er også avhengig
av denne skipsruten helt til Suezkanalen åpner i 1869.
Fra oktober 1956 til 10. april 1957
var Suezkanalen stengt på grunn av krigshandlingene i forbindelse med
Nassers nasjonalisering av kanalen. Da måtte skipene på nytt legge ruten
rundt Afrika – med bunkringsstopp i Las Palmas.
I nyere tid viser cruiseskiphavna og
tettheten av oljerigger fra Afrikakysten som er inne for service og
reparasjoner i Las Palmas hvilken viktig funksjon dagens havn har:
Ca. 1490 – ca. 1600 Sukker en verdifull handelsvare
Etter å ha investert store midler i
erobringen av øya, ønsker seierherrene en avkastning på «kapitalen».
Valget faller på sukkerproduksjon.
Deler av Gran Canaria egner seg for dyrking av sukkerrør. Gáldarområdet og Guayadequedalen
er to av områdene som peker seg ut.
Like etter erobringen
i 1483 satte derfor conquistadorene i gang dyrking av «la caña de azúcar» (sukkerrør)
her. Sukker var en verdifull og etterspurt handelsvare blant de velstående
klassene i Europa.
De nye godseierne
så at dette var en måte å utnytte de okkuperte områdene på som ga god
økonomisk gevinst. – Dette utviklet seg da også til å bli en svært viktig
næringsvei på øyene.
Planter – og portugisiske
læremestre - ble hentet fra Madeira. Med dem kom kunnskap om
produksjon og utvinning av sukker fra rørene.
Vanntilgangen fra
Barranco de Guayadeque
gjorde dette mulig i Agüimesdistriktet.
Navnet på nabobyen Ingenio sies også å stamme fra begrepet «ingenio azucarero» ≈
«sukkerfabrikk/sukkermølle».
Framveksten av
denne industrien førte til at øyene i en periode fikk tilnavnet «islas del azúcar» (sukkerøyene).
Bildet er lånt fra Wikipedia.
Les
mer ...
Denne murmosaikken
av Manuel Hernández Caballero, (Merc.) illustrerer den livlige sukkerhandelen
med Flandern
på 1500-tallet. Gandobukta fungerte den gang som utskipingshavn.
Sukkerproduksjon på Gran Canaria
startet kort tid etter erobringen av øya i 1483. Pedro de Vera hentet
sukkerrør og fagfolk med kunnskap om dyrking og produksjon fra Madeira.
På 1500-tallet var det rundt 25 slike møller, hovedsakelig i nordvest.
Velstandsøkningen som fulgte, ga støtet til
sukkerproduksjon i Ingenio/Agüimes-området og
andre steder på øya. (Kilde:
Manuela Ronquillo Rubio: Azucar - Los ingenios en
la colonización canaria)
En moderne variant.
Denne sukkerrørpressen kan du se ved festarrangement rundt på øya. Saften
er salgsvare.
Slaver
Fremstillingen av sukker var en (for denne tiden) avansert teknisk
produksjon.
Også her tvang
godseierne slaver til å utføre tungarbeidet i den svært krevende dyrkings-
og innhøstningsfasen.
De høstede rørene måtte så bringes til sukkermølla raskt for å unngå at en
gjæringsprosess ble satt i gang.
Etter knusing av stenglene i en spesiell møllepresse drevet av vann, vind
eller «hestevandring»,
skulle sukkersaften kokes inn. Dette måtte også skje fort for at væsken
ikke skulle gjære.
Den videre produksjonen resulterte i tre typer sukker, de to første for
eksport og den siste, den dårligste kvaliteten ble konsumert av
lokalbefolkningen.
Avskoging og ny konkurranse.
Både på
1500-tallet og i deler av 1600-tallet var Gran Canaria svært avhengig av
sukkereksporten – og litt etter litt fikk sukker fra øya ry på seg for å
være av god kvalitet.
Mye ved gikk likevel
med, og resultatet var avskoging av store områder.
Det var imidlertid ikke vedmangel som førte til nedgangstider for denne
industrien. Konkurransen fra Cuba og andre steder ble etter hvert
for sterk. Der vokste sukkerproduksjonen frem fra midt på 1500-tallet og
adgangen de hadde til mye større dyrkingsarealer og rikelig med brensel
gjorde Gran Canaria mindre attraktiv.
På 1800-tallet
fikk vi riktignok en svak økning i sukkerrørdyrkingen – men den rettet seg
nå mot produksjon av rom.
Honningrom er også i dag en viktig salgsvare.
Mest kjent er kanskje fabrikken i Arucas, nord på
øya.
(Kilde)
(Kilde)
Vinproduksjon erstatter sukker
Konkurransen med koloniene i
Mellom-Amerika blir på slutten av 1500-tallet / begynnelsen av 1600-tallet
for sterk for sukkerindustrien på Gran Canaria. For Tenerife og La Palma
blir vinproduksjon et nytt bein å stå på, men Gran Canaria opplever etter
hvert nedgangstider. Hovedavtager for vinen fra Tenerife og La Palma på
denne tiden ser ut til være England.
Pirater
Det knutepunktet Kanariøyene etter
hvert utviklet seg til mellom Europa og de nye koloniene i Sør- og
Mellom-Amerika, Afrika, Asia og Oceania virket også som en magnet på
pirater.
Skipene som fraktet sine verdifulle
laster til Europa bunkret ofte på Kanariøyene. Her var det bytte å hente.
Selv om dette var kriminelle
foretak, ble en del av disse sjørøverne nærmest helter i sitt eget land –
og de utøvet pirateriet enkelte ganger med støtte av myndighetene.
På 1700-tallet dreide noen av de
britiske angrepene seg da også om forsøk på å erobre øyene for
Storbritannia.
Enkelte av angrepene var også koblet
til kriger hvor Spania var involvert.
I kanariøyområdet var pirater fra de
fleste europeiske stormaktene aktive. Nedenfor nevnes noen av dem.
Oversikten er hentet fra spansk Wikipedia: (Kilde)
Franske:
Jean Fleury i 1522.
François Le Clerc angrep og brente Santa Cruz de La
Palma i 1553.
Nicolas Durand
de Villegagnon angrep Santa Cruz de La Palma i 1554, men denne gangen ble
angrepet slått tilbake.
Jacques de Sores angrep La Palma i 1570.
Jean Capdeville raserte San
Sebastián de La Gomera i 1571.
Engelske:
John Poole.
Francis Drake klarte ikke å innta Santa Cruz de La Palma i 1585. Han mislyktes
også i angrepet på Las Palmas de Gran Canaria og prøvde etterpå å gå i land
lenger sør på øya, ved Arguineguín, men ble
overrasket og måtte trekke seg tilbake.
John Hawkins angrep byer sammen med Francis Drake.
William Harper angrep Lanzarote og Fuerteventura i 1593.
Walter Raleigh utførte angrep på Tenerife og Fuerteventura i 1595, og på
Arrecife i 1616.
John Jennings angrep Santa Cruz de Tenerife i 1706.
Woodes Rogers mislyktes i
angrepet på Santa Cruz de Tenerife i 1708.
Charles Windon angrep San
Sebastián de La Gomera i 1743 og La Palma.
George av Cumberland og Berkley gikk i land ved Naos (El Hierro)i 1762.
Nederlandsk:
Pieter van der Does klarte ikke å
invadere og brenne San Sebastián de La Gomera, men lyktes i å innta og
brenne Las Palmas de Gran Canaria i 1599.
Berbere (Nordafrikanere):
Xabán Arraez, plyndret Betancuria på
Fuerteventura i 1593.
Dogalí,med kallenavnet Turquillo, okkuperte
Arrecife (Lanzarote) i 1571, plyndret, brente og fanget et stort antall
øyboere.
Morato Arraez angrep Lanzarote i 1586, nådde Teguise og tok mange fanger.
Tabac Arraez og Suleiman herjet Teguise og angrep også San Sebastián de La Gomera i
1618.
Kanariere
Kanariøyene produserte også
pirater. Følgende sjørøvere er født på øyene:
Amaro Pargo. Han ble født i San Cristóbal de La Laguna
(Tenerife), og hans egentlige navn var Amaro Rodríguez Felipe y Tejera Machado, han er den mest berømte kanariske sjørøveren.
I sin tid kom han til å ha samme rykte og «popularitet» som Blackbeard eller Francis Drake.
Cabeza
de Perro («Hundehodet»). Hans egentlige navn var Ángel García,født på Tenerife. García spesialiserte seg på skipsoverfall. Han ble
henrettet i Santa Cruz de Tenerife.
Simón
Romero (XVII århundre). Bedre kjent som Ali Arraez
ble født i Las Palmas de Gran Canaria. Han ble tatt til fange i sin ungdom
mens han fisket, solgt i Alger og engasjert i pirateri. Han kjøpte sin
frihet og steg til admiral i den algeriske marinen. Berømt for sin «doble
personlighet», da han, til tross for at han bl.a. herjet Kanariøyene - også
ofte hjalp fangene (hovedsakelig kanariere) til å oppnå sin frihet..
Litt mer om piratangrepene:
Usikkerheten og frykten disse
angrepene førte med seg var naturlig nok en enorm belastning for
lokalbefolkningen. De hadde som oftest lite å stille opp med når det gjaldt
forsvar – annet enn flukt. Om de berget livet, måtte de være tilskuere til
ran, ødeleggelse av hjem og nedslakting av buskap.
Mange av tettstedene på øya ble da
også anlagt oppe i dalene - et stykke fra kysten - fordi en nede ved sjøen
var mer utsatt for piratangrep.
Da hadde en litt tid på seg når fiendtlige skip nærmet seg.
Mot slutten av 1500-tallet ble behovet
for et sterkere forsvar tydelig. Administrasjonssenteret Las Palmas hadde
for eksempel bare fortet ute på La Isleta – fem kilometer fra byen - til å
beskytte seg. Bygging av bymurer på sør- og nordsiden av byen og
festningsverk ble derfor satt i gang på 1570-tallet.
De klarte å stå imot angrepet til
engelskmannen Francis Drake i 1595 – men hollenderen Pieter van der Does lyktes i å innta byen fire år senere, i 1599.
1595 Sir Francis Drake – Las Palmas og intermessoet ved
Arguineguin
Engelskmennene viste som nevnt også
interesse for øyene.
Vel 110 år etter at Gran Canaria ble erobret av spanjolene, forsøkte
Francis Drake og John Hawkins å ta Las Palmas med 27 båter og 2500 menn.
Las Palmas et lett bytte?
De var egentlig på vei til Amerika.
Planen var å få kontroll over spanske områder der.
De la veien innom Kanariøyene - og antok at Las Palmas ville være et lett
bytte. En av lederne - Thomas Baskerville - forsikret til og med at hans
menn ville ta byen på mindre enn fire timer.
Arguineguin
Angrepet på Las Palmas mislyktes imidlertid og de forsøkte å finne et lite
befolket område lenger sør på Gran Canaria hvor de kunne hvile ut og
proviantere før de satte kursen mot Amerika.
Drake sendte en rekognoseringsgruppe i land ved Arguineguin for å undersøke
forholdene og lete etter drikkevann.
Denne gruppen ble overrasket av en
spansk patrulje på stranda ved Arguineguin og angrepet, åtte ble drept og
to tatt til fange. Disse to ble avhørt og Drakes planer avslørt.
Meldinger om engelskmennenes forehavende gikk så med ilbud både til den
spanske kronen og til de spanske koloniene i Amerika. (Kilde)
Året etter, i 1596, dør Drake
så av dysenteri under det mislykkede raidet mot spanske besittelser i
Mellom-Amerika.
To keramikkdekorasjoner på
Plaza de Las Marañuelas ved havnen i Arguineguin
forteller om denne tildragelsen i spansk historie.
1599 Pieter van
der Does – Las Palmas brennes
Ved denne anledningen ble Las Palmas
beleiret i to dager av en styrke på 6000 soldater og 74 skip. Til slutt
inntok de byen etter harde og blodige kamper på ettermiddagen den 28. juni.
Inntrengerne ble værende i byen i
noen dager til. I løpet av denne tiden plyndret de Santa Ana-katedralen,
rådhusene, klostre og mange kirker, samt noen private hus og herskapshus.
Den 4. juli, etter å ha lidd
nederlag i slaget ved El
Batán, måtte nederlenderne trekke seg ut, men
først brente de byen.
Mange kunstverk gikk tapt, inkludert
altertavlene, alterene og maleriene i katedralen. Selve katedralen klarte
seg, den var solid bygd.
Dette var det alvorligste angrepet i
byens historie. (Kilde)
Van der Does
angrep på Las Palmas i 1599
(Bilde lånt fra Wikipedia)
Pieter Van der Does gikk deretter i land ved Maspalomas.
Her lot han sine døde begrave og fikk hentet nye forsyninger av vann og
brensel før de dro videre mot spanske og portugisiske besittelser i
Vest-Afrika for å plyndre disse.
Der døde han – noen hevder av malaria, - andre av sår han hadde fått ved
stormingen av Las Palmas. (Kilde)
Humberto Perez hevder imidlertid i sin «Origen y noticias de lugares de Gran
Canaria» (s. 381) at han dro vestover til La Gomera og videre til
Karibia hvor han så døde.
1745 – Veneguera og
El Juncal
Mellom 1727 og 1745 herjet franske
og engelske sjørøvere øyene.
I 1745 angrep for eksempel en fregatt fra
Liverpool bestykket med 30 kanoner – og med støtte av en korvett - den
vestlige delen av det som i dag er Mogan kommune.
24 væpnede menn gikk i land ved Veneguera for å
proviantere og skaffe nye forsyninger med ferskvann. En gjeter fra Aldea fikk varslet militssoldatene i Tejeda, som i
ilmarsj tok seg fram til Veneguera langs de gamle fjellstiene som bare
landsbybefolkningen kjente til.
I Veneguera-dalen var piratene
i ferd med å fange inn husdyr da soldatene fikk avskåret dem ved båtene,
forteller historikeren og forfatteren Antonio
de Béthencourt Massieu.
Inntrengerne ble jaget på flukt
– en av dem ble drept, en ble såret og fire ble tatt til fange, alle irske.
Blant fangene var seilskipets kaptein.
Piratenes våpen er i dag å finne i Santa María de
Guía. (Kilde)
Noen måneder tidligere hadde
flere skip angrepet El Juncal nord på øya (mellom
Agaete og Galdar). Først
etter 7 timer med artillerikamper måtte de trekke seg tilbake.
1797 Lord Nelson mister sin høyre arm
Admiral Horatio Nelson, den senere britiske nasjonalhelten
fra Slaget ved
Trafalgar, angrep i 1797 Santa Cruz de Tenerife med 7 eller 8 skip og
nesten 4000 menn.
Angrepet mislyktes og under
kamphandlingen ble han såret og mistet sin høyre arm.
Situasjonen var håpløs for mange av
de engelske soldatene som var kommet i land – men den spanske befalhaveren,
General Antonio Gutierrez viste storsinn og lot dem få forlate øya mot en
lovnad om at de ikke skulle angripe øyene igjen!
Gutierrez lånte til og med
engelskmennene to båter og lot dem få ta med sine våpen tilbake til
skipene!
Da Nelson kom tilbake til England
sendte han et takkebrev til Gutierrez for denne gesten – sammen med noe øl
og engelsk ost. Gutierrez svarte med en sending med spansk vin og ost.
Nelsons takkebrev er utstilt i det
spanske hærmuseet i Toledo. (Kilde)
«Nelson såret ved
Tenerife, 24. juli 1797»
National Maritime Museum, Greenwich, London, Greenwich Hospital Collection
Kunstner: Richard Westall (1765–1836)
(Bildet lånt fra Wikipedia)
Folketallet
– Fra ca.
3 000? til 850 000
Svært usikre anslag
Jeg har ikke sett innbyggertall på Gran
Canaria i førspansk tid, men det er sannsynlig at det har vært en del
større enn det tallet som angis for Gran Canaria i 1500 dvs. etter
erobringen (3000 mennesker).
Jean de Betancourt anslo hundre år tidligere – på begynnelsen av
1400-tallet at øya kunne mønstre 10 000
våpenføre menn – og derfor var vanskelig å erobre.
Det hevdes i den spanske wikipedia-artikkelen
om folketallsutviklingen på Gran Canaria at det først på 1500-tallet – noen
tiår etter erobringen levde færre
enn 3000 mennesker der. (Artikkelen oppgir imidlertid ikke kilder
for opplysningene)
En viss nedgang er vel å forvente – etter kamphandlingene og flukten til
karrigere områder oppe i fjellene som ble en del av urbefolkningen til del.
Manglende tilgang til vannkildene og sult var en konsekvens av dette.
Faktorer som spilte inn
Mange mistet livet i kamphandlinger
og likvideringer.
Sykdommer som de nye makthaverne brakte med seg, bidro sterkt til
reduksjonen.
En del menn ble tatt til fange eller overga seg og ble benyttet som
soldater i erobringen av Tenerife. Etterpå var det ikke uvanlig at de måtte
bosette seg der. De ble forvist fra Gran Canaria.
Mange kanariere ble også sendt til fastlands-Spania. Slik sikret en seg mot
at opprørske element skapte problemer for de nye makthaverne.
Gapet mellom de to ovenfor nevnte
anslagene er imidlertid stort.
Tallene må også tas med en klype
salt da befolkningen bodde spredt, ofte i vanskelig tilgjengelig terreng,
vanlige folketellinger ble ikke gjennomført og nedtegnelser fra denne tiden
er få. En del informasjon er også gått tapt i branner eller på annen måte.
Ca. 1550 skal det samlede
innbyggertallet på øyene ha vært rundt 35 000.
Av disse levde rundt 8 000
på Gran Canaria, hevdes det. Øya hadde da mer enn doblet folketallet på 50
år.
Veksten skyldtes for en stor del
innvandring fra Spania og Portugal – men også import av slaver fra Afrika-kysten
som arbeidskraft for den ekspanderende sukkerindustrien.
Dronning Isabella hadde (i
1494??) lagt ned forbud mot at innbyggerne i spanske
besittelser (som Kanariøyene og koloniene i Amerika) kunne benyttes som
slaver. Derfor
måtte slaver hentes fra andre områder.
(Kilde)
Rundt år 1600 skal tallet ha
sunket til ca. 6 000 på grunn av epidemier, piratangrep, dårlige
avlinger – og emigrasjon forårsaket av den økonomiske krisen i
sukkerindustrien.
I 1688 var tallet for Gran
Canaria økt til ca. 22 000. – Men Tenerife (ca. 50 000) og
La Palma hadde til dels mye større vekst. Der hadde de lagt om til en
lukrativ vinproduksjon – og det økonomiske oppsvinget førte til tilvandring av mennesker - bl.a. fra Gran Canaria. (Kilde)
Litt før 1800 var tallet godt
og vel doblet, til ca. 49 000. Den eksplosive veksten til rundt
850 000 i nyere tid (2014) skjedde særlig fra 1940 av. (Kilde)
Dette diagrammet er
basert på opplysningene hentet fra spansk Wikipedia (se lenger oppe).
(aug. 2021).
Hos ISTAC
kan du sjekke befolkningsstatistikken for de enkelte øyene fra 1768 til
i dag.
Denne
PDF-artikkelen om folketallsutviklingen er også informativ lesning.
Sosiale forhold på 1600-tallet
Samfunnsforholdene på Kanariøyene
var som i resten av Europa på 1600-tallet:
På toppen en privilegert elite
bestående av adel og det øvre sjiktet innen kirken.
Under disse et stort presteskap. Det
store flertall av befolkningen ellers var bønder eller landarbeidere – de
aller fleste av disse eide ikke jorda de dyrket. Aller nederst befant seg
slavene seg.
1) Adelen
Adelen kontrollerte store jordområder
og hadde den økonomiske makten gjennom sukkereksport og senere vineksport.
De genererte inntektene gikk ofte til luksusvarer, oppkjøp av mer land og
fromme formål som støtte til kirkebygging etc. De bosatte seg gjerne i de
største byene på øyene og giftet seg innen sin sosiale gruppe – selv om de
også etablerte familieallianser med borgerskapet, vanligvis av utenlandsk
opprinnelse.
2) Kirken – skattefritak og «tiende»
- nye munke- og nonne-ordener – nye kloster
Prester og munker utgjorde en stor – og voksende del av samfunnet. På 15-
og 1600-tallet ble det etablert flere nye munke- og nonne-ordener beskyttet
av adelen og borgerskapet (for en stor del utenlandske kjøpmenn). En rekke
nye kloster ble som en følge av dette bygget på øyene.
Prestene ble fritatt fra å betale skatt – og de fikk tiende fra bøndene.
Disse midlene kom det øvre
sjiktet av presteskapet til gode mens resten levde stort sett under
de samme forhold som resten av befolkningen.
Resten av befolkningen måtte brødfø
den ikke-produktive del samfunnet – noe som særlig i nedgangstider var en
stor økonomisk belastning.
(Dette forklarer også noe av det som skjedde på 1800-tallet: Salg av
kirkegods og bortfall av privileger for klostrene førte til at mange av
disse ble nedlagt.)
3) Resten av befolkningen:
Borgerskapet
Hovedsakelig utlendinger
knyttet til eksport og salg av sukker, vin og importvarer.
Høy sosial og økonomisk status og nært forhold til adelen.
Bønder
De utgjorde mer enn 80 prosent av
befolkningen. De fleste var dagarbeidere, prisgitt usikkerheten knyttet til
dårlige innhøstninger, sult, epidemier etc.
Håndverkere
De var en liten gruppe.
Industri var nesten fraværende på øyene – og det store flertall av
befolkningen var fattige og måtte klare seg selv på dette området.
En del tønnemakere, smeder og snekkere var det arbeid for. Disse bosatte
seg oftest i byene.
Et lavstatussjikt
Her befant følgende seg –
bødler, slaktere, jordmødre (!??), landstrykere og tiggere.
Når det gjaldt de sistnevnte, økte eller minket antallet alt etter de
økonomiske konjunkturene (Kilde)
Slaver
Deres betydning var stor i
sukkerindustrien. Ettersom innbyggerne på Kanariøyene var spanske borgere,
kunne ikke urinnvånerne benyttes som slaver. Disse ble i stedet tatt
gjennom raid på Afrika-kysten.
Da sukkerindustrien møtte veggen, forsvant også mye av behovet for denne
arbeidskraften. Antallet ble kraftig redusert og de blandet seg etter hvert
med resten av befolkningen. (Kilde)
Analfabetisme og liten grad av
industrialisering
Denne samfunnsinndelingen holdt seg
lenger her enn i resten av Europa fordi øyenes inntekter i stor grad
baserte seg på dyrking og etter hvert eksport av jordbruksprodukter. De
merket lite til industrialiseringen på 1800- og det tidlige1900-tallet.
Større forandringer kom først med (den sene) framveksten av et allment
skolesystem som ga hele befolkningen lese- og skriveferdigheter
- og med turistindustrien fra midt på 1900-tallet.
I dag har Gran Canaria et topp
moderne skolesystem og eget universitet
(opprettet i Las Palmas i 1989), - men for mindre enn 100 år siden var
analfabetisme fremdeles et problem.
Allmennopplæringsloven
av 1970 er egentlig den første loven som regulerer hele utdanningssystemet,
fra førskole til universitetsutdanning.
1700-tallet - Nedgangstider i jordbruket
Etter sammenbruddet i sukkerindustrien
og deretter nedgangstid for vinproduksjonen på de vestlige øyene, var de
økonomiske forholdene dårlige.
Eksporten hadde i stor grad rettet
seg mot det spanske fastlandet og andre europeiske land. Havnene i
Flandern og Genova hadde her vært viktige.
En skulle tro at koloniene i Sør- og
Mellom-Amerika kunne være et attraktivt marked – men handelen med disse ble
kontrollert og styrt av kongemakten gjennom såkalte Casas de contratación i over to hundre år etter erobringen.
Det foregikk riktignok likevel en
viss ulovlig handel mellom Kanariøyene og de amerikanske områdene
på 1500 og 1600-tallet også. Vin, eddik, tørket frukt og fruktkonserver ble
sendt til koloniene – og kakao, tobakk, brasiltre
og møbler ble importert. (Kilde)
1718
I 1718 kom en kongelig forordning
som liberaliserte handelen med koloniene i Amerika. Nå ble det enklere å
handle «lovlig» med disse områdene.
En av grunnene til liberaliseringen
av denne handelstrafikken var vel behovet for å bygge opp en base av lojale
spanske innbyggere i de nye koloniene i Sør- og Mellom-Amerika. Dette for å
motstå forsøk fra andre europeiske stormakter på å overta de spanske
besittelsene.
Den spanske stat prøvde derfor på
flere måter å øke utvandringen av spanske familier til disse områdene. En
av de mer spesielle var «Tributo
de sangre».
«Tributo de sangre» (≈ Blodskatt)
Fra 1574 av ble utvandring fra
Kanariøyene til Amerika forbudt. Jordeierne hadde behov for arbeidskraften
og fryktet avfolkning av øyene.
Med nedgangstidene i jordbruket på
slutten av 1600-tallet og 1700-tallet – og en voksende befolkning forandret
situasjonen seg. Det var ikke arbeid til alle!
Nå var behovet for folk i koloniene stort. Dette ble nedfelt i den
kongelige forordningen i 1718:
For hvert hundre tonn med varer som ble utskipet til de amerikanske
besittelsene forpliktet selskapet seg til å frakte et visst antall
kanariske familier til disse. Denne praksisen startet allerede i 1684
da de første 97 familiene ble brakt fra Kanariøyene til det som i dag er
Den dominikanske republikk. (Kilde)
I nedgangstider var det ikke
vanskelig å skaffe nok familier – utsiktene til jord og bedre økonomi i
koloniene fristet fattige og sultende kanariere og var også en utvei for
kvinner som hadde fått barn utenfor ekteskap.
Stort sett var det flere som
emigrerte enn det som forordningen krevde – og når det ikke var nok
familier til å oppfylle påbudet ble det mulig for selskapet å kjøpe seg fri
fra kravet.
(Denne forordningen ble avskaffet i
1778.)
Opprøret i Agüimes
samme år som «Tributo de sangre» ble innført
(1718) forteller litt om forholdene på denne tiden:
Bondeopprøret i Agüimes
i 1718
 I 1718 solgte den spanske kongemakta jordområder i dette distriktet
til rikmannen Fransisco
Amoreto. Deler av dette var imidlertid jord
som innbyggerne i Agüimes selv hadde
dyrket opp og levde av – riktignok i det skjulte og uten at de hadde
kongens tillatelse til det.
Raseriet og
opptøyene som fulgte - førte til at den kanariske stattholderen på Tenerife
grep inn. Lederne for bondeoppstanden ble arrestert og straffedømt.
Bøndene reiste
seg imidlertid på nytt. De gikk mot Las Palmas med våpen i hånd. Etter to
dager med tumulter der, samlet de seg i Telde
Dit kom budbringere fra stattholderen med lovnader om benådning av
anførerne hvis bøndene vendte tilbake til sine hjemsteder. Dette roet
gemyttene.
Deretter ble det
inngått et forlik: Bøndene fikk kjøpe sine egne jorder.
Emigrasjon og immigrasjon
De vestindiske øyene
Kart lånt fra Wikipedia
Sør- og Mellom-Amerika
var som nevnt en utvei for mange i Agüimesområdet
og ellers på Kanariøyene.
I vanskelige tider, enten det var på grunn av hungersnød, tørke, mangel på
arbeid – eller for å unnslippe militærtjenesten - dro mange av de dårligst
stilte til Cuba, Puerto Rico, USA, Venezuela eller Argentina.
Det er også i dag nokså vanlig for en familie å ha slektninger både i Sør-
og Mellom-Amerika, USA, Spania og på Kanariøyene. Gode venner av oss har
for eksempel foreldre i Madrid, bror med familie i Florida, andre søsken på
Cuba, - personer som de jevnlig har kontakt med i sosiale medier – og som
de ved anledning også besøker eller får besøk av.
Migrasjonen kan også gå motsatt vei når den økonomiske situasjonen tilsier
det. I dag øker folketallet i Agüimes pga turismen – og industriområdet ved kysten «la
zona industrial de
Arinaga» bidrar også med nye arbeidsplasser.
Sør-Amerika
Kart lånt fra Wikipedia
Følgende oversikt over forholdene i
San Bartolomé-kommunen sør på øya er ganske beskrivende for
samfunnsforholdene på 16- 17- og 1800-tallet:
Én
familie eide 37% av hele kommunen San
Bartolomé
På 1600 og 1700-tallet kom smått om senn
flere mennesker tilbake til Maspalomasområdet. Den generelle
befolkningsveksten på øya førte til behov for nye beitemarker og mer
dyrkbar jord. Folk tok seg derfor til rette og slo seg ned uten kongelig
godkjenning.
I 1624 ble Simón
Lorenzo Acosta («el regidor
de la isla») tildelt distriktet av øyrådet på Gran Canaria (“el Cabildo”). Han solgte det seks år senere, i 1630 til
brødrene Baltasar og Juan Pérez de Villanueva. Dette kjøpet ble imidlertid annullert i
1635 da Luís Henríquez,
en representant for den spanske kongen kom på besøk.
I 1680, over 40 år senere
ordnet det seg - Mateo Pérez de Villanueva, arvingen til brødrene Pérez
de Villanueva fikk kontroll over området gjennom
et kongelig pantebrev («una Cédula
del Rey») fra Carlos II.
Carlos II -
bilde lånt fra Wikipedia
Fra 1680 kunne altså familien
utnytte Maspalomasområdet på lovlig vis. Eiendommen strakte seg nordover
retning Fataga og Ayagaures og inkluderte Charca-området og vannet i Fatagadalen.
Tidlig på 1700-tallet ble Maspalomasgodset innlemmet i eiendommene til Amoreto-familien. De eide fra før
Arguineguinområdet, Juan Grande-godset og Amarga,
- og ble nå den største landeieren sør på Gran Canaria.
1785
Neste trinn var et gunstig giftemål. Amoreto-arvingen
Doña María Luisa Amoreto giftet seg med
don Fernando Bruno del Castillo – og med ham fulgte en grevetittel: Conde
de la Vega Grande de Guadalupe.
El Condado
(grevskapet) de la Vega Grande
Fra da av var greven eneveldig her. Han bestemte hvem som kunne bosette seg
i området. Han kunne for eksempel påby at ingen andre enn grevens arbeidere
fikk oppholde seg der.
Gjennom dette var Maspalomas
historie knyttet tett opp mot El
Conde de la Vega Grande, ja ikke bare Maspalomas – men hele kommunen
San Bartolome de Tirajana.
Denne adelsfamilien eide jo nesten 33 prosent av San Bartolome.
En andel som de økte til 37 prosent på 1900-tallet!
Fram til begynnelsen av 1960-tallet
var de store eiendommene her i sør så å si utelukkende brukt til jordbruk
og fedrift.
1815-1816 - Nye kommuner
Befolkningsvekst fører til nye
kommuner.
Tejeda mister den sørlige delen, dagens Mogan - og dermed
tilgangen til havet. Agüimes fradeles et
nordøstlig område som får navnet Ingenio.
1837
- Kirken mister jordeiendommer
Biskopene, den
katolske kirken og klostrene i Spania var dårlige jordeiere. Dette gikk ut
over matvareproduksjonen i Spania.
Det er blitt hevdet at de levde svært godt av å forpakte bort de store
områdene de hadde blitt gitt opp gjennom hundreårene, både av kongemakten
og gjennom testamentariske gaver som bl.a. skulle sikre de avdøde et godt
liv i det hinsidige.
Jordbruket
forfalt.
I tillegg kom statens behov for penger. Inntektene for resalg
av jorda ville komme godt med.
Under Statsminister Mendizábal
konfiskerte derfor den spanske staten i 1837 mye av kirkegodset. Det førte
i neste omgang til at mange av de gamle klostrene ble lagt ned og senere
revet. Inntektene de hadde levd av forsvant.
Juan Álvarez Mendizábal
(Bildet er lånt fra Wikipedia)
Den som har mye, får mer
En annen konsekvens
viste seg også ganske raskt: De største verdslige jordeierne fikk hånd om
enda mye større områder!
Gjennom det store eiendomssalget som fulgte sank prisene, - det var mye
jord på markedet.
De som organiserte salget, solgte større områder under ett – og da var det
de velstående godseierne som hadde penger og kunne kjøpe.
Salget førte altså til en ny konsentrasjon av eiendom – hos de som hadde
mest fra før.
Dette var også
tilfelle i Agüimes.
Både kirkens/biskopens eiendommer og jordstykkene til dominikanerklosteret
ble statlig eiendom. Denne jorden ble i sin tur kjøpt opp av velstående
familier. (Kilde)
1855
- Offentlig jord konfiskeres – og privatiseres
«Desamortización
de Madoz»
Denne gang ble mye jord som tilhørte kommunene solgt - pluss mer kirkegods.
Kjøperne var også denne gang for en stor del de rikeste – ofte personer som
bodde i byene.
Nord-Spania var et unntak – her var de solgte
jordstykkene mindre og flere vanlige bønder hadde råd til å kjøpe. Her
førte dette salget til framvekst av en ny middelklasse.
Som en konsekvens
av dette salget mistet mange små bønder muligheten til å la husdyrene sine
beite på offentlig grunn. Tilgangen til brensel forsvant også når
skogområdene ble privatiserte.
De mistet ganske enkelt livsgrunnlaget sitt.
Stor nød og en utvandring til Sør- og Mellom-Amerika fulgte. Mange søkte
også inn til industriarbeidsplasser i byene.
Pascual
Madoz i 1873
Detalj av oljemaleri.
Kunstner: José
Nin y Tudó
(Bilde lånt fra Wikipedia)
Agüimes
Denne perioden
midt på 1800-tallet fikk slik store konsekvenser for småbøndene i Agüimes og andre steder på Gran Canaria.
Livsgrunnlaget var borte, andre eide jorda.
Ca 85 % av befolkningen var analfabeter, de kunne
ikke lese og skrive – og var slik prisgitt de som kunne. De gjennomlevde en
periode med sult (1847) og store sykdomsutbrudd: gulfeber, kopper og
kolera. Også i Agüimes valgte da mange av de
yngre å dra til Cuba, Puerto Rico eller en av republikkene i Sør-Amerika.
Oppsving i
jordbruket
På slutten av
1800-tallet – og særlig på 1900-tallet førte etterspørselen etter tomater
og lignende både nasjonalt og ellers i Europa til et oppsving i jordbruket.
Store områder ble tatt i bruk – først til frilandsdyrking (tomater) – og
senere i drivhus (tomater, agurk, gulerøtter, paprika, blomster etc). (Mer om dette nedenfor)
Industriell vekst
Historisk sett
har kommunen en tradisjon for industri. De kunne bygge på kunnskap og erfaring
fra sukkerproduksjonen, olivenmøllene, kornmøllene, knuseverkene,
kalkproduksjonen, avsaltingsanleggene og vanningssystemene de utviklet.
I nyere tid har beliggenheten ved den nye motorveien mot sør og nærheten
til flyplassen vært gunstige faktorer for industriell utvikling. (Se: «el polígono industrial de Arinaga»)
Stagnasjon og ny
vekst
Siste del av
1900-tallet gjennomlevde området en stagnasjon som fikk media til å omtale
de tre kommunene i sørøst som «el triángulo de la
pobreza» (fattigdommens triangel).
I dag betegnes imidlertid regionen – og spesielt Agüimes
som en utviklingsmodell med industri, turisme og kulturtilbud.
1856 - El Mercado (Markedshallen)
de Vegueta -
Markedshallen i
Vegueta, like ved Santa Ana skriver seg fra 1856
- selv om den ikke ble offisielt åpnet før i 1858. Den er også den første
av sitt slag på Kanariøyene.
På midten av attenhundretallet skal byen ha opplevd alvorlige problemer med
forsyninger / varetilgang og dette skal ha vært bakgrunnen for byggingen av
hallen. Det var behov for et sted hvor kjøp og salg kunne foregå i ordnete
former.
Bildet over av El Mercado
de Vegueta er lånt fra Wikipedia
1883 - 1903 Litt havnehistorie: Kull og
tomater
Til langt ut på
1800-tallet manglet Las Palmas en skikkelig havn,
Gandobukta
nede ved dagens
flyplass bød på bedre beskyttelse mot uvær.
På denne tiden førte en økning i skipstrafikken til ønske om bedre og
tryggere havneforhold. Dampskip muliggjorde en raskere og mer pålitelig
kommunikasjon - og faste ruteplaner for seilingene ble etablert.
Gran Canaria lå gunstig plassert og ble en viktig bunkrings- og
forsyningshavn ikke bare for seilinger til - og rundt Afrikakysten - men
også for transatlantiske ruter.
1883-1903
Byggingen av kaianlegget Puerto de la Luz i bukta ved La Isleta startet i 1883 etter en
tids planlegging. Sentrale i arbeidet var arkitekten Juan León y
Castillo og hans bror Fernando de
León y Castillo.
Juan, arkitekten, var ansvarlig for planlegging, overvåking
og gjennomføring av havneprosjektet.
Fernando var politikeren med kontakter på høyt nivå i Spania, han
hadde sentrale politiske verv på ministernivå i Madrid i flere omganger fra
1874 til 1887 før han fra 1887 til sin død i 1918 var spansk ambassadør i
Frankrike.
Kull
Britene hadde stor interesse av
Puerto de La Luz som bunkringshavn for skip til
koloniene sine.
Sikre kulleveranser var av avgjørende betydning
for denne trafikken - og en viktig faktor for at engelskmennene gikk tungt
inn i finansiering og bygging av havna.
"Swanston
and Company" fikk kontrakten - og utførte kaiarbeidene i årene
1883-1903. - Men andre engelske og skotske selskap så også muligheter her
og ble førende bl. a. innen kulleveranser
og transport. - Mesteparten av kullet kom på denne tiden fra Wales og fra
Durham i Nordengland.
Den britiske konsulen
på øyene formulerte det slik:
"Five major companies
are currently operating. The entire coal handling business in the Port
remains in the hands of British companies"
Puerto de La Luz i 1895 (Wikipedia)
Bananer og
tomater - Oppgangstid
Dette ble
viktig for kanarisk produksjon av jordbruksvarer:
Rederiene som brakte kull til bunkringslagrene på Kanariøyene kunne kutte fraktkostnadene ved å ta med populære "nye" jordbruksvarer som bananer og tomater til konsumentene
i Storbritannia på returen.
Dette førte til en oppblomstring av
handel mellom Storbritannia og Kanariøyene - en oppgangstid som varte til
første verdenskrig brøt ut og verdenshandelen fikk en knekk som ikke tok
seg opp igjen før mot slutten av 1930-årene - men da var kull i ferd med å
bli faset ut til fordel for flytende drivstoff som olje og diesel.
Fra 1890-årene – tomatdyrking utviklet seg til en viktig industri
Rederiene som på slutten av
attenhundretallet brakte kull til bunkringslagrene på Kanariøyene kunne som
nevnt kutte fraktkostnadene ved å ta med populære "nye"
jordbruksvarer som bananer og tomater til konsumentene i Storbritannia på
returen.
Dette skapte mange nye
arbeidsplasser – men bare for deler av året.
1900-1960 – «Las mudas»
- Sesongarbeid i tomatindustrien
"Las mudas"
I september ble arbeiderne
ble vanligvis fraktet fra hjemstedet sitt i lastebiler eid av selskapet.
Mange familier tok med seg både husdyra (geiter, sauer griser og hunder) -
og personlige eiendeler. Denne flyttingen gikk under navnet "las mudas".
Dette var en vanlig foreteelse fra
1900 til 1960 - og gjenspeiler det store behovet for arbeidskraft i
tomatindustrien - men det forteller også litt om mangel på annet arbeid i
jordbruket på Gran Canaria.
Arbeiderne tilbrakte fra 6 til 10
måneder på tomatmarkene, litt avhengig av vekst- og innhøstingssesongens
lengde. Der bodde de i enkle skur eller husrom som ble stilt til rådighet
for dem så lenge arbeidet varte. Deretter vendte de tilbake til hjemstedet.
Fra 1960 av ble det vanligere med
faste bosetninger, nye industrier vokste fram, produksjonsselskapene bygde
hus for arbeiderne - og en del bygde sine egne hus.
Dette ble da slutten på folkeforflytningen "las mudas".
(Kilde:
Museo de la Zafra)
Rundt 1900 - Arguineguin og tunfiskens
betydning
(Kilde)
Arguineguins historie er i nyere tid
knyttet til havet og fangst av tunfisk. Denne pelagiske arten er kanskje den
som har hatt størst betydning for økonomien her sør på øya.
På slutten av attenhundretallet og
utover på 1900-tallet utviklet denne næringen seg positivt for Arguineguin.
Når de små dampbåtene med sine fangster kom til havna med ulende sirener
ble det et yrende liv blant sjømenn, fiskere, muldyrdrivere og gjetere på
den store Arguineguinstranda.
Fisk og andre varer ble lastet og losset.
Etter ilandbringing til lagerhusene og pakking der, ble fisken oppbevart
sammen med kasser med tomater og bananer, klar for utskiping.
Arguineguin. - Fra
fiskehavna, - før turismen gjorde sitt inntog.
Takk til Pedro Suárez Sosa og Los Marinos for lån av
bildet.
Tunfisken var det produktet som
hadde størst betydning for Arguineguinområdets velstandsøkning.
Salgsverdien til denne blå skapningen skapte en økonomisk revolusjon her.
Oversiktsbilde
som viser dagens havneområde.
Illustrasjon lånt fra Wikipedia.
Les mer: Eng. Wikipedia.
Tunfiskens vandringsmønster forbi sørspissen av øya trakk til seg fiskere
både fra området og andre steder. Næringen utviklet seg fra selvberging til
en av de viktigste motorene i økonomien her tidlig på nittenhundretallet.
Dette førte blant annet til etablering av to fabrikker for innsalting av
fisk.
Med fremveksten av turismen fra
1960-tallet ble fiskeriene mindre viktige – men kjærligheten til havet, og
innsatsen til fiskerforeningen i Arguineguin har opprettholdt denne
næringen. – I dag en viktig del av byens og innbyggernes karakter!
1930/31
I 1930/31 begynte man å bygge
flyplassen ved Gandobukta. - Og i 1933 foretok man den første flyvningen
med passasjerer.
I 1935 åpnet en så ruten Madrid-Kanariøyene
Kart
lånt fra OpenStreetMap.
Les mer
om rettigheter ...
1935
Franco blir utnevnt til generalstabssjef, men da en folkefrontregjering
overtar makten i Spania blir han sendt bort fra landet og gjort til
guvernør på Kanariøyene.
Her blir forberedelsene til den spanske borgerkrigen (1936-39) gjort. Fra
1937 gir han seg selv diktatoriske fullmakter. Hans regime ble i
etterkrigstiden sterkt kritisert i mange internasjonale fora.
1936 - Borgerkrigen
– Francisco Franco - Diktatur
18. juli 1936 avsatte Francisco
Franco («Capitán General» på Kanariøyene) den
sivile guvernøren i Las Palmas og tok kontroll over flyplassen ved
Gandobukta.
På Trianasiden i Las Palmas
ligger Hotel Madrid hvor Franco finpusset kupplanene like før han startet
den spanske borgerkrigen. Det hevdes for øvrig at
han dro herfra uten å betale regningen for oppholdet.
(Hotellet føles som en tidskapsel fra 1930-åra. Svært lite er forandret. -
En overnatting her med påfølgende frokost i de museale caférommene i
førsteetasjen er et minne for livet. Anbefales!)
For å unngå veiangrep blir han
fraktet fra Las Palmas til Gandoflyplassen sjøveien – med slepebåten «España Dos».
Han flyr så fra Gando til
Casablanca i Nord-Afrika hvor han overnatter – før han neste morgen tar
kontroll over den afrikanske del av den spanske hæren – og med det starter den spanske
borgerkrigen.
Resultat:
Mellom 500 000 og 1 000 000 døde, ødelagte byer, et totalitært
styre – og et Spania som trenger flere ti-år på å gjenreise økonomien.
1939 – 1945
Spania deltar ikke som krigførende
nasjon under den andre verdenskrigen.
1957 - De første flybårne charter-turistene
Ved juletider i 1957 landet et fly
fra det svenske flyselskapet TSA (Transair Sweden) på Gandoflyplassen.
Ombord var de første 54 charter-turistene som kom til øya med fly.
1960 – Maspalomas
– NASA og Romfart
NASA etablerte seg faktisk før
de første turistene her i Maspalomasområdet.
Som svar på det sovjetiske Sputnikprogrammet
startet USA på slutten av 1950-tallet sitt eget arbeid for å utforske
rommet.
Under Kennedy ble det formulert et mål om å landsette et menneske på månen
før 1970.
En viktig del av romprogrammet besto i å bygge et nettverk av kommunikasjonsstasjoner
kloden rundt. Her pekte Maspalomas seg ut som et særdeles gunstig sted,
både på grunn av lokaliseringen og antallet skyfrie døgn i året.
18. mars 1960 ble derfor en samarbeidsavtale med Spania
undertegnet. Kommunikasjonsstasjonen på Maspalomas skulle være et bindeledd
mellom mellom kontrollsenteret i Houston og
astronautene. Alt samme år formidlet det spanske telefonselskapet
informasjon i forbindelse med ferdene i Mercuryprogrammet.
Installasjonene på Gran Canaria
spilte en viktig rolle for NASA og månelandingen i 1969. Som takk var
Gran Canaria det første europeiske stedet de tre månefarerne Armstrong,
Aldrin og Collins besøkte etter ferden. Hit kom de den 4. oktober samme år.
En viss kulturkollisjon var det nok
mellom høyteknologien og de få menneskene som levde i denne ørkenaktige
delen av Gran Canaria på den tiden – de fleste var landarbeidere som ble
lønnet per dag – og som bare oppholdt seg her med familien i den delen av
året det var arbeid for dem. De var en del av «las
mudas» - det spesielle sesongarbeidet som
var karakteristisk for tomatproduksjonen på Gran Canaria.
Ingeniørene ble en del av lokalsamfunnet
og deltok blant annet i festlighetene den 5. og 6. januar (spansk
julefeiring) utkledde som «los tres reyes magos» (de
hellige tre konger / de tre vise menn).
1961 – Maspalomas
- Idékonkurransen
Til å begynne med var Las Palmas
målet for charter-turistene. De store jordeiendommene knyttet til Vega
Grande grevskapet ble fram til begynnelsen av 60-tallet så å si utelukkende
brukt til jordbruk og fedrift.
El Condado (grevskapet) de la Vega Grande
Få mennesker levde her og
kommunikasjon var vanskelig, det eksisterte nesten ikke brukbare veier.
I 1961 forandret tingene seg. Greven
utlyste en idékonkurranse: «Concurso Internacional Maspalomas Costa Canaria» hvor
formålet var å se hvordan man kunne utvikle området med tanke på turisme.
Et fransk selskap, Societé Pour
L´Etude Tecnique d´Amenagements Planifiés
(S.E.T.A.P.), vant denne, da deres bidrag ble vurdert til å være det mest
miljøvennlige.
Miljøvennlig og miljøvennlig – I
løpet av svært kort tid ble ganske store områder av Maspalomas urbanisert.
Sanddynene og La
Charca ble likevel beskyttet og i dag jobbes
det aktivt for å ta vare på det opprinnelige her – til glede for de mange
millionene som besøker stedet.
Dersom du vil vite mer om «El Condado de
la Vega Grande» kan du besøke Finca Condal noen
kilometer øst for Playa del Inglés.
Svenske turister var først ute – San
Augustin-området ble for dem et vanlig reisemål.
Maspalomas og Playa
del Inglés sto for vel 21 millioner overnattinger
alene i 2017.
De fleste turistene kom fra Tyskland (vel 6 millioner overnattinger) og
Storbritannia (nesten 3,5 millioner døgn).
(kilde).
Hotell
Riu Palace Maspalomas sett fra sjøsiden
1967
Puerto
Rico var også et tidlig turistområde: Den første byplanen for et
turistmål på Mogankysten ble godkjent i desember
1967.
Puerto
de Mogan ble bygget ut noe senere. (De hadde ti år tidligere (1957)
fått sin første veiforbindelse østover, til Arguineguin, og
med det en veiforbindelse langs østkysten til Las Palmas.
1975 - Franco dør
General Franco
dør. Han etterfølges
av Kong Juan Carlos og Spania utvikler seg til et moderne demokrati.
1983 - Frie
valg
De første frie valg etter diktaturet
finner sted.
1986
Spania blir medlem av den Europeiske Union.
Dette innebærer gunstige ordninger for Gran Canaria som utkant og
utviklingsområde.
EUs medlemsland
(Kart lånt fra Wikipedia
aug. 2021)
2000 - 12 millioner turister
Kanariøyene mottar rundt 12 millioner turister - to millioner av disse
kommer fra fastlands-Spania. Inntektene fra disse beløper seg til vel 32
milliarder norske kroner.
2018 - Oppgangstid
På grunn av problemer i Hellas, uroligheter i Tyrkia, i andre land i
Midtøsten og i Nordafrikanske stater fremstår Kanariøyene som en
forholdsvis trygg og rolig del av verden. Turismen blomstrer,
byggeaktiviteten er stor og den nærmeste fremtiden ser nokså lys ut for
øyene.
2020/21 - Coronapandemien
Coronapandemien skaper store problemer for øyene
– og resten av verden.
Konsekvensene ser vi først når denne er over, men så snart en effektiv
vaksine er klar, vil nok mange på nytt velge dette reisemålet.
Opprørt
hav - en strand i Mogan kommune.
Gran Canarias historie: Del 1 (1100 f.Kr. –
300 e.Kr.)
Gran Canarias historie: Del 2 (300 e. Kr –
1483)
Gran
Canarias historie: Del 3 (1483 – 2021)
Noen kilder:
(De fleste er lenket
inn i teksten)
Canario (Aborigen)
Guanches
Omniatlas
Pre-colonial times
Nicoloso da
Recco
Aborigenes canarios
GeVic NB!
Tamarco (klesplagg)
Juba
II
Harimaguadas
Lancelotto Malocello
Erobringen (Spansk tekst)
Alfredo
Mederos Martin
Ajodar - Tasartico
(Humberto Peréz)
Gandotårnet (Festningsverk)
Erobringen (spanske sider)
Guayarmina
Pirater (spanske sider)
La
Gesta del Batán
Conquista de
Canarias
Tributo de sangre
Historia
de la educación
Agüimes historia
Agüimes
1718
Folketall Istac
|
,_Congreso_de_los_Diputados_(2).jpg)
.svg)
